Forsvarsforum
Levemannen
Bengt Eidem hater å slåss. Likevel fikk han den verste motstanderen et menneske kan komme opp mot. Døden.
NAVN: Bengt Trygve Eidem
STILLING: Politisk rådgiver i Forsvarsdepartementet
FØDT: 1. juli 1977
BOSTED: Oslo
UTDANNING: Luftforsvarets befalsskole. UB-kurs i vakthold og sikring, studier i organisasjon og ledelse, og bedriftsøkonomi,
Politihøgskolen
SIVIIL STATUS: Samboer
AKTUELL: Fant beinmargsdonor etter kamp mot blodkreft
10 ÅR: Elev ved Byåsen skole i Trondheim. Moren ba ham velge mellom fotball og ishockey. Bengt valgte ishockey, men fikk beskjed
om at han skulle spille fotball likevel. Ble ifølge ham selv en habil midtstopper.
20 ÅR: Jobbet hos Riis Bilglass i Trondheim. Ledet Sør-Trøndelag Unge Høyre og var styremedlem i Høyre. Hjalp Nord-Trøndelag
Høyre i årets valgkamp. De tapte.
– Jeg roter ikke på områder jeg deler med andre. På mitt kontor og mitt rom gjør jeg som jeg vil. Men på fellesrom etterlater jeg meg ikke et spor. Eidem sier at samboeren Kristin gjør mye, at det er blitt mye på henne etter at han ble syk. Han hever øyenbrynene mot et hårfeste som ikke er der lenger. Før var han høy og mørk. Nå er han bare høy, men blikket er desto mørkere.
HAN FORTELLER den historien som etter hvert er blitt kjent for hele Norge. Om de første januardagene i år, som skulle vise seg å snu opp ned på hele tilværelsen hans. Eidem hadde vært politisk rådgiver for forsvarsminister Kristin Krohn Devold i ett år. Ung, ambisiøs, tilsynelatende ustoppelig. En folk la merke til. Han skulle inn på Forsvarets høgskole om få dager, og irriterte seg over en halsbetennelse som ikke ville slippe taket. Den ble til slutt så ille at han torsdag 6. januar frivillig la seg inn på sykehus. Diagnosen kom dagen etter. Akutt blodkreft.
– Typisk at det skulle skje meg, tenkte jeg. Nå som jeg skulle inn på høgskolen og alt. En irrasjonell tanke. Det var jo ikke typisk. Jeg hadde aldri vært alvorlig syk før. Men jeg hadde blitt satt på prøver før, og opplevd at ikke alt gikk min vei. Eidem forteller om faren som døde midt i hans eksamensperiode på politihøgskolen.
– Jeg bestemte meg for å fullføre med glans, for farsan sin del. Det gikk. Kanskje var det samme innbitte besluttsomhet som mot alle odds berget Eidem da sykdommen rammet. Men det reflekterte han ikke over da.
– Jeg klarte ikke å tenke. Jeg hadde det som føltes som halsbetennelsen fra helvete. Har man veldig sterke smerter, er det å bli kvitt dem det eneste som er viktig.
EIDEM HAVNET I KOMA og ble lagt i respirator før han fikk pratet ordentlig med samboer og familie.
– Jeg var nær døden. Lungene var helt kaputt. Jeg ønsket ikke selv å være bevisst, så det var helt greit at de la meg i narkose. Det tok en uke før jeg var ute av koma. Jeg er glad det skjedde. Eidem ble satt på cellegift, men fikk beskjed om at han sannsynligvis ikke ville overleve kuren. Behandling med navlestrengsblod var et annet alternativ, men neppe et som ville virke. Den tredje og siste muligheten var beinmargsdonasjon. Problemet var bare at Eidem hadde en så sjelden type beinmarg at det var lite trolig de klarte å finne en donor før det var for sent.
– Jeg er av den kaukasiske rasen, men beinmargen min er ikke det. Enten har jeg spor av en annen rase i meg fra langt tilbake i tiden, eller så har beinmargen min vært utsatt for mutasjoner. Vi vet ikke. Uansett aksepterte ikke Eidem legenes dystre spådommer. Han valgte å se etter muligheter der legene så begrensninger, og satte i gang en kampanje over Internett for å finne en donor. Det var som å lete etter den berømte nåla i høystakken. Men det gikk. 15. juni ble han operert. Han var veldig dårlig i tiden etterpå, men nå går det bare framover.
– De eneste fysiske problemene nå er konstant hodepine og en kroppstemperatur på 38-39 grader. Jeg tør ennå ikke si at det har gått bra, men jeg er superoptimist.
