Munnvakten

Foto: ARNE FLAATEN.

– Er det noe du har lyst til å snakke om?
– Nei, egentlig ikke.
Kanskje ikke så rart. Ikke nok med at det sitter en journalist foran nesen hennes, hun er nyoperert etter å ha fjernet en kul i magen. Godartet, sådan. Kom bare på jobb for å gjøre intervjuet, jada, er’ru gæren. Så jo fortere samtalen går, jo bedre, får en tro.
Mye kan en si om Frisch, men frisk er hun ikke:
– Vi kan jo ta diagnosene i alfabetisk rekkefølge, sier kommunikasjonssjefen, selvhøytidelig som en stamgjest på en rorbu.
– Allergi mot skalldyr, bechtrew, cøliaki, har hatt blodpropp i lungene, har fått fjernet en syste og etter ni måneder med spying mens jeg gikk på krykker på grunn av bekkenløsning måtte jeg på årsdagen for systen fjerne blindtarmen, sier hun, og øynene sier: Skal jeg stoppe der?
Kanskje like godt. Det er jo nytt år. Bak Birgitte Frisch (39) ligger Oslofjorden og glor. Ved vinduet står tre par sko. På pulten et bilde av barna Magnus (16) og Henrik (9). Ellers ikke no’: Her er alt klart for å angripe, rykke ut, evakuere eller hva en nå sier i informasjonsavdelingen i Forsvarsstabens steinvakre nybygg på Akershus festning.
– Du ville ikke ha noe klissete intervju, sa du på telefonen?
– Klysete og klissete. Ja, unngå det! Det er vanskelig å fremstille folk ved hjelp av noen få sider. Jeg liker godt å lese portretter, men ofte fremstilles en person som enten søt eller beinhard. Tror ikke det er noen som synes jeg er verken søt eller beinhard, sier tobarnsmoren, før hun legger til:
– Jo, kanskje beinhard.

Birgitte Frisch kommer opprinnelig fra Horten, hun har også bodd i Drammen og Stavanger. Siste stedet i seks år. Så flyttet familien til Stathelle. Hun gikk på gymnas i Porsgrunn.
– Etter to dager i Stathelle var jeg ikke i stand til å snakke stavangerdialekt. Har fortsatt ikke sjanse om jeg prøver, sier hun, og prøver heldigvis ikke.
Som 13-åring – ja, 13 år – begynte Birgitte i Telemark Unge Høyre. Noen radikal forandring har ikke skjedd med kvinnen rent politisk, skal vi dømme henne på antrekket denne helt alminnelige mandag formiddag: Semskede støvletter med hæler til månen tynne som tannpirkere, beige drakt, hansker ved Louis Vuitton-vesken – og på en vegg henger pelskåpen død som en mink.
– Det var jo bare tull. Husker det første innlegget mitt i lokalavisen. Det handlet om fri abort. Uff, så flaut!
– Tidlig ute med plagsomt knallsterke meninger?
– Det var nok en del som var veldig lei av meg på gymnaset, sier Frisch, og ler.
Noe tid farer forbi.
– Husker det var en artikkel om meg i VG der det sto: «Må få råd av ektemannen». Den dagen ringte moren min meg og sa: Kan jeg få nummeret til den journalisten!? Jeg må fortelle ham at du ikke tar råd fra noen.
– Hva kommer så det av?
– Mangel på oppmerksomhet i barndommen, parerer Frisch.
– Men det er ikke sikkert foreldrene mine er helt enig i det.

