Miljøhogget

02.6.09

Opphoggingen av russiske atomubåter gir resultater: Nå er risikoen for en katastrofe i havmiljøet i nord kraftig redusert.

STOR OG FARLIG: Skrøpelige U- 291 trygt lastet om bord på tungløftfartøyet Transshelf i Svjotonosbukten, september 2006. Foto: FFI
STOR OG FARLIG: Skrøpelige U- 291 trygt lastet om bord på tungløftfartøyet Transshelf i Svjotonosbukten, september 2006. Foto: FFI


Midt på 90-tallet lå nærmere 200 utrangerte atomubåter og rustet på Kola, flere av dem i svært dårlig forfatning. En radioaktiv lekkasje ville blitt svært alvorlig for miljøet i Barents­havet, og et utslipp til luft ville blitt det samme for beboerne i vår nordligste landsdel. Derfor var Norge tidlig ute for å utvikle et samarbeid med russerne.
– Tidlig på 90-tallet befant 18 prosent av verdens atomreaktorer seg på Kola. Nå er de fleste ubåtreaktorene tatt på land, og det er tryggere for miljøet. Men fortsatt trengs det én milliard dollar for å rydde opp i Andrejeva­bukta, og det må konstrueres en lagerløsning for brukt brensel som holder i tusener av år, påpeker forsker Igor Kudrik i miljøstiftelsen Bellona.

Militært miljøprogram. I 1996 iverksatte Norge, Russland og USA sammen AMEC-programmet, et initiativ for å løse forurensningsproblematikken knyttet til den kalde krigens forsvars­industri. Senere sluttet også Stor­britannia seg til, og selv om Norge formelt gikk over til observatørstatus i AMEC (Arctic Military Environ­mental Co­operation) for et par år siden, har norsk AMEC-innsats under ledelse av For­svarsdepartementet bidratt til en rekke tekniske prosjekter.
– Norge har finansiert opphogging av fire ubåter, pluss en femte i samarbeid med britene. Bevilgningene kommer over regjeringens handlingsplan for atomsaker, som er blitt tilført om lag 1,4 milliarder kroner siden 1995, sier rådgiver Roger Jørgensen i nordområde­seksjonen i Utenriks­departe­menmtet.USA, Storbritannia, Canada, Italia, Japan og Sør-Korea har bidratt med finansiering av et stort antall ubåtopphogginger, men brorparten har russerne selv stått for, slik at målet om å få hogget opp alle 198 er i sikte. Med G8-landenes inntreden i 2002 er mange andre prosjekter også kommet i gang på Kola. Situasjonen i nord er langt bedre nå enn tidlig på 90-tallet, selv om det gjenstår en rekke utfordringer, forteller Jørgensen.

Hemmelige ulykker. Den største ulykkesrisikoen ble eliminert da de eldste ubåtene ble tatt ut av drift på tampen av den kalde krigen, for det har vært mange ulykker folk flest aldri har fått høre om, ifølge seksjonssjef Ole Reistad i Statens strålevern. Han avla i fjor doktorgraden på russiske ubåter og risikoen for ulykker med disse.
– Etter å ha saumfart russiske tidsskrifter, fant jeg 169 hendelser som angikk sikkerhet. 17 av dem medførte lekkasjer av radioaktivitet i eller utenfor båten. Alle de mest alvorlige ble i praksis hemmeligholdt, også en av verdens  største katastrofer som fant sted da reaktoren på en ubåt skulle få nye brenselstaver i Chazma Bay på Stillehavskysten. En sky av radioaktivitet drev inn over Russland etter at reaktoren eksploderte, og flere mennesker omkom, sier Reistad.
Dette var i 1985, og ulykken rangeres i dag etter Tsjernobyl (1986) som en av de verste som har funnet sted, ifølge Statens Strålevern.

Ubåter ble liggende. Det er altså brenslet i atomreaktorene i de 30-40 år gamle ubåtene som utgjør den største miljørisikoen. Under opprustningen i den kalde krigen var det heller ingen som  tenkte på det flytende og faste radioaktive avfallet den dagen levetiden på ubåtene var ute. På Kolahalvøya ble de forlatte krigsmaskinene liggende for vær og vind, og etter hvert var 100 atomreaktorkjerner stuet opp i Andrejevabukta, ikke så langt fra Kirkenes.
– Brenselstavene veier en del, men de er også så radioaktive at de må skjermes etter at selve brenslet – uranet – er spaltet i ulike radioaktive isotoper. Plutonium, som også produseres i en slik reaktor, er veldig vanskelig å håndtere for mennesker, og roboter er nødvendig. I en ulykke som fører til utslipp i luft, vil imidlertid strontium og cesium utgjøre den største faren på grunn av at det lett tas opp i miljøet rundt. Opprydding er vanskelig da strålebeskyttelsen med vann, betong og metaller gjør hver enkelt reaktor svært tung og omfangsrik, den fyller fort noen ekstremt store og tunge konteinere som bare kan fraktes med båt eller jernbane, forklarer Ole Reistad.

