Forsvarsforum

Min etterrettelige bestefar

Under Cuba-krisa overvåket bestefar sovjetiske marinefartøyer på vei mot Cuba fullastet med raketter. Men bestemor ante ingen ting.

Tips en venn 02.05.2005Vi var på vei tilbake. Bestefar hadde fortalt mye og godt om et land han vet mer om enn de fleste, uten noen gang å ha vært der. Vi hadde snakket om da han hørte på at russerne sprengte atombomber på Noavja Semlja, og om kolleger som ble feilaktig beskyldt for å være russiske spioner. Vi hadde sett utstillingen om Russland, Norge og den kalde krigen på Folkemuseet, og vi hadde snakket om at min mamma ikke visste hva han hadde brukt 25 år av livet sitt til, før han fortalte det for sju år siden. Vi hadde snakket om at jeg ikke visste det før for to-tre år siden, og da spurte Inger, min bestemor, med oppriktig undring i stemmen:
– Jobba ikke du mye med avlytting av fly?

Ikke lov å fortelle noe
Etterretningstjenesten i Norge ble etablert i London 6. februar 1942 av den norske eksilregjeringen, og de første årene foregikk det meste i britisk regi. På det meste talte den militære etterretningstjenesten i Norge tusen menn og kvinner. E-staben drev aktiv overvåkning av Sovjetunionen, og en av dem som satt og lyttet, tolket og knakk koder, var altså min bestefar, Knut Granly (66). Fra 1958 til 1982 jobbet han i etterretningstjenesten.
– De fleste synes det er morsomt å snakke om det de driver med. Men jeg kunne ikke akkurat dra hjem og si «i dag knakk jeg den koden»! Inger skjønte det vel etter hvert, men jeg hadde ikke lov til å fortelle noe. Det var det verste med hele jobben. Bestefar jobber nå i Forsvarets fjernundervisning, og vi sitter på kontoret hans på Akershus festning, bare femti meter unna der han for første gang meldte seg til tjeneste for E-staben for 46 år siden. Han var 20 år, ferdig med tre år i Marinen, og fikk ikke engang vite hvor han skulle møte opp til jobbintervjuet, før han hadde skrevet under papirene om taushetsplikt.
– Hva sa du når folk spurte hvor du jobbet?
– At jeg jobbet i forsvarsstaben. Men vi kunne aldri si noe om hvilken avdeling.
– En gang ringte onkel Johan meg på jobb. Han hadde ikke nummeret mitt, og ringte om sentralbordet. Hun som jobbet der fant ikke navnet mitt med en gang, men plutselig sa hun:
«Å, han jobber sikkert i etterretningstjenesten.» Han ble nok litt sjokkert.

Cuba-krisa
I oktober i 1962 oppdager USA at Sovjet har utskytingsramper for mellomdistanseraketter på Cuba. Amerikanerne krever at de skal demonteres, og den kalde krigen er på sitt mest spente. Min mor er bare tre år, og intetanende om krisa. Min oldemor, bestefars mor, er så redd at hun er oppe om natta og hører på radio, i frykt for at krigen skal bryte ut. Samtidig jobber bestefar doble skift på overvåkningsstasjonen på Nordstrand og følger sovjetiske marinefartøyer fullastet med raketter på vei mot Cuba.
– Lettelsen var stor da vi hørte at de snudde. Det var faktisk helt i siste liten. Hvis de ikke hadde snudd, og fortsatt mot Cuba, ville vel president Kennedy ha trykket på knappen, forteller bestefar. Han begynte på overvåkningsstasjonen på Nordstrand i 1959 og jobbet mest med bearbeidingen av etterretningsmateriale. Det var ikke bare under Cuba-krisa at informasjonen som ble sendt med fjernskriver fra Finnmark, var dramatisk:
– Under invasjon i Tsjekkoslovakia i 1967 jobbet vi dobbelt. Vår jobb var å oppdage om russerne skjerpet beredskapen, om de gjorde troppeforflytninger eller om alt var normalt. De prøvde å skjule alt så godt de kunne, men vi klarte å tolke det meste. Betsefar hørte også da amerikanerne for første gang kjørte spionflyet SR71 som gikk tre gangers lydens hastighet. Russerne skjønte ikke hva det var, de så bare noe som gikk veldig fort.
– En annen gang hørte jeg på da de skjøt ned et koreansk passasjerfly. Det skulle gå over nordpolen, men navigerte
feil og kom inn over Kola-halvøya.

