Megleren

GRØNNE KONGO: – Det er vanskelig å se for seg at det ville vært krig i Kongo hvis det ikke var for landets enorme ressurser, sier Kåre Lode. Vi er i Sør-Kivu i Øst-Kongo. Her megler Lode i et fredsprosjekt som Utenriksdepartementet finansierer. Alle foto: OLE KÅRE EIDE

De henger på ham som hale, de små guttene i den lille landsbyen Masigiru. På alle kanter reiser grønne åser seg, som perfekte postkort fra et idyllisk reisemål. Kåre Lode fotograferer – han viser guttene hvordan de ser ut. De flokker seg rundt ham. Noen ler. En rister litt på hodet.

Krigssone. Et par timer senere er vi i provinshovedstaden Bukavu. Det tar tid å reise tre mil på kjerrevei med hull på hull. Vi er i Sør-Kivu, helt øst i Kongo, og lenger unna postkort­idyll er det knapt mulig å komme. Bukavu er herjet. Vi kjører gjennom trange handlegater – blant gamle lastebiler, sykler, geiter, hunder og kvinner som bærer – med enkle boder på begge sider og en tilsynelatende uendelig rekke med blikkskur. Mellom skurene titter små barn med store øyne frem. Fattigdommen er på utstilling, og alle vil ha penger – aller helst dollar. Nedenfor skurene ligger Kivusjøen og ser idyllisk ut på avstand, men det er mange år siden det var lov å bade der. Vannet er fylt av bakterier. Det har vært lite å rope hurra for i Bukavu de siste årene. Det bor nesten én million her. Senest i 2004 var byen for krigssone å regne.
– Det er heldigvis ganske rolig her nå, sier sjåføren vår.
– Men det var det ikke i 2006. 2005. 2004. 2003. Eller 2002. Og slik kan jeg fortsette.

Megleren. Kåre Lode er godt kjent i Kongo. Han har sett verre veier før. Større nød også. Denne gang er han her for å delta på en fredskonferanse. I mer enn 40 år har han jobbet med Afrika som tema. De tre siste årene har misjonæren som ble forsker vært rådgiver for et fredsprosjekt i Øst-Kongo – i regi av den protestantiske unionen i Sør-Kivu (ECC). Prosjektet finansieres av Utenriksdeparte­mentet. Lode skal megle. I første omgang dreier det seg om å avvæpne hutu-­rebellene i FDLR (Rwanda-frigjøringsstyrke) – også kjent som Interahamwe. I 1994 flyktet to ­millioner hutuer fra folkemordet i Rwanda. De slo seg ned i Øst-Kongo. Der er de uønsket. Kongo vil ha dem bort. Rwanda vil ha dem straffet for folkemord.

PÅ KONFERANSE: Kåre Lode hilser på Richard Murigande (t.h.), generalsekretær i det rwandiske protestantiske rådet. Han er del av arbeidet i fredsprosjektet – i Rwanda.

Den eneste. – Bon soir, sier Lode.
I bakgrunnen brummer lyden fra et aggregat. Det er kveld i Bukavu. Strømmen har gått. Snart skrus aggregatet av. Da må Lode klare seg med stearinlys. Det er ingen hvem som helst han snakker med – på telefonen. Det er selveste kommandanten i FDLR. Han er i skogen et eller annet sted – i jungelen i Nord- eller Sør-Kivu. De færreste vet hvor. I januar gjennomførte Kongo og Rwanda – sammen med FN – en felles operasjon mot FDLR. Offensiven varte en drøy måned. Målet var å svekke hutu-rebellene, ødelegge posisjonene deres. FDLR svarte med å søke tilflukt i de store grønne skogene. Kommandanten ringer på satellittelefon. Han stiller spørsmål – vil vite hva betingelsene blir ved demobilisering. Lode svarer. Han snakker fransk flytende. Etterpå viser han en tekstmelding han har fått fra en av de politiske lederne i FDLR. De politiske lederne er stort sett i eksil i Europa. Lederen skriver at Lode er den første – og eneste – utlendingen som har pratet med kommandanten.
– Hvordan har du klart det?
– Det kan du spørre om, sier han.
– Jeg har vel vunnet tilliten deres, da.
– Hvorfor kan en kristen organisasjon bidra til å skape fred?
– Fordi det er kirkene – ikke staten – som står for store deler av infrastrukturen i Øst-Kongo. De driver sykehusene og skolene. Det er kirkene som lokalbefolkningen – og FDLR – har tillit til.
– Blir det fred i Kongo hvis dere klarer å løse problemet med FDLR?
– Det vil i alle fall bli lettere for den kongolesiske hæren å holde orden på de mindre opprørsgruppene.