HAN ER GLAD i utfordringer, han Bengt, kan en av hans beste venner fortelle. Men han liker å vinne til slutt. Slåssing
har han imidlertid ikke noe til overs for. Det går en historie om da Eidem var på sommerleir i skjærgården på Hvaler, og en eller annen hissigpropp hadde bestemt seg for at noen skulle få bank. Han så seg ut Eidem, som prøvde å trekke seg unna og roe fyren med prat. Uten å lykkes. Til slutt løp Eidem rundt i fjæresteinene med hissigproppen i hælene og skrek «Jeg vil ikke slåss!».
– Men ingen fortalte deg vel at jeg la fyren i bakken til slutt, selv om jeg ikke hadde lyst? Jeg er ikke voldelig av meg, men i jobben i politiet gikk det ofte hett for seg. Jeg var i slåsskamp mange ganger. Man må av og til bruke makt. Imidlertid har jeg til gode å slå noen. Eidem humrer litt.
– I øyeblikket har jeg ikke akkurat fysikk til å legge noen som helst i bakken. Mangler nok noen kilo til å utgjøre en trussel sånn sett. Men jeg har bestemt meg for at jeg skal bli en «farlig» mann igjen. Om muskulaturen mangler, er i alle fall ikke talegavene svekket. Alle vi har vært i kontakt med framhever Eidems talent på det området. Han leser sitt publikum, sies det, og han velger ordene deretter.
– Men jeg begrenser meg mer nå enn før. Som ung var jeg veldig ivrig i diskusjonene. Sikkert en pest og en plage
for mange. I skolesammenheng møtte jeg en fyr som også var en veldig ivrig debattant. For ivrig. Han skulle alltid ha
det siste ordet, uten at han nødvendigvis hadde noe fornuftig å komme med. Herregud, tenkte jeg. Er det slik jeg er?
Jeg fikk en vekker. Og dempet meg. Ikke dermed sagt at Eidem ikke liker å få det som han vil. I én sak gikk det imidlertid ikke slik.
DA FORSVARET i fjor skulle selge unna en rekke eiendommer, medvirket Eidem sterkt til at øyperlen Østre Bolærne
ved Nøtterøy gikk til høystbydende. Kjøperne var Smiths Venner. Det ble ramaskrik. Etter pålegg fra Stortinget ble salget gjort om.
– Det sies at det fortsatt irriterer deg?
– I en periode irriterte det meg kraftig. Jeg har roet meg litt nå. Jeg tok ikke nederlaget personlig, men jeg ble sint på vegne av Smiths Venner, som hadde gjort et lovlig kjøp. En kristen gruppe skal altså ikke få eie en øy. Undertrykkelsens tid i Norge er ikke over. Skal tro om noen hadde hatt mot til å lage samme oppstandelse om de hadde vært muslimer eller jøder? Det finnes mennesker jeg før så opp til som jeg permanent mistet respekten for da dette pågikk. Eidem sier han en stund ønsket å være terrorist; så sint var han på Frederic Hauge.
– Men det gikk over. Hauge gjør en del bra ting. Det gjør sikkert Sylvia Brustad også. He-he.
– Er du en sånn som går og samler opp sinne?
– Tja. Når jeg kjenner etter er jeg nok fortsatt litt sint på Hauge. Men jeg har lært at alt kan skje i politikken. Og at det ikke er vits i å bli forbanna.
– Har du fått fiender fordi du har vært frampå i jobbsammenheng?
– Ja, og det er flott å ha fiender. Det viser at jeg har gjort noe. Både som politiker og politimann.
EIDEM ER konkurransemenneske. Som guttunge var det om å gjøre å gå fortest på ski rundt huset, å være best med klinkekuler og å bli tatt sist når det ble lekt gjemsel.
– Jeg er egentlig ikke en dårlig taper, men jeg er best på å vinne. Kompisene hans sier han er hårsår. At han ikke liker at andre pirker borti negative sider ved ham. Men hvordan spør man en eventuelt hårsår mann om han er hårsår, uten å forulempe ham? Vi får bare hoppe i det. Eidem ser litt forbauset ut. Blir litt tankefull, men ikke fornærmet, tror vi.
– ...Hårsår? Jeg vet ikke. Jeg har jo en del kompiser med mye testosteron. Ofte blir det mye hetsing på fritida, og
noe av det kan gjøre meg forbanna uten at jeg viser det til dem.
– Du vil helst bli oppfattet positivt?
– Ja, jeg er opptatt av at folk skal ha et godt inntrykk av meg. Det er flott når folk liker meg, men det må ikke skje for enhver pris. Jeg kan være ekkel mot folk også, men jeg husker ikke når det sist var nødvendig. Kanskje kan jeg innimellom ha en tydelighet som er negativ for noen.
– Hvorfor ble det Høyre for deg?
Eidem sier han fikk det inn med barnegrøten.