– Viktig jobb
Jeg visste ikke hva bestefar hadde jobbet med før han fortalte det, nærmest i en bisetning, en gang vi var på besøk hos ham og bestemor for tre-fire år siden. Mamma fikk vite det i en alder av 38. Nå kan bestefar sitte i familieselskaper og fortelle små historier fra tida i E-staben. Men det er fortsatt mye han ikke har snakket om, og egentlig har jeg og han aldri snakket ordentlig om det på tomannshånd tidligere. Før vi nå altså sitter på kontoret hans.
– Vi skaffet opplysninger som ikke var mulig å få tak i på annen måte enn med hemmelig etterretning. Vi jobbet med
svært sensitive opplysninger. Alle jeg har snakket med i ettertid har hatt forståelse for at jeg ikke har kunnet si noe,
og det virker som de fleste skjønner at vi gjorde en veldig viktig jobb. Bestefar slutter å snakke, setter seg litt
opp i stolen, renser stemmen, før han sier:
– Det jeg aldri har fortalt er at jeg var med i en Stay Behind-gruppe. Inger visste vel kanskje det også, men jeg sa det aldri. Stay Behind var et topphemmelig nett av små og godt utstyrte aksjonsgrupper som kunne mobiliseres dersom landet eller landsdelen ble okkupert. Organisasjonen hadde blant annet flere våpenlager i private hjem rundt om i landet.

Først i Øst-Finnmark
I 1946 startet E-tjenesten prosjektet «Torkel» i Øst-Finnmark, etter at det var oppdaget merkbar økning i aktiviteten
i de sovjetiske radiosambandene i området. Arbeidsoppgavene var kartlegging av naboområdene, overvåkning, innhenting av militære opplysninger fra nabolandene og å avsløre utenlandske spioner i Norge. Bestefar jobbet på «Torkel» i Vadsø fra november 1958 til desember 1959.
– Vi hørte på radiokommunikasjonen mellom de forskjellige fartøyene og sentralene deres. Russerne skifta kallesignal to ganger om dagen, og det var vår jobb å forstå at stasjonen som kalte seg A873 om dagen ble 23DR om natta, forteller bestefar.
– Heldigvis elsker russerne systemer. Og det nøt vi godt av. Det var system i alt de gjorde, slik at vi kunne sette opp
nøkler for å tolke hva som skjedde.

Hemmelig jubileumsbok
Alt hemmeligholdet i E-staben gjorde at rutiner en tar for gitt på vanlige arbeidsplasser ofte ble problematiske. I 1978 hadde radioavdelingen 30-årsjubileum. Bestefar skrev forordet til jubileumsboka, som fikk en svært eksklusiv leserkrets.
– Boka ble klassifisert som fortrolig. En måtte være sikkerhetsklarert for å lese den, humrer han. En periode satt han også som kasserer i radioavdelingens fagforening. Men fagforeningsarbeid i en hemmelig organisasjon var ingen enkel oppgave.
– Jeg fikk ikke lov å lage medlemsliste. Ingen skulle vite hvem som jobbet her, ikke en gang LO. Vi hadde ikke akkurat streikerett, og LO-saksbehandleren vi hadde kontakt med, måtte også være sikkerhetsklarert.

På USAs lønningslister
På starten av femtitallet mistenkte amerikanerne at Sovjetunionen hadde utviklet en bombeflystyrke som kunne nå mål i USA, og at basene lå nær grensen til Norge og Finland.
– De fleste av oss var på amerikanernes lønningslister. Faktisk betalte amerikanerne så mye at Forsvaret hadde problemer med å forklare hvor de fikk alle dollarene fra, sier bestefar, og ler. I 1954 ble en avtale mellom Norge og USA inngått, der USA skaffet utstyr og økonomisk støtte og fikk tilbake kopier og rapporter av nordmennenes opplysninger. Alle rapporter ble derfor oversatt til engelsk, og min bestefar ble sendt på rapporteringskurs til USA. På flyplassen i Washington ble Knut og de ni andre nordmennene møtt av en CIA-agent. Han var kledd i lys frakk med
oppbretta krage, hatt og solbriller, og tok nordmennene utenom immigrasjon og passkontrollen.
– Vi ble spurt hva vi skulle i USA og hvor vi skulle bo, men vi ante ikke hvor vi skulle og kunne ikke si hvorfor vi var
der. Så til slutt førte han oss bare gjennom, sier bestefar. Mens han snakker, har han begynt å notere på et blankt ark på pulten. Han gir ikke arket til meg, men skribler ned. Som han alltid gjorde når han lyttet til de russiske sambandene.
- De ville vite what, where, when, who and why!

