Ler stormen av

 

I Waterloo sitter en 54-åring fra Indre Troms og rister.
Av latter.
Og blir rød i den delen av toppen der han ikke lenger har hår.
Det er noe eget ved latteren til Arne Bård Dalhaug. Noe eiendommelig. Kall det gjerne et snev av Dan Børge Akerø. For også den tidligere sjefen for Forsvarsstaben kjennes igjen på latteren.
Noen vil hevde at det ikke kan ha vært så mye å le av der de siste årene. Dalhaug har vært sjef – og forsvarssjef Sverre Diesens nestkommanderende – siden våren 2005. Han tok over rett etter tidenes budsjettsprekk – et overforbruk på nesten én milliard kroner. Siden fulgte nye sprekker, stadige kutt, vinterøvelse som ble avlyst, korrupsjonssak mot Atle Torbjørn Karlsvik og permittering av sanitetssjef Leif Sverre Rosén. For å nevne noe. Alt ble brettet ut i mediene. Og midt i stormen sto, tilsynelatende stødig, en bondesønn fra Indre Troms. Spennende? Ja, mener Dalhaug. Og interessant.
– Jeg har hatt en kjempeflott tid – som jeg ikke ville vært foruten, sier han.
Og virker oppriktig som om han mener det. Mon tro det er navnet som har gitt ham styrke. Arne kommer fra ørnen. Krigeren. Bård betyr vern i strid.
– Hahaha. Det visste jeg ikke. Det tror jeg ikke mamma og pappa tenkte på heller, sier han.
– Mamma drømte navnet mitt. I en drøm fikk hun en medisinboks til den nyfødte sønnen sin. På den sto det Arne Bård.
– Det høres nesten litt religiøst ut?
– Mamma var religiøs. Det er ikke jeg.

Likevel folder han i noen få sekunder hendene. Så fekter han med dem. Han peker når han forklarer. Og når han blir virkelig ivrig, ruller han dem rundt hverandre, som om han brygger opp til storm. Så folder han dem igjen. Stormen stilner. Men hendene er stadig i bevegelse. Stadig på vei nye steder. I endring. I kontrast til den konstante og kraftige latteren.
– Jeg er litt utålmodig, innrømmer han.
Vi er langt unna Forsvarsstaben og førstesideoppslag i hovedstadsavisene. Dalhaug har flyttet til belgiske Waterloo og begynner i disse dager som sjef for den norske militærmisjonen, med base i Brussel.
– Det høres ut som du skal drive med noe annet enn forsvar?
– Hahaha. Det er mange som har lurt på akkurat det. De spør om jeg har begynt i kirken. Jeg tror jeg må begynne å si noe annet. Det jeg skal, er å være forsvarssjefens mann i Nato, forteller han.
Kaffen er svart. Vi er på kafé i den lille byen der en annen general, Napoleon, sloss og falt for nesten 200 år siden. Dalhaug er kledd i sivilt. Ingen vet at det er en generalløytnant i det norske Forsvaret som sitter og, ja – ler. Waterloo, med sine 29 000 innbyggere, blir liten i forhold til EU-hovedstaden litt lenger nord. Dalhaug mener byen er stor nok. Her har de det de trenger. Restauranter. Butikker. Og den skandinaviske skolen. Der går de to yngste sønnene. Eldstemann Bård er fortsatt i Norge.

Andreas på elleve har allerede meldt seg inn i terrengsykkellag. De andre guttene spiller fotball. Sønnene later til å ha arvet farens interesse for idrett. Men det spørs om noen av dem blir like flinke til å løpe. Arne Bård Dalhaug var sprinter. Rekorden på 100 meter var elleve blank, den beste plasseringen en fjerdeplass i junior-NM. Og selv om han tidlig satte piggskoene på hylla, er han fortsatt svært interessert. Han går sjelden glipp av finalene i de store mesterskapene.
– Da nytter det ikke å prate med meg, sier han, og blir nesten litt blank i øynene når han snakker om 100-meterfinalen i OL i Beijing. Om Usain Bolt fra Jamaica og hvordan han knuste den gamle verdensrekorden. 9.69 løp han på. Ufattelig, kaller Dalhaug det.
– Diesen er også mer enn middels sportsinteressert. Snakket dere ofte om idrett?
– Ja, det gjør vi absolutt. Vi snakker om mange ting. Og ikke alt handler om Forsvaret, sier Dalhaug.
– I forhold til liv og død betyr selvsagt idrett lite. Men samtidig beriker det livet. Det er med på å bygge opp totaliteten. Det er spenningsskapende. Sosialt. Og ikke minst, man har godt av å drive med det selv.

