Minedrønn med ny sonar

22.6.09

Fem-fire-tre-to-én! Så løfter sjøen seg og vokser til en kaskade av stein og vann.

HAVSMELLET: Otra-besetningen bivåner minedetonasjonen i Rognsundet. Etterpå venter et festmåltid på de mange måsene.Foto: TORBJØRN LØVLAND
HAVSMELLET: Otra-besetningen bivåner minedetonasjonen i Rognsundet. Etterpå venter et festmåltid på de mange måsene.Foto: TORBJØRN LØVLAND

Det går et halvt minutt før den nesten 100 meter høye vannsøyla er borte. Den var et mektig skue. En 300 kilo tung sjømine er borte. Og det er første gang de menige på KNM Otra opplever en minesprenging.
– Dette var kult, men jeg trodde det skulle bli større lyd- og sjokkbølger. Rekrutteringsvideoene overdriver nok litt, sier Katja Hesthamar (20), som er sanitets- og navigasjonsassistent.

Endelig mineslutt. Eksplosivrydde­operasjonen i Altafjorden denne forsommeren gjorde kål på sju sjøminer fra krigens dager. Fortsatt ligger noen tusen miner igjen langs norskekysten, hver med noen hundre kilo sprengstoff. Med en revolusjonerende ny sonar skal de bli lettere å finne.
– De forankrede minene ble sveipet slik at de fløt opp. Så ble de skutt på med maskingevær eller lette kanoner. Det resulterte ofte bare i at de punkterte og sank uten å eksplodere. Nå gjør vi en endelig destruksjon, forklarer sjefen for minevåpenet, kommandør Per Kartvedt.
Han inspiserer operasjonen i Vest-Finnmark, hvor KNM Hinnøy og KNM Otra, pluss et lag minedykkere, i ei drøy uke leter opp og ødelegger tyske etterlatenskaper.

Ny sonar. I sommer har minefartøyet Hinnøy et helt nytt våpen med i jakten: en syntetisk apertur-sonar, som gir skarpe og nærmest tredimensjonale bilder fra bunnen. I fire knops fart kan sonaren, som er montert i en Hugin undervannsfarkost, også kartlegge sjøbunnen 200 meter ut til hver side. Hugin jobber i det skjulte – ofte langt unna moderfartøyet.
– Skyggene vi får fram med den nye sonaren er vesentlige for å tolke hva vi ser. Under gode forhold, med flat og jevn havbunn, kan vi finne ei kaffekanne, forklarer kapteinløytnant Helge Telle på KNM Hinnøy.

Bedre bilder. Det er Kongsberg Maritime, Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) og Sjøforsvaret som har gått sammen om å utvikle den militære versjonen av den autonome farkosten Hugin, som nå finnes i to eksemplarer. Den kan opereres fra Sjøforsvarets minejaktfartøyer, men også fra andre fartøystyper ved hjelp av et containerbasert system.
– Den nye sonaren gir mer detaljerte bilder. Vi får bilder med bedre oppløsning fordi den lager et bildepunkt etter å ha sett det den tar bilde av fra flere vinkler, forklarer sjefsforsker Roy Edgar Hansen, ved avdeling for maritime systemer på FFI.
Den nye teknologien er best egnet på undervannsfarkoster, og Finland har kjøpt sonaren til sine nye minejagere. I august skal KNM Tyr lete etter Roald Amundsens fly Latham med det samme utstyret.
– Ulempen med den syntetiske apertur-sonaren er at den er mer komplisert, og at det er vanskelig å få gode bilder under dårlige forhold. Men det skal vi fikse – utviklingen er ikke ferdig, sier Hansen.

HUGIN-BILDER: Kapteinløytnant Helge Telle studerer bunnbildene fra den nye sonaren. Foto: TORBJØRN LØVLAND
HUGIN-BILDER: Kapteinløytnant Helge Telle studerer bunnbildene fra den nye sonaren. Foto: TORBJØRN LØVLAND

Bruker miniubåt. – Med den nye sonaren har vi flere muligheter til å finne miner og andre ting på sjøbunnen, særlig hvis det er dypt, sier Telle.
Han fortelle at det i et område i fjor ble funnet 120 interessante objekter med den gamle sonaren som det var verdt å undersøke nøyere. Etter at man i år brukte den nye Hugin, var det bare 25 av de samme objektene som ble klassifisert som mulige miner.
– Å bruke fjernstyrt miniubåt (ROV) på 25 objekter er overkommelig, sier Telle.
– Men å gjennomsøke én nautisk kvadratmil optisk med ROV vil kreve mye tid.
– Mange av markeringene som vi har fått på tidligere sonarer vil bli avslørt med den nye supersonaren. Men hvis det ligger en stor stein på bunnen, eller en mine ligger oppå ankeret, kan også den nye sonaren være utilstrekkelig, sier Telle.

