Forsvarsforum
Militær mimretur
– Jeg kan ikke frigjøre meg fra folkelynnet i Finnmark, sier Tor Kristian Haslestad. I sommer besøkte 75-åringen gamle tjenestesteder
for å mimre.
NAVN: Oberstløytnant (p) Tor Kristian Haslestad
BOSTED: Stokke i Vestfold
SISTE STILLING I FORSVARET: Sjef Hordaland HV-distrikt
– Dette er første turen tilbake til min militære ungdom. Jeg kan ikke frigjøre meg fra folkelynnet,
naturen og værforholdene jeg møtte her oppe i Øst-Finnmark på 50- og 60-tallet. Jeg ble kjent med mye folk i Tana og Nesseby, men kan ikke regne med å møte dem igjen nå. Jeg blir likevel litt melankolsk av å være her, sier Haslestad, som bor i Vestfold.
Ville ikke nordover
Ti dager avsatte han til reisa nordover. Kona hadde ikke lyst å bli med, for dette skjønte hun var en mimretur. Befalsmessa på Garnisonen i Sør-Varanger (GSV) var base, og med leiebil tok den forlengst pensjonerte offiseren turen innover Varangerfjorden til Nyborgmoen, Tanahus, Bonakas
og Skiippagurra, alle steder som ikke lenger har noen militær aktivitet. Noen gamle kjenninger traff han også, og han fikk med seg et veterantreff på Høybuktmoen.
– Jeg var ferdig på befalsskolen for infanteriet i Kristiansand i 1950. Pliktåret som sersjant var i garden, men så ble det krigsskole. Deretter ble jeg i 1953 beordret nordover. Jeg hadde nok ingen lyst, men møtte til stabstjeneste i Varanger bataljon på Nyborg. Jeg var adjutant, vi flyttet til Bonakas etter to år, jeg reiste til Evjemoen et par år seinere og kom tilbake til GSV som sjef for garnisonskompaniet i 1962, mimrer Haslestad.
Sov med støvler på
Når vi spør om han drev et militært nybrottsarbeid, får vi et bekreftende nikk.
– Det var strøm innlagt, men vi hadde ikke vann, og brukte utedo de første årene. Gjenreisninga etter krigen var ikke fullført, og fortsatt bodde mange i brakker. Helsetjenesten var heller ikke mye å skryte av. Det var mange kommunister i Finnmark etter krigen, men forholdet mellom lokalbefolkningen og Forsvaret var som oftest godt. Som ung offiser var Haslestad leder av 17. maikomiteen i Nesseby. I grått vintervær, og uten korpsmusikk, gikk toget mellom brøyteskavlene fra Nyborg til Varangerbotn og tilbake. Haslestad husker også spionsaka i Pasvik tidlig på femtitallet, som gjorde at de militære ble enda mer forsiktige med hva de sa og gjorde. Og han minnes de spente dagene under Cuba-krisa høsten 1962. Da sov de norske soldatene i Sør-Varanger med støvlene på, og skarp ammunisjon var lastet opp.
Tårer i øynene
– Jeg hadde da familien på GSV, og vi fryktet de sovjetiske divisjonene. Eneste evakueringsmulighet for kona og de tre ungene var til en fjelltunnel utenfor leiren, minnes den gamle kompanisjefen, med tårer i øynene. Han kjenner seg godt igjen på dagens GSV, selv om mange nye bygg har kommet opp. Og han blir ivrig når han samtaler med en av dagens rekrutter – 19 år gamle Vidar Fauske fra Bergen. For det er her i øst den eldre offiseren mener Norge er mest utsatt og fortsatt bør ha et lokalforsvar.
TORBJØRN LØVLAND
KONTRAST. 75 år gamle Tor Kristian Haslestad forteller rekrutt Vidar Fauske om forholdene på GSV for nesten femti år siden. FOTO: TORBJØRN LØVLAND
PÅ VIDDA. Offiseren Haslestad i selskinnslue og uniform møter reingjeteren Lars Anti i 1954.
FOTO:PRIVAT
