Kjempet for livet

SOLOPPGANG: Det er tidlig på morgenen når Christian Slinning og de andre soldatene gjør seg klare for å rykke ut. Målet er å pågripe opprørere i landsbyen Meydanak. Denne dagen blir en norsk soldat skadet. Foto: HARALD HENDEN/VG

– Kulene passerte flere ganger bare centimeter unna hodene våre, mens Taliban rykket fremover. Vi kunne se dem helt tydelig gjennom siktet på våpnene bare 300 meter borte. Vi var redde for at de skulle klare å storme stillingene våre. Jeg har vært i mange stridskontakter, men dette var den verste, forteller Christian Slinning.
Det er under to år siden han kjempet for livet på et høydedrag i Afghanistan. Et bilde tatt like etter skuddvekslingen viser et ansikt som er grimete av svette og møkk og rammet inn av et stort rødt skjegg. Kontrasten er stor til den nybarberte versjonen som nå sitter foran oss. Som kompanisjef i Garden setter han sin stolthet i en nypresset uniform og reglementert frisyre og ansiktshår. Men som del av Forsvarets mentorbidrag (OMLT-4) tilbrakte han et halvt år i Ghowrmach-provinsen i 2010. Sammen med åtte andre norske soldater spiste, sov og kjempet han sammen med afghanske styrker. Skuddvekslinger var en del av hverdagen. Likevel ser han tilbake på tiden i Afghanistan som en positiv opplevelse.
– Jeg ville ikke vært denne erfaringen foruten. Som sjef forvaltet jeg liv og død. Det er et enormt ansvar. Man kan ikke reise til Afghanistan uten å ha et bunnsolid verdigrunnlag, basert på «Respekt, Ansvar og Mot». Ved å få være med på noe slik vokser man ikke bare som militær leder og soldat – men også som menneske, sier han.
– Jeg er enormt stolt over å ha vært del av en så profesjonell avdeling som OMLT-4.

FIENDEN I SIKTE: Taliban skyter fra en fjelltopp mot dalen hvor soldatene rykker fram. Slinning observerer fiendens bevegelser mens han venter på jagerfly som skal slippe bomber over området. Foto: HARALD HENDEN/VG

Intense kamper. Vi skrur tiden tilbake. I august 2010 er Slinning og de andre mentorene ute på oppdrag. De befinner seg i et av Talibans kjerneområder, i nærheten av stedet hvor fire norske soldater nylig har mistet livet. Målet for dagen er landsbyen Senjetak. Afghanske politisoldater har blitt jaget fra området av Taliban. Nå skal de ta tilbake kontrollen slik at innbyggerne kan flytte hjem. Med overveldende styrker rykker de inn, støttet av Apache-helikoptre. På en høyde utenfor landsbyen graver nordmennene seg ned i kringvern.
– Vi lå der i tre dager og ble angrepet fem ganger. Innledningsvis fra langt hold. Kulene treffer litt her og der. Du ser det spruter i sanden rundt deg, men blir du truffet, er det mest uflaks, forteller Slinning.
Det viser seg at skytingen bare er opptakten til et større angrep. Plutselig dukker et stort antall Taliban-soldater opp på et høydedrag foran dem.
– Kulene smalt inn i stillingene våre fra alle kanter. Vi hadde en jervenduk som var satt opp for å beskytte oss mot solen. Stolpene som holdt den oppe ble raskt skutt i stykker. Over alt var det kuler som hvinte forbi og rikosjetterte rundt oss. Flere RPG-er eksploderte like foran stillingene. Vi måtte bare klore oss fast, forteller han.
I skytestillingen har han plassert bagen med patroner og håndgranater like bak seg. Et prosjektil passerer rett ved ansiktet hans, går gjennom to magasiner, treffer en håndgranat og blir liggende i en sidelomme på bagen.
– Kula hadde smadret håndtaket på splinthåndgranaten. Jeg ble helt skjelven da jeg så dette og fikk kastet den nedover skråningen. Det er først etterpå man forstår hvor nærme man var å bli drept. Det er en vanlig reaksjon at man nesten blir euforisk. Man bobler innvendig og er full av adrenalin, forteller han.