FREMTIDEN: De unge guttene i Masigiru har aldri opplevd annet enn krig. De siste ti-femten årene har de sett landet – som er nesten ti ganger så stort som Norge – bli kastet ut i den ene konflikten etter det andre.

Vil ha med Norge. Vi blir fortalt om nye overgrep – om kvinner som er voldtatt, om barn som er brent inne i hus. FDLR skal stå bak. Kåre Lode hilser på gamle kjente. ECC har invitert til fredskonferanse: Her er kirkeledere fra Burundi, Kenya, Kongo, Rwanda og Uganda – landene rundt de store sjøene i Sentral-Afrika. To internasjonale kirkeorganisasjoner, som er representert, har observatørstatus i den afrikanske union. Målet: Å finne en løsning på problemet med FDLR. Nå er Lode på talerstolen. Han forteller at han har møtt de politiske lederne i Europa. De diskuterte betingelser – og forhandlet frem en avtale. FDLR vil la seg avvæpne, og ett av kravene er at et nøytralt land skal fungere som tilrettelegger i prosessen. De politiske lederne foreslo Norge.
– Det norske utenriksdepartementet har vist interesse for intiativet, sier Lode.
– Men uansett hva de politiske lederne i FDLR sier, så er det den militære ledelsen som må ta det første skrittet. Kampene kommer til å fortsette helt frem til de begynner å demobilisere.
Et annet krav er en egen spesialutsending fra FN, med ansvar for flyktningene fra Rwanda, som nå oppholder seg i Kongo. I tillegg vil de ha status som flyktninger på linje med andre flyktninger. Det betyr at de selv kan velge om de vil bo i Kongo, flytte tilbake til Rwanda eller flytte til et annet afrikansk land.
– Vi kan være ett steg unna begynnelsen på en massiv demobiliseringsprosess, sier Lode.

TUSENVIS AV KVINNER: De deler samme skjebne – de tre kvinnene som lager mat bak hushjørnet. Siden 2004 har senteret tatt i mot mer enn 20 000 kvinner som har blitt voldtatt i krig.

100 000 kvinner. – Ikke ta bilder foran soldatene, sier Justin Kabanga.
– Vi vet aldri hvordan de kan reagere.
Vi humper forbi kongolesiske soldater med kalasjnikov-gevær. Det er sivilbefolkningen som lider i Kongo. Tallene er enorme. Og nærmest uvirkelige. Det antas at de siste ti årene er mer enn 5,4 millioner døde som et resultat av krigføring. Bare to prosent er soldater. Resten er sivile. Det store flertall er døde etter overgrep, sult, epidemier og sykdommer. Samtidig er 1,4 millioner kongolesere på flukt. Kabanga er psykolog og leder et senter for kvinner som er voldtatt i krig. Siden senteret åpnet i 2004, har det tatt imot mer enn 20 000 kvinner.
– Jambo, Papa, roper ei jente som ser så ung ut at hun fortsatt burde gått på ungdomsskolen.
Vi kjører inn på senteret. Vi er fortsatt i Bukavu. Jambo er hei på swahili. Kabanga vinker. Jenta er en av kvinnene på senteret. Han forteller at voldtekt i krig er blitt et så stort problem at det er i ferd med å ødelegge hele samfunnet. Det spekuleres i at opp i mot 100 000 kvinner har blitt voldtatt i krig i Kongo. Kabanga viser vei inn i første etasje. Sengene står tett i tett, men det er langt flere kvinner enn sengeplasser. Flere av kvinnene bærer små barn. Ei mor ammer. En liten gutt – han er knapt ett år – knytter neven og vinker. Han smiler, gutten skjønner heldigvis ingenting. Bak huset lager tre kvinner middag. De rører Maniok i en stor kjele – den lokale grønnsaken som ligner på potet. Den 18 år gamle jenta til venstre bodde bare 40 kilometer utenfor Bukavu. Hun ble voldtatt i fjor høst – av soldater fra FDLR.
– Seksuell vold er et forferdelig krigsvåpen, sier Kabanga.