Ektemannen, Stein Jacob Frisch, bør kunne gi råd, administrerende direktør som han er i Geelmuyden.Kiese. Det var også der, på sin yrkesvei med informasjonsarbeid fra Statoil til Telenor til Enitel til Bane-Tele til Forsvaret, blant annet, at hun møtte ham, sin andre ektemann. Sorgen over den første gikk rimelig raskt over: 8. august det året signerte hun separasjonspapirene for første ekteskap, 21. august traff hun mannen i sitt liv.
– Og det sa pang?
– Ganske pang. Om dere hadde kommet noen minutter tidligere, hadde dere sett en vissen bukett med roser her.
– Et romantisk forhold?
– Vi har det litt for travelt for romanse.
– Mannen din er daglig leder i Geelmuyden.Kiese, hvor du også jobbet. Var det klassikeren om den nyansatte som faller for sjefen?
– Nei, han var ikke sjefen min da. Jeg hadde hørt Hans Geelmuyden si flere ganger, også på TV: «Don’t dip your pen in coorporate ink». Jeg ble ikke sagt opp på TV, altså. Men da Stein Jacob kom hjem etter å ha tatt jobben som NK i firmaet, sa han: Jeg tok den jobben. Skal jeg si opp, spurte jeg. Nei, det har allerede jeg gjort for deg, svarte han.
Frisch skratter. Nå har ekteparet og familien på fire som bor på Slemdal i Oslo, kjøpt seg hytte.
– Vi tenkte på å kjøpe en leilighet i Hemsedal, midt i slalåmbakken. Vi så for oss at da kunne vi ligge på sofaen og lese aviser mens ungene var i slalåmbakken. Men etter å ha sett på prisene, ombestemte vi oss.
Den nykjøpte hytta ligger på Reinsjøfjell i Flå kommune i Buskerud. Helt gratis var heller ikke den:
– Vi har ikke råd til gardiner det neste året.
– Herlig å tenke på at renten går i hyttetaket?
– Ja, helt topp!
– Hva består egentlig det gode hyttelivet av?
– Lange frokoster.
– Hvor lange er de, egentlig?
– Nei, hvor lang tid tar det å spise et rundstykke? Det tar vel lenger tid å sette på bordet enn å spise. Fyr på peisen. Og lange skiturer, drømmer hun, og glemmer et øyeblikk at hun bryr seg katta om friluftsliv.

Foto: ARNE FLAATEN.

Mer norsk er i så måte hennes tre år yngre bror. Han driver et fiskebruk i Lofoten. Men, altså, hytta: Det var meningen at familien Frisch sin hytte skulle være TV-fri. Men tungt avhengig av nyheter som fruen er, anskaffet de seg parabolantenne før en kjeft fikk sagt dompedass (noe hytta selvsagt ikke har).
– Jeg er veldig nysgjerrig på nyheter om Forsvaret når jeg står opp om morgenen. Har nærmest et vakuum for andre nyheter, glemmer at det finnes andre ting i verden som er viktigere enn Forsvaret.
– Så de finnes?
– Enkeltmennesker er alltid viktigere. I så måte er Forsvaret viktig, nettopp som beskytter av enkeltmennesket. Mine kolleger er her for å ofre livet for demokratiet, i verste fall.
– Onde tunger mener det er dumt at Forsvaret har en sivil person som fronter Forsvaret, for eksempel er det jo ikke de sivile som «ofrer livet»?
– Nå er det Fellesoperativt hovedkvarter som skal svare på en del typiske militære spørsmål, og de uttaler seg om situasjonen for norske styrker i utlandet. Hvis jeg gjør det, er det på grunn av sykdom og fravær. Men akkurat det spørsmålet synes jeg det er vanskelig å uttale meg om. Vi er tross alt én organisasjon, der alle jobber sammen.
– Du sier at alle som liker jobben sin har en personlighet som passer den. Hva er din?
– Jeg tror jeg er ganske tøff når det gjelder å si fra, til å stille spørsmål som er smertefulle å stille. Og så har jeg evnen, eller håper jeg har evnen, til å snakke med folk og få folk til å snakke med meg.
– Du er ikke så hemmelighetsfull, sies det?
– Jeg kan ikke komme på noen hemmeligheter jeg ikke har nevnt til noen av mine nærmeste her, nei.
– Og så liker du groviser?
– Veldig. Da jeg begynte i Forsvarets logistikkorganisasjon, ble jeg introdusert for de ansatte av sjefen: «Dette er Birgitte. Hun er mest kjent for å fortelle groviser hun ikke skjønner selv», sier Frisch.

Og kjære leser: Grove er grovisene i alle fall, mer enn nok til ikke å egne seg på trykk.
I det hele tatt, Frisch er ikke skvetten. Som relativt fersk ansatt i Forsvarsstaben klinte hun i fjor til og var toastmaster på departementets og forsvarsledelsens årlige høstfest.
– Var du nervøs?
– Nei. Jeg forberedte meg godt, men hadde liten tid. Det er ganske typisk meg, grundig, men har alltid dårlig tid.
– Og dere som ønsker å si noe, glem det, sa jeg: De som skal tale i kveld, får betalt. Bortsett fra meg, da, men jeg tar betaling in natura. Så det er bare å stille seg i kø... For å danse.
Og fra sikre kilder: Folk lo så de satte slipset i halsen.
– Jeg har aldri fått så mye ros etter en jobb som den.
Frisch holder seg fast:
– Men både jeg og han som holdt damenes tale, ble visstnok anmeldt til Verneombudet. Ja! Det har vært en del møtevirksomhet rundt det der. Det var tross alt 128 mennesker som lo så de skreik. I år satser jeg på herrenes tale.
– For å be om unnskyldning?
– Ja, vi får se. Nei, alvorlig talt, sier Frisch:
– Hvis det er noen som ble lei seg, ber jeg i alle fall om lov til å si unnskyld, sier hun, og virker for første gang alvorlig.