EVAKUERING: En talibansoldat og sønnen hans mottar førstehjelp fra norske soldater. – Hadde vi ikke fått dem evakuert med et norsk helikopter, hadde de mistet livet, sier Slinning. Foto: HARALD HENDEN/VG

Plukket soldatene selv. Det er lite som minner om krig og livsfare denne stille formiddagen i Huseby leir. Men i kompaniet til Slinning er det flere som har kamperfaring fra Afghanistan. Han plukket selv ut de dyktigste grenaderene og fikk lokket dem til Garden som sersjanter.  
– Disse soldatene sitter på en helt unik kompetanse som nå kan videreføres til neste generasjon soldater. Når de forklarer en rekrutt hvorfor skytestillingen de har gravd ikke er god nok, så er det fordi de har erfart på kroppen hva som kreves når kulene flyr rundt ørene på dem. Det gir en enorm trygghet, mener Slinning.
Og til tross for at både han og kollegaene har vært gjennom mye, kjenner han ingen som har  slitt med negative psykiske ettervirkninger etter kamphandlinger. Alle fungerer godt i samfunnet, ifølge Slinning.
– Men det kjennes litt som et vakuum å komme hjem etter et slikt oppdrag. Fra å være i begiven­hetens sentrum er man plutselig en vanlig fyr i mengden. Men det er viktig å erkjenne at dette er det normale, sier han.

Kulturkrasj. Kaptein Slinning har til sammen åtte utenlandskontingenter bak seg. Foruten Afghanistan har han også tjenestegjort i Libanon og Kosovo. Men ordet «veteran» er han likevel ikke komfortabel med.
– Jeg mener at begrepet må friskmeldes. Jeg er stolt over alle oppdragene, men jeg vil likevel ikke kalle meg veteran. Jeg tror ordet for mange er assosiert med folk som har problemer. Det skal være forståelse for at man takler ting på forskjellige måter, men dessverre har oppmerksomheten i mediene nesten utelukkende vært rettet mot erstatningssaker og folk som sliter. Det er synd. For statistisk sett er en veteran en ressurssterk ung mann eller kvinne som har unik erfaring og kompetanse – som soldat og menneske. Derfor er det viktig at de som har hatt positive opplevelser, får lov til å fortelle sin historie, sier Slinning.
I løpet av de seks månedene som mentor kom han svært tett innpå sine afghanske kollegaer. På godt og vondt.
– Til tider var det frustrerende på grunn av kulturforskjellene. Mitt ansvar var å lære opp kompanisjefen. En gang ønsket han å avbryte en operasjon fordi han hadde hørt det var fiender i området! Som en militær avdeling er det jo dette litt absurd. I tillegg ga han sine pashtunske medsoldater særbehandling. Andre soldater kunne for eksempel få ordre om å stjele drivstoff fra oss. Da vi tok en av disse på fersken og konfronterte kompanisjefen, var hans naturlige reaksjon å gi den uheldige soldaten bank.
Likevel mener Slinning at samarbeidet fungerte godt.
– Vi så avdelingen bli bedre fra dag til dag. De ble mer selvstendige slik at vi kunne overlate ansvaret til dem i økende grad. Det var veldig stimulerende å få lov å følge denne utviklingen, sier Slinning.

KOMPANISJEF: Christian Slinning er for tiden sjef for 4. kompani i Garden. Til sommeren skal han over i ny jobb. – Da skal skjegget tilbake. Det fikk jeg mange komplementer for i Afghanistan, smiler Slinning.

Midt i vepsebolet. Nordmennene levde under svært enkle kår i den afghanske leiren. Den eneste dusjmuligheten var med flaskevann. Og dobesøk var heller ikke en oppbyggelig opplevelse på «festivaldass» i 50 varmegrader. Leiren lå i et usbekisk område, noe som innebar at de kunne gå til basaren og handle fersk mat uten problemer. Men kjørte de 500 meter utenfor landsbyen kom de til et område hvor de garantert ville bli skutt på.
Soldatene opererte også fra Forward Operating Base Ghowrmach (FOB). Her lå hovedstyrken til OMLT-4. Den ble angrepet 25 ganger, og en nordmann ble sågar truffet inne i teltet sitt.
– I løpet av mine tre kontingenter i Afghanistan har jeg merket at det blir flere trefninger. Vi er nå så nærme kjerneområdene til opprørerne at det er uunngåelig. Det kan sammenlignes på denne måten: Hvis du vet om et vepsebol hundre meter borte, kan du fint sameksistere med det. Men i det øyeblikket du går bort og roter i det med en pinne, får du trøbbel. Akkurat det samme skjer i Afghanistan. Vi har leirer og FOB-er inne i vepsebolet. Statistikken viser at dette fører til flere kamphandlinger. Men det betyr ikke at situasjonen i Afghanistan som helhet ikke blir bedre. Hvordan det ender vil tiden vise, sier Slinning, og advarer samtidig mot å undervurdere motstanderen.
– Taliban er svært dyktige. De som sier noe annet, har ikke peiling, konstaterer han.