Vil ha dem vekk. Det er mange som jobber med å avvæpne FDLR, men det er stort sett bare ECC som åpner for andre muligheter enn å sende dem til Rwanda. Den kongolesiske holdningen er at de skal tilbake – om nødvendig, med makt. FN-styrken i landet (MONUC) følger den samme linja. De har et eget avvæpningsprogram. Prosjektleder Alex McKenzie Smith møter oss utenfor det som en gang var en belgisk villa. Vi er like ved Kivusjøen. Bak Bukavus herjede ansikt ligger fortsatt gamle herskapeligheter. Denne villaen er gjort om til FN-hovedkvarter. Utenfor står kraftige ruller med piggtråd – murveggen er malt i blått og hvitt. McKenzie Smith mener at ballen ligger hos FDLR. De må innse at det ikke finnes noen fremtid for dem i skogene i Kongo.
– Det handler om tankegang. FDLR har ingenting å vinne på å slåss – likevel gjør de det. Hvorfor? Mange av dem har aldri sett Rwanda en gang. De er for unge.
Jobben til McKenzie Smith er å overtale flyktninger fra Rwanda til å reise tilbake, men han følger i liten grad opp flyktningene etter at de har kommet hjem. Det er ikke del av mandatet.
– Vi deler ut brosjyrer, vi er til stede på de lokale markedene. Vi kjører reklamesnutter på tv.
McKenzie Smith sier at flere av lederne i FDLR er kriminelle. De må dømmes. Og han er overrasket over at en person som Lauren Nkunda – som vil ta opp kampen mot hutu-rebellene i FDLR – ikke ble tatt bedre i mot av lokalbefolkningen i Kongo.
– Slik jeg ser det, burde han bli tatt i mot som en folkehelt.

Geriljakrig. Det kommer en ny offensiv, varsler oberst Chris Yamba i det kongolesiske utenriksdepartementet. Han beskriver den forrige operasjonen – den i januar-februar – som vellykket.
– Hva er status nå?
– Vi har jaget FDLR fra steder hvor de hadde sterk tilhørighet, og vi har kuttet forbindelsene deres til områder med store ressurser. Vi har også greid å få en del av dem til overgi seg.
– Hvorfor greide dere ikke å ta FDLR helt ut?
– Operasjonen varte for kort. Og så snart vi nærmet oss posisjonene deres, trakk de seg tilbake i skogene. Nå driver de geriljakrig – men ikke mot hæren. De rammer bare sivilbefolkningen.
– Kan det være mulig å få til en fredelig løsning?
– Ja, dersom ECC gjennom sitt prosjekt kan få FDLR til å slutte å tro at de kan holde ut – og på fritt grunnlag velger å demobilisere. I så fall kan denne krigen være over om to-tre måneder.

Ridder av Mali. Kåre Lode fortsetter å prate med kommandanten med satellittelefon. De avtaler å møtes neste gang Lode er i Kongo. Det var ikke mulig nå. Han ringer en av de politiske lederne i Europa. Han spør hvem som sto bak de rapporterte overgrepene – om det var FDLR. Han frykter at det kan skade fredsprosessen. Lederen forklarer at det var utbrytergrupper som sto bak – ikke selve FDLR. Det var på 80-tallet – i Mali – at Lode for alvor begynte å jobbe med fredsspørsmål. Han var med på å legge til rette for at lokalsamfunnet nord i landet selv kunne bestemme hvordan freden skulle organiseres hos dem. For det ble han utnevnt til ridder av Mali. Han forteller at en kamerat kalte opp guttungen sin etter ham. Muhammed Kåre, heter gutten. Det er ikke den eneste afrikaneren som er oppkalt etter Kåre Lode. I Kongo er det en gutt som heter, ja nettopp, Kåre Lode. Den norske Lode forteller at han alltid har brydd seg om Afrika. Han var elleve år gammel da læreren på folkeskolen fortalte om europeerne som oppdaget Afrika sør for Sahara.
– Hva med de som allerede bodde der?
Spurte Lode. Dem visste ikke læreren noe om. Så, da Lode var ferdig med gymnaset, pakket han ryggsekken og reiste sørover – mot Marokko.
– Jeg måtte finne ut om jeg klarte å finne meg til rette i fremmede kulturer – om jeg mestret Afrika. Det gjorde jeg. Og jeg oppdaget at jeg kom godt overens med muslimer. Noen av mine aller beste venner er muslimer.