– Morsan sørget for at jeg ble organisatorisk aktiv, mens farsan hadde størst innflytelse på partivalget. Han var selvstendig næringsdrivende, lei høye skatter og avgifter og la ikke skjul på det. Vi satt oppe foran fjernsynet på valgnettene og heiet på Willoch. Farsan var dessuten antikommunist. Jeg ble det som treåring.
– Forklar.
– I Trondheim har de ungdomsgruppa Uffa, som tilsvarer Blitz her i Oslo. Jeg satt på med farsan i bilen da vi kjørte forbi en barnehage han sa de hadde okkupert. «Sånn kommer sikkert du også til å bli», sa han. Der og da bestemte jeg meg for aldri å bli kommunist og okkupere barnehager. Eidem blir stille.
– Farsan døde for to år siden. Jeg vet han var stolt av meg. Hadde han vist at jeg skulle bli rådgiver for forsvarsministeren, tror jeg han hadde fått en drøm i oppfyllelse. Men kanskje vet han det.
DET ER LANGT fra den Bengt Eidem som nesten gråt av nervøsitet da han som tenåring skulle holde sin første valgtale og den Bengt Eidem som sitter i sofaen foran oss nå. Det er noen nederlag og mange seire siden.
– Jeg har lært mye. I utgangspunktet var jeg helt ræva, helt ubrukelig som politiker. Men jeg måtte bryne meg på alle de AUF-erne som gikk i skole hos Trond Giske. Helt uspiselige alle sammen, gliser Eidem. Han mener sin fremste egenskap som politiker er evnen til å komme overens med folk.
– Det er så mange enspora politikere, uten kontakt med verdenen utenom politikken. Jeg tror jeg har mer sosial intelligens enn mange. Jeg bryr meg ikke om folks bakgrunn. Nei, han er ingen feinsmecker, Eidem. Verken når det gjelder folk eller føde. Fancy restauranter er ikke hans stil, skal vi tro dem som kjenner ham. Burgere er bra nok. Uten «grønnsakshage», som Eidem kaller salaten. Ketsjup, sennep og ost får holde. Med mindre han er i London, da. Under en reise dit fant han ut at osten på McDonalds-burgeren ikke var den samme som i Norge. Så da fikk den vike også. Særlig materialistisk har han heller aldri vært. Vennene ser imidlertid en endring etter at han ble samboer. Han
har mer ordnede forhold. Har flere ting.
– Det at jeg flyttet sammen med ei med estetisk sans har vel automatisk gjort meg mer opptatt av ting. I forhold til klær, for eksempel, var jeg før helt idiot. Man kan vel si at garderoben har gjennomgått noen endringer.
– Og det synes du er greit?
– Man får vel bare finne seg i det. Jeg har forsøkt å si til Kristin at «skal du ha en trendy type får du finne en annen». Men det gjorde vel ikke det helt store utslaget. Ikke for det, jeg har alltid likt å ta meg godt ut. Jeg hadde bare en annen oppfatning av hva det var før. Eidem sier at han gjennom sykdommen har funnet ut at han er kjekkere uten hår. Så skallen forblir blank.
– Litt av nødvendighet og da, kanskje. Jeg hadde ganske høye viker i utgangspunktet.
– Hva annet har du funnet ut gjennom sykdommen?
HAN TREKKER PUSTEN. Det er visst ikke lite som skal sies nå.
– Selv om døden aldri har vært et alternativ for meg, vet jeg at jeg var nær den. Jeg ser annerledes på livet nå enn for et år tilbake. Kjærligheten til mine nærmeste er styrket. Både på grunn av sykdommen og på grunn av alt det jeg ser de har ofret for meg. Jeg setter mye mer pris på den enkle lykken. Det å komme hjem fra sykehuset og sette meg i min egen sofa var en stor glede for meg. Det å kjenne Kristins kropp mot min om natta er ubeskrivelig stort. Jeg tenkte ikke slik før. Eidem sier han lurer på om disse tankene vil vare.
– Jeg har vært mester i å sove vekk tida, til å sløve foran fjernsynet. Jeg har bestemt meg for å gå mer ut nå, være mer sammen med andre mennesker, få mer ut av livet. Tror jeg i alle fall. Som sagt, jeg vet ikke om denne tankemåten vil vare. Men det er ganske vilt å tenke på at om ingen donor hadde blitt funnet, ville jeg kanskje bare hatt uker igjen nå. Han mener han har utviklet seg som menneske, at sykdommen har ført positive ting med seg.
– Syklisten Lance Armstrong fikk også kreft. Han sier i dag at det er det beste som har skjedd ham. Jeg er nok ikke helt der ennå. Men jeg kan si som vi gjør i Trøndelag: «Det e aldri så gæli at det itj e godt for nokka.»
LINDA STØLEN
TORBJØRN KJOSVOLD (FOTO)