To skadde. Bare én gang opplevde han at sivile ble skadet som følge av handlingene til norske soldater.
– Vi befant oss i nærheten av landsbyen Meydanak hvor vi skulle pågripe noen opprørere. På vei inn dit ble vi beskutt fra fjellene. Vi kalte inn jagerfly som slapp flere bomber gjennom hele dagen. Etterhvert kom meldinger om at det lå to hardt skadde igjen på toppen. Vi var åtte nordmenn nesten helt alene i fiendeland. Tomme for vann i 40 varmegrader risikerte vi mye om vi skulle klatre opp til 2600 meter for å hente dem, forteller han.
Løsningen ble at noen lokale bar de skadde ned. Det viste seg å være en talibaner og sønnen på rundt ti år som hadde alvorlige splintskader.
– Kampene hadde allerede vart en stund, så faren hadde hatt god tid til å sende sønnen i sikkerhet. Jeg har selv to barn og selvsagt gjorde dette meg opprørt. Jeg er sikker på at de hadde mistet livet hvis vi ikke hadde behandlet dem, sier Slinning.
De to ble til slutt evakuert med et norsk helikopter.
– Heldigvis går det bra med gutten. Han ble helt frisk av skadene. Faren sitter derimot i fengsel, forteller han.

Eselet. Under den samme operasjonen ble en av de norske soldatene også hardt skadet. En sekshjuling var på vei opp en bratt bakke da den tippet rundt og veltet bakover. Sammen med sekshjulingen forsvant ammunisjon, våpen og vann. Sjåføren greide hoppe av i siste liten, men skadet ankelen stygt og ble senere evakuert. Nå var gode råd dyre. Slinning overtalte en lokal afghaner til å leie ham eselet sitt for en neve dollar. Dermed fikk de fraktet noe av utstyret.
– Situasjonen er litt typisk for oppdraget i Afghanistan. Vi måtte ofte klare oss med enkle hjelpemidler. Senere kjøpte jeg derfor et esel som vi brukte under operasjoner. Han fikk navnet «Kølla». Utrolig nok overlevde han kampene ved Senjetak. Mens kulene haglet rundt oss, gikk han fredelig rundt stillingene og gresset, ler Slinning.

Fallskjermhopp. I løpet av det halve året i Ghowrmach-provinsen havnet de norske mentorene i skuddvekslinger med Taliban rundt 50 ganger. Slinning finner fram noen «suvenirer» fra slagmarken. Han fikk tillatelse av Militærpolitiet til å ta med disse hjem for å bruke i foredrag om sin egen stridserfaring. Han har tatt vare prosjektilet som ble sittende fast i bagen hans, en taggete bombesplint, bakdelen av en RPG som landet noen meter unna og ledningen til en IED som tok livet av to afghanske soldater fra kompaniet. Tause vitnesbyrd om dramatiske sitasjoner. Han er likevel innstilt på å reise ut igjen.
– Som offiser må jeg kunne takle et høyt stressnivå, sier Slinning som er lidenskaplig fallskjermhopper.
– Jeg har jobbet mye som fallskjerminstruktør. Det ligner på det å lede soldater i strid. Begge deler er ekstreme situasjoner. Derfor har jeg vært veldig bevisst på å dytte på grensene mine for å bli en dyktigere offiser, sier Slinning.
Det gjorde han for alvor i Romsdalen for noen år tilbake.
– Jeg sto på toppen av en fjellvegg og gjorde meg klar til mitt første basehopp. Kroppen skalv ikke. Jeg følte meg ekstremt rolig og dypt konsentrert. Akkurat på sammen måten som når jeg er i strid.
Slinning kastet seg utfor kanten. Omlag ti sekunder ut i fallet løste skjermen seg ut.
– Da jeg landet kjente jeg meg nesten uovervinnelig. Det var en så fantastisk følelse at jeg ikke kunne fortsette.
Det ble hans første og siste hopp fra fjellveggen. Slinning solgte utstyret umiddelbart.
– Hvis ikke hadde jeg kanskje holdt på til jeg ble skadet eller drept. Men jeg er langt ifra fryktløs. Drivkraften min er finne ut hvordan kroppen reagerer i ekstreme situasjoner, sier han.
– Jeg fant ut at det å være i kamp og hoppe fallskjerm egentlig er to sider av samme sak.

SVEIN ARSTAD sa@fofo.no
Foto: ARNE FLAATEN