HUMPER AV GÅRDE: Vi er midt i Bukavu – og dette er ikke en dårlig vei, etter kongolesisk målestokk. I bakgrunnen ligger Kivusjøen.

Soldater uten lønn. På kveldstid patruljerer FN-biler med mitraljøse byen. Også vi kjører gjennom Bukavus mørke gater. Det er lørdag kveld – og vi skal hjem til guvernøren i provinsen Cirimwami Muderhwa. Hver dag – og hver natt – får han tekstmelding eller telefon om at en kongoleser er drept eller en kongolesisk kvinne voldtatt.
– Det er like tungt hver gang, enten det er FDLR, lokale opprørsgrupper eller soldatene fra hæren som står bak, sier han.
Muderhwa var i mot offensiven i januar-­februar. Han har satt ned en kommisjon som jobber for å finne en løsning på flyktningproblematikken. Han forteller om distriktet Shabunda – litt lenger vest i Sør-Kivu. Der har FDLR hatt sitt eget politi. De står for rettsvesenet og krever inn skatter. Sånn kan vi ikke ha det, mener Muderhwa. Han tror det er flere grunner til at FDLR tyr til vold. Politisk spill. Militær maktkamp. Frykt for å bli straffet. Det er heller ikke sikkert, ifølge guvernøren, at regjeringen i Rwanda vil ha dem tilbake.
– Så lenge de er i Kongo, er de Kongos problem, sier han.
Hæren er stor, forklarer Muderhwa – men på langt nær så god som den burde være.
– Hæren har tatt til seg all slags opprørsgrupper hvor folk har båret våpen, men det betyr ikke at de har fått inn gode soldater. De mangler militær trening. Og vi har ikke råd til å betale alle. Noen soldater har ikke fått lønn på fire måneder. Da gjør de heller ikke det de skal. Jeg hørte nettopp om en avdeling som ikke møtte opp til avtalt sted. De hadde dratt for å grave etter gull. De gir rett og slett blaffen i krigen.
Muderhwa er kritisk til FNs rolle i Øst-Kongo. FN har 17 000 soldater i landet, 11 000 er i Nord- og Sør-Kivu.
– Vi må unngå at MONUC blir værende over tid, at vi blir avhengige av å ha FN-soldater her, sier Muderhwa.
Han vil heller ha penger til å lønne sine egne soldater. Skrekkscenarioet er at flere skal ty til våpen.
– Staten er så svak. Det er store områder i Sør-Kivu hvor vi ikke er til stede. Faren er at folk blir lei av å vente på hjelp, at de kjøper våpen og begynner å kjempe på egen hånd. Det vil bli helt forferdelig.

Flere bryr seg. Syv dager med Kåre Lode går bort i møter og diskusjoner. Med og uten strøm.
– Jeg mener at jeg er løsningsorientert, sier Lode.
– Det handler ikke om hvem som har skylden, men om hvordan vi kan finne en løsning som alle kan leve med.
Fredskonferansen var en suksess, mener han. Det er viktig at landene rundt Kongo er opptatt av å finne en fredelig løsning. At de jobber sammen. Han forteller at hans inntrykk er at stadig flere bryr seg. Tross sine 65 år har han ingen planer om å gi seg. Dette prosjektet er for viktig.
– Jeg har en svakhet, sier han.
– Jeg har lett for å gråte.
Derfor holdt han seg unna da vi besøkte senteret for voldtatte kvinner. Han hadde uansett vært der før. Nå venter sivilbefolkningen i Bukavu på nye operasjoner. Lode venter på at FDLR skal ta det første skrittet.
– Hva gjør vi hvis forhandlingene ikke lykkes?
Spør han – og svarer selv.
– Da prøver vi på nytt. Det er sjelden man lykkes i første forsøk. Og det er ikke første gang det er krig i Øst-Kongo.