Digital database. – Vi har nå begynt å digitalisere og lage en database over miner og andre gjenstander på sjøbunnen, som skipsvrak. Dette skal bli offentlig tilgjengelig i et samarbeid med Kyst­verket, Sjøkartverket, FFI og noen andre aktører, forteller orlogskaptein Jarle Arnesen.
Han styrer minekrigsdatakontoret på Haakonsvern og kan fortelle at det etter krigen lå over 100 minefelt langs vår langstrakte kyst. Også norske miner lå i noen av de tyske feltene. I Nordsjøen hadde britene svære minefelt.
Det var to hovedtyper med miner som ble brukt: bunnminer og forankrede miner. Førstnevnte ble satt av på akustikk eller magnetisk stigning, forankrede miner ved fysisk kontakt.
– I dag har vi ikke lenger mineleggingskapasitet i marinen. Det er likevel viktig å beholde minerydderne for å kunne møte en potensiell trussel fra sjøminer, både i en nasjonal og internasjonal sammenheng. Miner finnes i et svært antall og er meget lett tilgjengelige. De kan i tillegg legges fra alle typer fartøyer, ubåter eller fly. Miner kan også brukes som terrorvåpen. Miner gir en spesiell psykologisk effekt ved at få vil ta sjansen på å seile der de antar at miner kan være lagt, sier kommandør Kartvedt.
Fra august og i et halvt år skal Norge delta med et mineryddingsfartøy i Natos stående minerydderstyrke. De skal også til USA. Det er elleve år siden sist.

Sveip og jakt. De seks norske minerydderne er bygd i glassfiber for å unngå magnetisme. Luftpute og vannjet gir redusert akustisk signatur. Dette gir fartøyene nødvendig beskyttelse mot influensminer (miner som går av ved støy). Mine­sveiperne drar etter seg kabler som kutter ankrede miner slik at de flyter opp og kan uskadeliggjøres. Eller de drar en kabel etter seg som simulerer fartøy ved hjelp av støy og magnetisme. Minejaktfartøyene har ikke sveip, men jakter miner med sonar og under­vannsfarkost.
– Det er to teknikker som utfyller hverandre. På samme måte som øvelsen her i Altafjorden: Vi øver våre mannskaper samtidig som vi gjør en samfunnsnyttig innsats ved å fjerne farlig sprengstoff, avslutter Kartvedt.

Småtorsk.
I Rognsundet utenfor Alta blir noen svimeslåtte småtorsk fanget opp, ­ellers er det få varige spor av sprengningen. Måseflokken får et herremåltid med småfisk resten av dagen. Og de menige et nytt samtaleemne.
Under krigen forliste mange sivile og ­militære fartøyer etter å ha gått på miner. Og etterlatenskapene er slett ikke ufarlige i dag, selv om tennsatsene ofte er rustet vekk. For noen år siden gikk en fiskebåt i lufta utenfor kysten av Nederland, da en gammel mine kom opp med trålen og ble sluppet hardt i dekket.

TORBJØRN LØVLAND  tl@fofo.no

 
SLIK FJERNES MINER
■ Potensielle miner oppdages på sonaren.
■ En dykker eller fjernstyrt ­miniubåt (ROV) med kamera og kabel fra moderskipet sendes fra en minerydder for å avgjøre om det sonaren ser er en mine eller et annet objekt.
■ Til slutt settes minen av. Dette kan gjennomføres enten ved hjelp av en miniubåt eller en minedykker. I begge tilfeller plasseres sprengstoff på eller ved minen.
■ En minedykker kan gå ned til 81 meters dyp. Ligger minen dypere, må en ROV – eller et nett med ballonger – brukes for å slepe minen til grunnere farvann. De fleste minene ligger imidlertid på mindre enn 80 meters dyp.

Visste du?
■ Norge hadde under den kalde krigen minestasjoner på land som kontrollerte minefelt manuelt. Disse er nå borte. Men før de ble fjernet, sørget et lynnedslag for at ei hel minelinje gikk av i Oslofjorden på 90-tallet. Heldigvis ble ingen skadet.

Idium Portalserver 3.0idium webpublisering