Den gamle sprinteren løper ikke lenger. Knærne tåler det ikke. Han sykler og går lange turer – til fots og på ski. Langrenn blir det dårlig med i Waterloo. Han får heller ikke bidratt på Naborunden – en skikonkurranse for barn i Oslo som han har vært med på å arrangere de siste årene: fire renn hver vinter.
– Det har vært utrolig morsomt. Rennene er på kveldstid, og vi setter ut fakler i løypene. På det meste har vi hatt med 600–700 barn, sier Dalhaug.
De siste årene har han også vært fotballtrener. Og hjelpetrener i bandy.
– Hvordan er dine fotballferdigheter?
– Jeg pleier å gi meg når barna blir elleve. Når de er så små handler det mer om å organisere enn det fotballfaglige.
– Du drar kanskje nytte av dine militære ferdigheter?
– Ja, det er et element av det militære i det å trene et barnelag. Kall det gjerne stridsdrill.
– Hvem er lettest å organisere, barn på banen eller soldater i en stridsdrill?
– Hahaha.
– Hvordan har dine egne barn opplevd å ha en far som er generalløytnant?
– Det tror jeg ikke de tenker på. Annet enn at de noen ganger ser at pappa får kjeft på tv og i aviser. Jeg tror ikke jeg er veldig militær av meg. Når jeg deltar på Naborunden eller er fotballtrener og folk spør hva jeg driver med, så svarer jeg jo som sant er. Da hender det at de sier: Du virker jo helt normal, forteller Dalhaug.
Han tror han har det minst like gøy på jobb som alle andre.
– Det er mange klisjéaktige forestillinger om Forsvaret. Det eneste forholdet folk flest har til det, er sin egen verneplikt. Men da kommer de færreste på innsiden. Det blir som en skole. De er elever. De får ikke høre vitsene på lærerrommet. Og når de er ferdige, når de har strøket forbi på utsiden, danner de seg et bilde av Forsvaret basert på det de har opplevd. Det er ikke slik jeg opplever at det er å jobbe i Forsvaret.

Navnet til tross. Det var ingen selvfølge at Arne Bård Dalhaug skulle bli forsvarsmann. Langt mindre generalløytnant. Faren var med under kampene i Narvik i 1940. Broren vervet seg til de norske styrkene i Gaza på 60-tallet. Men ellers er han ensom militær i en familie der foreldrene drev gård.
– Du skulle aldri bli bonde?
– Nei. Jeg tror de skjønte det tidlig. Å være bonde ville blitt for kjedelig.
– Hva ville du bli?
– Jeg hadde tenkt å studere juss. Eller statsvitenskap. Når jeg tenker meg om, hadde jeg nok blitt statsviter.
Det var løpetalentet som lokket Dalhaug til en karriere i grønt. Han skulle inn i førstegangstjeneste og visste det var en del gode sprintere i Kristiansand. De kan jeg trene sammen med, tenkte Dalhaug, og søkte seg til Gimlemoen. Der ble han spurt om å ta befalskurs på Lahaugmoen like utenfor Oslo. Ja, tenkte han, da kan jeg trene på tartandekket i Ekeberghallen. Siden ble han værende i Forsvaret, løpekarrieren skjøt aldri fart, det gjorde derimot den militære. Først ble han sersjant, så kadett. Det var ikke et hvilket som helst kull Dalhaug ble del av. Der gikk Diesen. Og generalløytnant Harald Sunde. Samt generalmajorene Bernt I. F. Brovold, Kjell Orderud Skare og Jon B. Lilland. Dalhaug mener at det er en rekke tilfeldigheter som har gjort at akkurat han ble general.
– Er det tilfeldig at det kom så mange generaler fra et kull?
– Ja, jeg mener det. Vi var mange som fikk sjansen samtidig – og grep den. Jeg drømte aldri om å bli toppleder. Men hver gang jeg fikk en ny jobb, trivdes jeg i den. Når jeg hele tiden ble spurt om å gjøre nye morsomme ting, ja, da sa jeg ja til å gjøre dem også, sier han.