Farlige lenge. Nå står en mengde konteinere på land og venter på mer permanente lagre. Noen er sendt til et gjenvinningsanlegg i Mayak i Sibir, men noen oppbevares på de to verftene Nerpa ved Kolafjorden og Svezhdochka ved Arkhangelsk, som har hogget ubåtene. Samt i Andrejeva­bukta, hvor Nord­flåten samlet sitt brukte brensel under den kalde krigen.
– Brenselstavene er høyradioaktive i minst 50 til 100 år, i tillegg kommer annet radioaktivt avfall og søl i grunnen. Russerne gjør så godt de kan, men mangler penger og et godt system for opprydding, sier Reistad.

Utviklet beholdere. Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) har vært faglig rådgiver og prosjektleder for Forsvars­departe­mentet, først og fremst på håndtering av atomavfall og brukt kjernebrensel. FFI sin innsats kan beskrives slik:
■ Utvikling av beholdere for lagring og transport av brukt kjernebrensel.
■ Utvikling og sertifisering av beholdere for transport og lagring av fast radioaktivt avfall.
■ Bygging av behandlingsanlegg for lavradioaktivt avfall.
■ Utvikling av miljøovervåkingssystemer.
– Vår rolle har vært å sikre at problemene er godt definert, og at løsningsforslagene er robuste og gir god miljørisikoforbedring. Filosofien har vært å ta ut det farlige avfallet, hvis mulig redusere volumet og pakke det inn slik at det ikke skjer lekkasjer. Men sluttlagring har russerne ikke kommet i mål med ennå, sier forsker Thor Engøy ved avdeling for beskyttelse i FFI.

VRAK: Målet om å hogge opp 198 russiske atomubåtvrak er i sikte, og i sommer avslutter Norge en drøyt 14 år lang innsats for opphogging av ubåter. Foto: Rambøll Storvik AS
VRAK: Målet om å hogge opp 198 russiske atomubåtvrak er i sikte, og i sommer avslutter Norge en drøyt 14 år lang innsats for opphogging av ubåter. Foto: Rambøll Storvik AS


Ubåtvrak sank. En god oppbevaring av radioaktivt avfall kan ifølge Engøy være i ei tørr gruve, hvor det ikke kan lekke radioaktivitet til verken luft eller grunnvann. Bly skjermer for stråling, men er i seg selv giftig, og unngås nå i stor grad i deponier.
– Vår nytte av dette prosjektet har vært den faglige utvikling og det å arbeide fram løsninger i internasjonale team. Vi har jo noe kunnskap om atomavfall fra våre to norske reaktorer, og russiske organisasjoner har jobbet fram løsninger som er gjennomgått av vestlige eksperter. Selv om det kan ta tid, vil som regel de gode faglige argumentene ha gjennomslag til slutt. For eksempel var det vestlig press som endte med at den siste «norske» ubåten 291 ble fraktet til opphogging på et dokkfartøy. Søsterskipet – ubåt 289 – ble slept med pongtonger mot verftet i Kolafjorden, men sank underveis i 2003, og ni russere omkom. Vraket utgjør i dag ingen akutt fare for mennesker, men bør heves før radioaktivitet lekker fra atomreaktoren og ut i havet, forklarer Engøy.
Han beskriver situasjonen på Kola i dag som langt bedre enn midt på 90-tallet. Men fortsatt gjenstår det mye opprydding i den kjernefysiske arven – også etter sivil aktivitet. Og særlig ille er det brukte brenslet og avfallet i Andrejevabukta.

Viktig press. Bellona er særlig opptatt av Andrejevabukta, som ligger bare fem mil øst for Kirkenes.
– Der står nå 21 000 brenselstaver lagret på land. Men mange er så ødelagte at de ikke kan håndteres. I den gamle militærbasen Gremikha står det også lagret noen reaktorer med flytende metall som kjølemedium, dette er nå «frosset» og man vet ikke hva man skal gjøre med det, sier Igor Kudrik i Bellona.
Den russiske Stillehavsflåten har også begynt å hogge gamle ubåter. Ifølge Bellona er situasjonen der verre, fordi det er mindre oppmerksomhet og lengre avstander.
– Oppmerksomheten fra utlandet har vært viktig for å holde presset på russiske myndigheter, sier Kudrik.

Godt samarbeid. Det er Rambøll Storvik AS som har hatt den praktiske prosjektledelsen for de norske hoggeprosjektene, og prosjektleder Lise Flø sier at samarbeidet med russerne har gått svært bra.
– Nerpa skipsverft har etter hvert blitt gode på å håndtere internasjonale prosjekter og bevisstheten rundt strålevern og håndtering av radioaktivt avfall er god. Verftet er pålagt å føre risikoregister og overvåke arbeidsulykker og hendelser. Men det har ikke vært noen uhell av betydning, understreker Lise Flø.

TORBJØRN LØVLAND  tl@fofo.no

 

Visste du?

■ Norge har siden midten av 90-tallet brukt rundt 100 millioner skattekroner årlig på opphogging av russiske ubåter.

Idium Portalserver 3.0idium webpublisering