Det er ikke bare fest og basar: Seks eller syv, etter som hun har vakt eller ikke, er Frisch på jobb.
– Fryktelig tidlig?
– Nei, det går veldig fint. Så slipper jeg kø, finner lett parkeringsplass og får satt meg inn i saker før møtene begynner her.
Det gjør de 0735. Da har hun et lite møte med forsvarssjefen, sjefen for Forsvarsstaben og det assisterende militære departementsrådet. 0800 er det morgenbrif, 0830 har pressetjenesten i Forsvarsstaben oppdateringsmøte og et kvarter senere er det møte med presseavdeling i Forsvarsdepartementet og resten av Forsvaret.
– Er hjemme rundt fem, og i åtte-ni-tiden om kvelden åpner jeg PC-en og får unna noen e-poster.
– Et helvetes kjør?
– Jeg synes det er helt topp. Takk gud for tidsklemma! Alternativet er jo så mye verre. I et selskap jeg var i for en tid tilbake, satt alle og klaget på mannen eller jobben eller over at de ikke hadde riktig jobb.
Feil jobb hadde Frisch også, en gang. Hun gikk på dagen som kommunikasjonssjef i teleselskapet Bane-Tele for noen år siden. I 2003 ble hendelsen pensum for informasjonsfag ved Høgskulen i Volda. Frisch hadde ikke tillit til ledelsen og følte hun var i ferd med å miste integriteten sin.
– Du er ganske så tøff når det gjelder?
– Ja, eller superegoistisk. Jeg tror alle har kjent på følelsen av å være på feil sted til feil tidspunkt i en eller annen sammenheng. Da jeg gikk, visste jeg ikke om noen ville ansette meg igjen, men jeg var temmelig sikker på at ingen ville ha ansatt meg i en ny jobb hvis jeg ikke hadde tatt ansvaret.
Ektemannen støttet henne og sa hun burde gå, så fikk de heller selge huset om hun ikke fikk seg jobb.
– Det er ikke sikkert jeg hadde gjort det om jeg hadde vært alenemor til 15 barn. Jo, du hadde gått uansett, sa mannen min: Du hadde bare flyttet hjem til moren din.

Telefonen ringer. Den må hun ta. Hun har jo vakt. Om drøye 120 prosent av soldatmassen dimitteres om sommeren, og landet ligger åpent som en lommebok, så ikke med pressetjenesten for landets forsvar. Der er det alltid en som er klar for å svare på spørsmål.
– Vi er alltid tilgjengelige.
– Alltid? Døgnet rundt?
– Ja, det er alltid en som har telefonvakt. Det er som en hygienefaktor.
– Hva?
– Hygienefaktor. At vi alltid er tilgjengelige skal være like naturlig som å pusse tennene.
– Hvorfor driver du med denne jobben. Det var vel ikke jentedrømmen, å tale uniformerte femtiåringers sak?
– Nei! Ha, ha! Jeg hadde heller ikke noen drøm om prinsesse eller tannlege eller noe sånt. Jeg liker komplekse saker som man kan rydde opp i.
Ikke så langt unna drømmejobben, altså. Vi nevner kranglende generaler, legemangel, korrupsjonsanklager, Karlsvik-saken, papirer på avveie, våpen på avveie, for mange fregatter, MTB-er, Riksrevisjonen som stikker nesen sin borti det meste ...
– Du trives med problemer?
– Jeg næres av trøbbel, fniser Frisch, og tar seg inn:
– Det er når noe skjer, at vi fortjener lønna vår.
– Du er flink til å si «ingen kommentar».
- Jeg synes ikke det. Jeg har sagt veldig mye, og jeg har sagt det også. Det må være i personalsaker. Jeg tror vi er veldig villige til å dele på informasjon i Forsvaret, men ikke så flinke til å se at folk er interessert i det vi driver med. Forsvaret er stort, og vi må bli flinkere til å se hva folk er interessert i å vite.
– Hva er Forsvarets informasjonsstrategi?
– Vi har ikke noen strategi, men vi har informasjonsplaner.
– Er ikke det litt rart?
– Dagene her går så i ett at vi har rett og slett ikke hatt tid til å lage noe informasjonsdokument. Det er mye brannslukking. Det er også Forsvarsdepartementet som er sjefen. Vi får vår strategi derfra, sier Frisch, og setter punktum for den delen av emnet.
– Men hva synes du er viktig?
– Forsvaret skal være åpent utad, men jeg har inntrykk av at det ordet blir veldig slitt. Vi har et budsjett på drøye 30 milliarder kroner. Hva bruker vi pengene til? Hva er vår jobb for dette landet? Det må vi fortelle.
– Lykkes dere i å bringe frem den informasjonen?
– Vi er ikke åpne nok. Men det går en grense. Forsvarssjefen er sterk retorisk, flink faglig. Det synes jeg fungerer veldig godt. Jeg synes det ville blitt patetisk å presse ham inn i en slags snill onkel-figur, det blir som politikere som kjører trehjulssykkel på TV. I forfjor jul og denne julen var for eksempel forsvarssjefen i Afghanistan og feiret jul med soldatene. Det kunne vi ha gått til mediene med, men vi ville ikke skryte. Han var der for soldatene, ikke for noen andre.