Arne Bård Dalhaug er mer enn bare sportsidiot og ildsjel. Han er også blant dem som synes det er «utrolig spennende» med strategisk tenkning rundt militærmakt. I 1988 studerte han øststatkunnskap ved Norsk utenrikspolitisk institutt.
– Frem til muren falt var det oss og dem. I dag eksisterer det mange flere krefter. Det gjør også jobben mer interessant. Totaliteten er blitt større.
– Er det bra?
– Jeg er en av disse rare menneskene som synes usikkerhet er morsomt, sier Dalhaug.
På begynnelsen av 90-tallet var han sekretær i Kåre Willochs forsvarskommisjon.
– Jeg lærte mye om militærmakt og politikk. Og om viktigheten av å jobbe sammen. Før var kanskje krig en fortsettelse av politikk med andre midler. I dag er militærmakt til stede fra begynnelsen av. Bare se på Afghanistan. Der er militærmakt med på å skape den nødvendige sikkerheten for at demokratiet skal fungere, sier Dalhaug.
– Under den kalde krigen tenkte vi først og fremst på krig i vårt eget nærområde. I dag er vi ute i verden – for å ivareta våre interesser der.
– Vi høres nesten ut som en kolonimakt.
– Hahaha. Nei, det er vi ikke. Vi kan ikke opptre slik at vi bryter ned samfunn. Vi er der for at det skal fungere. Og fordi det har betydning for oss at det fungerer.

Søker du etter Arne Bård Dalhaug på Internett finner du ham som regel i artikler om Atle Torbjørn Karlsvik og Leif Sverre Rosén.
– Hvordan har den negative oppmerksomheten i mediene påvirket deg?
– Den har ikke forandret meg som person. Men det har vært interessant. Jeg har fått oppleve samspillet mellom etater – og forholdet til mediene. Og jeg har sett hvordan man river og sliter i hverandre.
– Hva mener du?
– Å få til store forandringer utløser mange krefter, som det er betydelig friksjon mellom. Det er ulike oppfatninger om målet – og hvordan vi skal komme dit, sier han.
Tidligere SAS-sjef Petter Jansen, også han kullkamerat med Dalhaug og Diesen, har sagt at en av grunnene til at de nådde toppen i Forsvaret er at de tør å ta valg som er upopulære.
– Jeg har lært at hvis vi ønsker å gjennomføre noe, så må vi tørre å stå for det. Vi må stå samlet. Vi kan ikke løpe rundt å ha forskjellige meninger. Det synes jeg vi har klart, sier Dalhaug.
Han ønsker ikke å kommentere konkrete saker.
– Det jeg kan si er at det har vært vanskelige saker, som har vært nødvendige å ta tak i. Noen ganger kommer man ikke unna støy, men vi har vært nødt til å signalisere hvor Forsvaret står. Det er tøft når det står på, men jeg er sikker på at i et fem til ti års perspektiv, så vil vi se at de grepene vi har gjort har vært riktige, sier han.
Forsvarets arbeidsmiljøundersøkelse viste i sommer at 36,9 prosent av de ansatte ikke har tillit til forsvarssjefen.
– Du var Diesens nestkommanderende. Hvordan opplevde du mistilliten?
– Undersøkelsen speiler det faktum at den ble tatt opp i en periode hvor store endringer fant sted. Jeg har stor forståelse for at det var frustrerende. Folk bygger hus, så tvinger Forsvaret dem til å flytte. Det rammer de ansatte personlig, sier han.
Dalhaug mener Forsvaret var nødt til å gjøre endringene. Og at grepene som ble gjort var riktige.
– Jeg føler at når vi prater med dem som er uenige med oss – og forklarer hvorfor vi har tatt våre valg – så er det store flertall enige.
– Har dere ofte vært uenige internt?
– Sverre (Diesen) og jeg har hatt mange diskusjoner. Men ingen skal få vite hva vi har vært uenige om. Når han har tatt et valg, så stiller jeg meg bak ham uansett. Der er jeg ekstremt ryddig.
– Har dere vært for lite synlige?
– Jeg mener at synligheten har vært god nok. Det burde jeg vite, jeg har stort sett vært stedfortreder når generalinspektørene og forsvarssjefen har vært ute på reise.
– Hva er den største utfordringen for Forsvaret, slik du ser det?
– Å gjennomføre de endringene vi har begynt på. Det er ikke en uløselig oppgave, men det krever fasthet fra ledelsen.



