Forsvarsforum

Luka med det rare i

Hva i all verden skjuler seg under en kjempeluke på tusen meters høyde på Senja?

Tips en venn 18.11.2005Du må ha dieselbil for å få lov til å kjøre den lange og bratte tunnelen opp til toppen. En brann kan lett få store følger, selv om det finnes flere nødutganger og automatiske slokkeanlegg. Store mengder vann og drivstoff ligger lagret på tanker. I senderrøret er strømspenningen mange tusen volt, og en svær batteribank og flere aggregater  skal sikre strømforsyninga. I vifterommetmå vi passe på de tunge dørene, for der er det konstant stiv kuling. Drøyt 1,5 milliarder kroner har det kostet, Sindre II-prosjektet som skal overvåke og kontrollere alle flygende objekter i luftrommet over Troms og Finnmark. Luftforsvarets stolthet består av to helt nye radarstasjoner på Senja og i Målselv i Troms, og ny innmat i den gamle radarstasjonen i Honningsvåg i Finnmark. Nato betaler
tre fjerdedeler av kostnadene.

Permafrost
– Det er permafrost i øverste delen av fjellet i ett av anleggene, og det hender vi må strø mot ising inni de bratte atkomsttunnelene som har opptil 20 prosent stigning. Ising kan også bli et problem på toppen. Men unntak av ei veiskrape som mistet bremsene og et takoverbygg som blåste utfor fjelltoppen på Senja, har vi ikke hatt større arbeidsuhell, sier totalprosjektleder Fred Erik Fredly i Forsvarsbygg Utvikling Nord. Med 15 års byggetid er noen kjølepumper og aggregater faktisk begynt å bli modne for utskiftning før det nye radaranlegget overleveres brukeren. Men Luftforsvaret er stolt av de tre nye Sindre II-radarene. Radarsystemet er oppgradert underveis, og prosjektlederen for radardelen Hans Arne Nilsson skryter av resultatet: – Vi har fått en svært god radar for en billig penge, med en betydelig bedre dekning enn det som var utgangspunktet. Prosjektet har vært en stor faglig utfordring. På tross av omstillinga har vi fått levert et system skapt for framtida, sier major Nilsson på investeringsavdelinga i Forsvarets logistikkorganisasjon (Flo).

Silo for krig
Prosjektet har hatt 70 forskjellige kontraktører å forholde seg til. To av radarene kan senkes ned i en silo. Derav kommer navnet Sindre som står for Silo, Nedsenkbar, Dekkbar Radar Enhet. Mesteparten av døgnet skal imidlertid radaren stå oppe og levere data. Anlegget i Honningsvåg er i ferd med å bli operativt, og i løpet av 2006 vil de to andre følge etter. Den lange byggetiden skyldes først og fremst at det måtte utvikles ny teknologi. I tillegg tok Nato en byggepause midt på 90-tallet på grunn av endringene i det sikkerhetspolitiske bildet. De bestemte seg imidlertid for å fullføre prosjektet. Mange mener at det neppe hadde blitt et siloanlegg dersom beslutningen om å bygge skulle fattes i dag. Dette er stridsanlegg dimensjonert for utholdenhet i krig. – Radaren er tredimensjonal og ser både retning, avstand og høyde. Radarstrålen kan styres i forskjellige vinkler og mange stråler eller beamer gir optimalt resultat. Den høye oppløsningen gir oss en presis lokasjon også på mindre objekter. I tillegg er teknikken mindre utsatt for elektroniske mottiltak. Analysen av refleksene begynner alt i antenna, sier sjefen for sensorsystemene i Flo/IKT – oberstløytnant Finn Folke-Olsen.0

Fjernstyres
Selv om den teknologiske utviklinga har mer enn halvert antallet mennesker som drifter radar, data og kommunikasjonssystemer for overvåking og kontroll av luftrommet, trenger de fjernstyrte Sindre-radarene personell for å fungere. I hele landet er det rundt 80 ansatte som kontrollerer luftrommet, fordelt på rundt ti forskjellige steder. Hovedtyngden finner vi på knutepunktene i Sørreisa i Troms og Mågerø i Vestfold, hvor Control and Reporting Centre (CRC) ligger. Der produseres et bilde av luftrommet etter rådata fra hver enkelt sensor. Bildet sendes videre i Nato-systemet og danner grunnlag for videre beslutninger dersom for eksempel et uidentifisert fly dukker opp. Også Avinor får data til kontroll av sivil lufttrafikk. Ansvaret for driften av de nye anleggene vil være tillagt Flo/IKT, som leverer informasjon til CRC-ene. På CRC-en utføres også teknisk overvåking av anleggene.

Vaktmester
– Fra Sørreisa er det halvannen times kjøring ut til Senja, så en lang arbeidsdag medfører ofte ei overnatting når vi først drar ut, forklarer kaptein Johnny Kristiansen, over en kaffekopp inne i fjellanlegget. Kristiansen sier at for å takle alle oppdukkende utfordringer i anlegget, bør en være en allsidig vaktmester: – Foruten det radartekniske, har vi datasystemer, elektronikk og en komplisert antennemekanikk som krever vedlikehold. Enklere bygningstekniske og maskinmessige utfordringer bør vi også kunne løse, selv om andre får ansvaret for det, sier Kristiansen, som har jobbet med radar i 30 år. Fortsatt overvåkes vårt territorielle luftrom døgnet rundt – året rundt. Men nå er Nato mindre interessert i å bekoste en videre utbygging i Norge, opplyser oberst Jon R. Krogstad, assisterende luftoperativ inspektør.

– Tenke nytt
– Nato ser nå mer på de nye medlemslandene. Det kan bety at Norge må tenke nytt, med egen finansiering, sier Krogstad. I en langtidsplan foreslår Luftoperativt inspektorat investeringer i nye anlegg og ny teknologi. Behovet for luftmilitær overvåking og kontroll er ikke mindre selv om den kalde krigen er historie, og noen av de eldste sensorene må snart erstattes, mener inspektoratet.

TORBJØRN LØVLAND

NEDSENKBAR. Når radaren er senket ned, dekker ei kraftig lukeanordning radaren. Oberstløytnant Finn Folke-Olsen står på nesten tusen meters høyde. FOTO: TORBJØRN LØVLAND
TOPPTUNGT. Den nedsenkbare antenna skal det meste av døgnet stå opp, og veier over 20 tonn. FOTO: SINDRE-PROSJEKTET
RADARKONTROLLROM. Fenrik og tekniker Marius Sørgård Hansen (foran) og kaptein Johnny Kristiansen er to av dem som skal ha ansvaret for driften på den nye Senja-radaren.
FOTO: TORBJØRN LØVLAND

FAKTA LUFTRADAR
- Det norske luftradarnettet dekker det meste av landet. Flere av anleggene er imidlertid fra femtitallet, og må moderniseres. Data sendes kontinuerlig fra hvert enkelt radarhode til kontrollsentralene i Sørreisa og Mågerø, som sorterer informasjonen og setter sammen et bilde over all trafikk i lufta. Norske sensorer inngår i Natos radarkjede, som strekker seg fra Nordkapp til Tyrkia.
Kilde: Luftoperativt inspektorat
ILLUSTRASJON: LUFTOPERATIVT INSPEKTORAT/FORSVARSFORUM