– Noen mener det er munnkurv i Forsvaret?
– Jeg har aldri vært borti det. Hva skal vi gjøre om folk snakker? Skyte dem ved soloppgang?
– Omplassere dem?
– Da er det ikke fordi de har snakket med pressen, men fordi de har gjort en elendig jobb.
– Så det er god takhøyde i Forsvaret?
– Jeg opplever det, i alle fall. Så må jeg si at det er forskjell på diskusjon og krangel. Diskusjon er i forkant, så blir det ofte krangel i etterkant. Og det er jo ikke sånn at det er noen menneskerett å jobbe i Forsvaret. Hvis en er dypt uenig med de avgjørelser som tas, går det jo an å slutte. Folk vil gjerne vite om ting som skjer i Forsvaret. Vi møter nærmest et krav om å få vite, og noen ønsker bevis på at det vi sier er sant. Vi snakker sant. Vi har for stor fallhøyde til å ljuge. Alt kommer for en dag, og det vet vi veldig godt.
– Hva med korrupsjon i Forsvaret?
– Jeg har ikke vært borti noe sånn selv, men kjenner jo til de sakene som er kommet opp. Det er trist, men det er viktig å si at de aller fleste hos oss er ærlige, hardt arbeidende og sannhetssøkende. Selv har jeg fått noen lunsjer av Navantia, som bygger fregattene. Og i dag fikk jeg en flaske vin av den russiske ambassaden. Den skal vi lodde ut etterpå.
– Kanskje du vinner?
– Ja!
– Ville du ha sendt dine barn til Afghanistan, om de hadde rette alderen og ville dra?
– Min niårige sønn er veldig klar på at han skal bli forsvarssjef, så det lover jo godt. Når de er 18 år, må de få gjøre som de vil. Jeg tror at de som er i Afghanistan har en opplæring og en tyngde som gjør at de takler det.
– Det var svært diplomatisk svart?
– Ja, men ærlig. Jeg tror det er sånn.
– Har du vært der selv?
– Nei, jeg har ikke hatt tid. Jeg vil gjerne komme meg mest mulig rundt og lære mer om Forsvaret. Tenk, jeg har ikke engang skutt med et våpen. Kan du få med det? Jeg vil veldig gjerne på skytebanen!
Utenfor vinduet, bak Birgitte Frisch, skimter vi den nye operaen. Den ligger der og smatter i vannkanten, som om den bare venter på bulder og bass og yppige sopraner. Men akkurat nå er alt stille. Og glemt er legekrise og golfturer og kranglende generaler.
Så ringer en telefon.

ARE MØSTER OTTESEN
Foto: ARNE FLAATEN

Navn: Birgitte Frisch.
Født: 4. juli 1968.
Stilling: Kommunikasjonssjef for Forsvaret.
Sivil status: Gift, to barn.
Aktuell: Stadig i mediene.
Milepæler
10 år: Oppdaget at jeg likte å være sosial.
20 år: Husker ikke, altfor opptatt av å kombinere utdannelse, barn og jobb og etter hvert en skilsmisse.
30 år: Ble voksen – ekteskap nummer to og tunge jobberfaringer (for eksempel Enitel-konkurs og Bane-Tele-saken).