– Upopulært å vise fram
32 år etter Cuba-krisa er jeg, bestefar og bestemor på Folkemuseets Norge- Russland-utstilling. To hele etasjer er viet nabolandenes forhold gjennom tusen år. Vi blir guidet gjennom utstillingen, og hører om norske og russiske samer, og om bolsjevikenes oktoberrevolusjon. Men før vi kommer til det siste lille rommet som tar for seg den kalde krigen, sier guiden:
– Her stopper vi. Det var hyggelig å være med dere, og takk for at dere hørte på. Jeg og bestefar går inn i det siste rommet, og bestefar sier:
– Det her var ikke så mye. Men det er kanskje ikke så populært å vise det fram? Han går raskt bort til Selmer Nilsens
radioapparat. Nilsen var spion for russerne, og apparatet ble blant annet benyttet da han overvåket Bodø hovedflystasjon på jakt etter det amerikanske spionflyet U2 på 60-tallet. Nå er det utstilt under en russisk atombombe.
– Det var denne han brukte da han spionerte for russerne i Nord-Norge. Se, det står faktisk med engelske bokstaver.
Dette er både en sender og en mottaker, forklarer han meg og bestemor. Vi går videre mot utgangen. Jeg setter
meg på en krakk og ser mot en vegg fylt med informasjon på russisk. Jeg spør bestefar:
– Kan du russisk?
– Nei, jeg trengte ikke å kunne det i den jobben jeg hadde. Skulle en avansere skikkelig i E-staben, måtte en kunne
det. Men da måtte jeg dratt på ett et år langt kurs i USA. Og det var vel bestemor aldri en tilhenger av, humrer han.

Murens fall
Men hvorfor kan bestefar ta med meg og bestemor på Norge-Russland-utstillingen på Folkemuseet og fortelle ting
som tidligere var ytterst hemmelig? Hvorfor kan jeg og han sitte på kontoret hans og snakke åpent om alt dette? Etter murens fall har gamle fiender gradvis blitt nye venner, og informasjonen er i ferd med å avgraderes, noe bestefar merket da Forsvarets fjernundervisning plutselig ble med i et samarbeid med forsvaret i Litauen.
– En gruppe herfra skulle reise ned. De visste ikke hvor flyplassen lå, men den kunne jeg lett peke ut for dem på kartet. Jeg hadde jo vært med og overvåka den i mange år, sier han, og smiler bredt. Murens fall og tidens lindrende egenskaper, gjør at bestefar nå ønsker seg en tur østover.
– Før hadde jeg ikke lov til å dra dit, men nå er jo mulighetene gode. Jeg har lyst til å besøke både St. Petersburg og
de baltiske landene. Det står høyt på ønskelista. En annen viktig årsak til åpenheten, kom for sju år siden. Forskerne Olav Riste og Arnfinn Moland ga ut boka «Strengt hemmelig». De to hadde fått lovlig tilgang til etterretningstjenestens
arkiver, og endelig kunne bestefar og alle de andre begynne å snakke åpent om det de hadde vært med på.

En stor lettelse
Derfor kan jeg, han og bestemor snakke mer om hva han jobbet med i løpet av den ti minutter lange bilturen fra Norge-Russland-utstillingen på Bygdøy og inn til Oslo sentrum, enn de to gjorde i løpet av de 25 årene han var i E-staben.
– Det var en stor lettelse endelig å kunne endelig fortelle de nærmeste hva jeg egentlig har drevet med, sier bestefar. Utenfor bilen har det sluttet å regne, og bestefar slår av vindusviskerne. Bestemor ser ut.
– Hvordan var det å være gift med en mann med hemmelig jobb, bestemor?
– Det ble en belastning at han aldri kunne si noe, ikke bare for ham, men også for familien. Vi kunne aldri fortelle hva han drev med, og han kunne aldri snakke med oss om noe på jobben.
– Det var også litt rart at han kunne vite mye, mens vi nesten ikke visste noen ting. I 1982, etter 25 år i etterretningstjenesten, skiftet bestefar jobb, og begynte i personellstaben i tidligere Forsvarets overkommando, og senere i tidligere Statens kantiner.
– Det var veldig deilig. Jeg kunne jobbe uten et eneste gradert papir. Samtidig var det rart å ha en jobb jeg kunne snakke om hjemme, en jobb der jeg ikke måtte låse ned alt jeg hadde før jeg gikk hjem.

SINDRE GRANLY MELDALEN
ARNE FLAATEN (FOTO)

BESTEFAR FORTELLER. Bestefar Knut Granly gir barnebarnet Sindre Granly Meldalen en uforglemmelig historietime på Akershus festning.
AGENT I USA. Knut Granly fikk aldri lov til å fotografere på jobb, men da han og kollegaene var på etterretningskurs i USA, kunne de ta noen «turistbilder».
KURSING. Granly var på etterretningskurs i USA i en måned. Skulle han virkelig ha steget i gradene, måtte han vært der et helt år.
SNAKKER SAMMEN. Inger og Knut Granly snakket aldri om Knuts arbeid. – Men hun visste nok hva jeg jobbet med. Tror jeg, sier Knut Granly.
SIRKELEN SLUTTET. Første dag i etterretningstjenesten var på Akershus festning, hvor Knut Granly i dag jobber i Forsvarets opplæringssenter.