Dalhaug snakker fortsatt om endring.
– I «På gjengrodde stier» skriver Knut Hamsun at endring er det naturlige. Jeg er enig. For meg er det en naturlig del av tilværelsen, sier han.
Med ett er sportsidioten og statsviteren blitt filosof.
– I voksen alder er jeg blitt veldig bevisst hvor kort et menneskes livsløp er. Det burde mane til en smule nøkternhet. Det er kanskje ikke så lett å se når man er ung selv.
– Før var det slik at foreldrenes erfaringer hadde alt å si for hvordan man selv ble som person. I dagens samfunn har det mindre overføringsverdi.
– Hva lærte du av foreldrene dine?
– De var opptatt av at man gjorde en ordentlig jobb – at man tok vare på seg selv og familien, og at vi barna fikk en god og skikkelig utdannelse.
– Mindre overføringsverdi til tross: Hva håper du barna dine lærer av deg?
– At man kan leve greit andre steder i verden også, at det går an å vokse opp uten tre glass melk hver dag – for å sette det på spissen, sier han.
Et opphold i Belgia er et skritt på veien. Familien har også bodd i USA. Dalhaug forteller at han liker å reise – å oppleve nye ting. I sommer leste han Khalid Hosseinis bøker fra Afghanistan. De likte han svært godt, ikke minst fordi han selv var der kort tid etter at Taliban falt fra makten. Han kjente seg igjen i mye av det han leste. Nå vil han til Afrika. Der har han aldri vært.
– Det handler om nysgjerrighet – om å erfare og erkjenne. Jeg tolker det som et positivt trekk. Jeg er nysgjerrig på verden. Det bor tross alt bare fire millioner mennesker i Norge. Verden er så ufattelig mye større, sier han.

På hjemmebane er Dalhaug en rotekopp. I alle fall hvis vi skal tro det han selv sier.  
– Hahaha. Jeg får kjeft hjemme for hvordan det ser ut i skapet.
– Ingen militær disiplin der, med andre ord?
– Det er dårlig stelt med tellekanter, gitt.
Også på andre områder er han lite systematisk. Han tar for eksempel sjelden notater.
– Det har gått bra likevel, sier han.
– Men det blir fort synlig når jeg kjeder meg, spesielt på møter. Jeg er ikke flink til å skjule at jeg er utålmodig.
Han beskriver seg selv som glad i jobben, som en mann med godt humør, som sjelden er sur. I 2005 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavsordenen. Det satte han stor pris på.
Dalhaugs forfedre stammer fra Østerdalen. De trakk i likhet med mange andre nordover og slo seg ned i Rostadalen i Øverbygd – i Målselv kommune. Døler kalles de. Det merker man ikke minst på dialekten. Dalhaug høres ut som østlending. Ikke banner han så veldig ofte heller.
– Blir du aldri sinna?
– Det hender, men ikke veldig ofte.
– Jeg ser på meg selv som pragmatisk. Jeg tror du kommer mye lenger med det enn å fly rundt og bjeffe. Det er utrolig hva man kan løse med en samtale, sier han.
På hjemmebane har han kanskje vært litt for pragmatisk. Jeg skal heie på det laget dere heier på, sa han til sine tre sønner. To valgte Lyn, en rivalen Vålerenga.

På kafé i Waterloo har Dalhaug fektet fra seg. Nå er det beina som beveger seg. Generalløytnanten skal videre – og klarer ikke å skjule at han begynner å få det travelt. Han er rett og slett litt utålmodig. Han ser frem til tre til fire år i Belgia. Og er klar over at stillingen som sjef for militærmisjonen mest sannsynlig blir hans siste. Snart kommer pensjonsalderen.
– Hva skal du gjøre da?
– Jeg aner ikke. Men jeg håper jeg får mer tid til å være ute i skog og natur. Det har jeg savnet.
– Helt til slutt. Har du noen hemmeligheter om Diesen?
– Hahaha. Jeg har mange. Men de får du ikke høre fra meg. C. T. S. Slash. A.  
– Hva står det for?
– Cosmic Top Secret/Atomal. Hahaha.

I WATERLOO, BELGIA:
OLE KÅRE EIDE oke@fofo.no
Foto: CHRISTIAN NØRSTEBØ

Navn: Arne Bård Dalhaug.
Født: 1954.
Sted: Målselv.
Sivilstatus: Gift med Anne Kari (45). Tre barn, Bård (15), Andreas (11) og Thomas (7).
Grad: Generalløytnant.
Aktuell: Etter drøye tre år som sjef for Forsvarsstaben blir han i disse dager sjef for Militærmisjonen i Brussel. 

Milepæler
10 år: Aktiv gutt som visste lite om verden utenfor Rostadalen.
20 år: Begynte i Forsvaret. Viktig periode i livet. Mest opptatt av å løpe fortest mulig.
30 år: Følte meg voksen. Kompanisjef i Åsegarden utenfor Harstad.
40 år: På stabsskole i USA, første utenlandsopphold.
50 år: Toppleder i Forsvaret, mange lange arbeidsdager og mye ansvar.