Krigen Norge aldri var del av

Les hele kapitlet fra «En vanskelig frihet» av Lars Reiermark her

I Nigeria var det i 1967-69 regelrett borgerkrig. Iboene i øst-regionen krevde selvstendighet under sin leder general Odumegwu Ojukwu som proklamerte republikken Biafra. Nigeria sa nei, og krigen var et faktum. Selv om noen land anerkjente Biafra, for eksempel Elfenbenskysten, så sa stormaktene nei til den nye statsdannelsen.

Da Nigeria også fraba seg innblanding fra FN, kom heller ikke verdenssamfunnet på banen slik som i Kongo noen år tidligere (1960-64). Ellers hadde de to konflikter mange likhetstrekk, men det faktum at FN var fraværende, gjorde at konflikten forble en blodig borgerkrig hvor Nigeria stengte for alle forsyninger, både til sjøs, over land og i luften i et forsøk på å sulte Biafra til underdanighet. Det bildet som de fleste av oss litt eldre husker best fra den tid er vel de mange fotografier at barn med oppblåste mager, de såkalte «Biafra-barn». Disse bildene som ble gjengitt i verdenspressen førte hurtig til en verdensomspennende kampanje som kanskje ga seg størst utslag i Skandinavia, hvor de forskjellige kirkesamfunn gikk sammen i en storstilet «Hjelp Biafra»-aksjon.

Norge tok som stat ikke stilling til Biafras krav om uavhengighet, men Kirkens Nødhjelp ved Pastor Elias Berge i samarbeid med Folkekirken i Danmark og søsterorganisasjoner i Sverige, Finland og Tyskland tok under fellesbetegnelsen Church Aid initiativ til å fly inn matvarer og nødhjelp til Biafra fra den portugiske øya Sao Tome utenfor Nigeria ved hjelp av charterfly fløyet av frivillige amerikanske piloter. Det var bare ikke nok. I de skandinaviske land ble det besluttet å opprette såkalte «legeteam» på seks-åtte personer som foruten å skulle kunne utføre nødvendige legetjenester i form av poliklinisk arbeid også skulle ta seg av humanitært arbeid, så som utdelinger av mat og medisiner samtidig som de skulle rapportere om eventuelle overgrep mot sivilbefolkningen. I tillegg til lege, sykepleiere og annet helsepersonell var det et ønske om personell med forskjellige former for teknisk ekspertise, det være seg som flygere, mekanikere, sambandsfolk og det som best kan kalles «all-roundere», personell med med teknisk innsikt og erfaring fra utenlandstjeneste. I Norge ble dette arbeidet organisert av Kirkens Nødhjelp, og blant de mange frivillige som meldte seg til ­tjeneste, var også en gruppe norske offiserer.

Vår gruppe reiste via Sveits, hvor vi ble utstyrt med papirer og all nødvendig dokumentasjon som ga oss status som medlemmer av Røde Kors Internasjonale Komite. Fra Genève fløy vi til Lagos. Det nigerianske Røde Kors ga oss ett sett legitimasjons-papirer, og deretter ble vi med dobbelt sett papirer utplassert i felten, Noen av oss fant vår plass på nigeriansk side i et område som sommeren/høsten 1968 var okkupert Biafra og nå underlagt 7. nigerianske divisjon som vi fulgte i felt. Andre ble løftet inn luftveien til det som fortsatt var Biafra, og gjorde sin innsats på biafransk side.
Vi kom hjem fire måneder senere – etter at vi som en del av «den nordiske kamuflerte Biafra-hjelpen», som de nigerianske myndigheter uttrykte det, hadde blitt erklært «uønsket i Nigeria». Jeg har skrevet om mine opplevelser i «Den vanskelige friheten». Boken kan leses som en sammenligning mellom de to konflikter, Congo/Katanga i 1960-64 og Nigeria/Biafra i 1968. Det var to konflikter som begge hadde rot i ønsket om frihet. I det ene tilfellet ble FN involvert, i det andre tilfellet ikke. Resultatet ble imidlertid det samme, både Kongo og Nigeria er i dag selvstendige stater hvor drømmen om frihet og selvstendighet for Biafra og Katanga for lengst er oppgitt.

LARS REIERMARK, forfatter