OLE KÅRE EIDE oke@fofo.no

 

Kort fortalt

De siste ti-femten årene har knapt dreid seg om annet enn krig og konflikt for de nærmere syv millioner menneskene som bor i provinsene i øst: Nord- og Sør-Kivu. Og selv om det største problemet i dag er hutu-rebellene, har de på langt nær vært det eneste. Ett viktig stikkord er ressurser. Et annet er Rwanda. Først ble det gamle regimet styrtet. Det var i 1997. I kulissene lurte Rwanda og Uganda. Så, året etter, begynte det som ble kalt Afrika-krigen. Angola, Zimbabwe, Namibia, Tsjad og Sudan støttet den kongolesiske hæren, men nå hadde Rwanda og Uganda byttet side. De støttet opprørsgruppene. Hva slåss de om? Kongos ressurser, så klart. Gullet. Diamantene. Og koltanen, som er helt avgjørende for å lage mobiltelefoner. 90 prosent av verdens koltanbeholdning ligger i Kongo. Og selv om en fredsavtale ble undertegnet i 2003, fortsatte kampene i Øst-Kongo – for det var ikke alle som var berørt av avtalen. Legg til en rekke lokale opprørsgrupper og Lauren Nkunda og hans tutsi-rebeller – som vil slåss mot hutu-rebellene – så har du et konfliktbilde som i beste fall er uoversiktelig. Det er fristende å kalle det kaotisk.

 

Visste du?

■ I januar besøkte forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen Øst-Kongo. Hun så på muligheten for at Forsvaret kan bidra. Ifølge statssekretær Espen Barth-Eide arbeides det nå med å sende en representant til FN-styrken i landet – for å jobbe med statlig sikkerhetsreform.

 

Fra Kongo til Rwanda

■ 16 000 flyktninger fra Rwanda er allerede sendt tilbake, enten gjenn­om MONUC, andre FN-organer eller ECC (Église du Christ au Congo). Ifølge FN-styrken (MONUC) er det 6000 FDLR-soldater igjen – og 18 000 flyktninger som er sammen med dem. Kirkegruppa mener tallet er høyere. De anslår at det er 27 000 soldater – og 63 000 flyktninger. 

 

Veien tilbake til Rwanda

I februar hadde 157 soldater fra FDLR bestemt seg. De ville reise til Rwanda. De ga fra seg våpnene og ventet i en flyktningleir. Så, én natt, rømte de. De hadde blitt advart – ja, rett og slett truet – mot å reise. Nå er de tilbake i FDLR. Richard Murigande er generalsekretær i det rwandiske protestantiske kirkerådet. Han er del av arbeidet i fredsprosjektet på den andre siden av grensen – i Rwanda.
– Hvorfor tror du mange er skeptiske?
– De tror at de aldri vil få bo i fred i Rwanda. Vi må følge opp dem som reiser hjem for å vise dem som fortsatt er i Kongo, at ja, det er trygt.
– Hvordan opplever de som har reist hjem det?
– Jeg tror mange har blitt overrasket. De har ikke visst hvordan det vil være, hva som skjer i Rwanda og hvordan det vil påvirke dem.
Ikke alle har opplevd det like positivt. Noen har rett og slett reist tilbake. Andre har blitt rekruttert til FDLR direkte fra flyktningleirer.
– Dette er et nytt fenomen, sier Bienvenu Kakhabubwa, som sitter i styret i fredsprosjektet til ECC.
– Noen har sendt kone og barn til Rwanda, mens de selv blir værende for å slåss. Vår erfaring er at soldater som er uten familie blir mer voldelige, spesielt mot andre kvinner, sier han.
– Den største utfordringen er at vi ikke kan gi flyktningene noen form for garanti. Derfor er mange redde for å reise.