Kriger på ny måte

«KRIGSBØKER»: Professor Øyvind Østerud er aktuell med to bøker. Den første definerer krig. Den andre, som han er medforfatter i, har en bredere tilnærming til Norge og internasjonale operasjoner. Foto: ARNE FLAATEN

– Den definisjonen som har vært rådende om at krig er strid mellom stater og som dermed utløser folkerettslige regler, er alfor snever, hevder han.
– Hvorfor trenger man en annen definisjon?
– Det er viktig fordi krigen har endret karakter, og fordi det stadig stilles spørsmål om Norge er i krig, for eksempel i Afghanistan. Vi må kunne skille ut hva slags utfordringer vi står overfor. I hvilken forstand er det krig, og i hvilken forstand er det noe annet? Dette har store konsekvenser for hvordan vi oppfatter situasjonen og hvilke regler vi skal forholde oss til.

Øyvind Østerud er professor ved Universi­tetet i Oslo og tilknyttet Forsvarets høgskole. Han har nylig gitt ut boken «Hva er krig» på Universitetsforlaget - om de nye krigene og problemene rundt opprørsbekjempelse. Nå er han også med i et bokverk om Strategi og stabiliseringsoperasjoner, som akkurat er lansert. Der ser han nærmere på utfordringen han kaller «de nye krigene».
– Tradisjonelt har statene definert noen regler for krig – uniformsbruk, fangebehandling og behandling av sivile. Men nå har vi ikke lenger så mange statskriger. Situasjonen er mer sammensatt og med andre aktører. Vi har opprørsbevegelser, private krigsherrer, terrororganisasjoner og leiesoldater, ramser han opp.
– Hva skal et land gjøre, som følger folkerettslige regler, men møter en motstander som bryter alt?
– Da er det et problem. De som i utgangspunktet er den svake part, vinner krigene. Dersom et land virkelig skulle nedkjempe terrorister eller opprørere militært, måtte det skje mye mer brutalt – sette alle regler til side. Men det ville bety at man tapte krigen politisk. Verdensoponionen ville vendt seg mot en slik krigføring.
Professor Østerud påpeker at de nye krigssituasjonene sprenger alle våre begreper om hva krig er. De er mye mer diffuse. Det er vanskelig å å si hvor krigen slutter og hvor terroraksjoner og kriminalitet begynner. Dessuten bør det, før en operasjon, vurderes om man kan vinne militært eller politisk.
– For eksempel kan Nato i Afghanistan neppe vinne militært, men kanskje politisk, sier han, og mener at det som foregår blant afghanerne og taliban rett og slett er en borgerkrig. Derfor blir de internasjonale styrkene også involvert i  borgerkrigssituasjonen.

– Regimet har ikke kontroll over territoriet, og noen av dem som bekjempet taliban i 2001, er krigsherrer som selv måtte gi tapt på 1990-tallet. Derfor er det som foregår nå en fortsettelse. Afghanerne er splittet, det er ingen enhetlig gruppering.
– Etter de nye definisjonene, er Norge da med i en krig?
– Ja, det er en krigssituasjon. Men jeg vil skille det fra et folkerettslig krigsbegrep.  Da krigen i Kosovo startet, var det også vanskelig å se hva det var. Det som startet med et internasjonalt press for å få slutt på overgrep i Kosovo, endte med krig. Men definisjonen er vanskelig. Dette glir inn i hverandre. Grenselinjene mot andre voldssituasjoner er frynsete.
– Betyr det at det er urettferdig å tvinge en regjering til å slå fast om landet er i krig i en startfase?
– Ja, det er nesten det.
Professoren er uenig i den definisjonen som gis av Uppsala universitet og  Fredsforskningsinstituttet i Oslo (Prio), der krig og væpnet konflikt bestemmes av et visst antall drepte i direkte kamp.
– Mexico står ikke på listen, men selv vil jeg hevde at Mexico er i krig i deler av landet. Egentlig kan man si at det er en politisak, men det er kamp mot narkotikakartell i områder som staten ikke lenger kontrollerer, forklarer Østerud.

JAHN RØNNE jr@fofo.no