Music reaction force

MAZAR-E-SHARIF: Elleve militære og to sivile utgjorde Forsvarets musikkstyrke: Tormod Åsgård (f.v), Gry Aubert Bang, Runar Jansen, Rune Heggli, Karen J. Ruud, Andreas Grønneberg, Andreas Karlsen, Agnete Kristin Mikkelsen, Sverre Olsrud, Arild Hillestad, Christine Bastiansen, Pål Wilhelm Magnussen og Halvor Ovenstrøm. Foto: CHRISTIAN NØRSTEBØ

Trykk her for å se lydbok fra Afghanistan-oppdraget.

I Camp Nidaros i Mazar-e-Sharif står en gjeng musikere ved siden av to pansrede kjøretøy av typen Sisu. De lytter.
Det er ikke hver dag man må ha på skuddsikker vest og hjelm for å komme seg til en spillejobb. Det er andre juledag, og Forsvarets stabsmusikkorps er på turné. Fire trombonister, en hornist, fire trompetister, en tubaist, en trommeslager, en produsent, en sjef og en innleid solist. De har denne julen forlatt 15 barn, åtte ektefeller, tre kjærester og en haug med foreldre, for å spille for de norske styrkene i Afghanistan, omtrent 5700 kilometer hjemmefra. Fire spillejobber er allerede unnagjort. To i Meymaneh på julaften, og to i Camp Nidaros, første juledag. Stikkord: fullsatte telt, trampeklapp, marsipan, konfekt, «Deilig er jorden», «Let it snow», julebrus, ribbe, og en haug med ekstranummer.

Tre granater. På plakaten i dag står konserter i to leire. Først til Camp Mike Spann, der gruppen med norske mentorer holder til, så til Camp Northern Light, for å spille for svenskene.
– Under setene deres ligger det ammunisjon til 12.7 og MG3. Det må dere gi til oss hvis vi ber om det under turen, sier en av geværmennene som skal være med.
Passasjerene nikker lydig.
– Kan du forresten gi meg tre av de granatene som ligger ved siden av deg? spør han og peker.
– Hæ? Nå? Ja, joa…
Tubaist Andreas Grønneberg løfter granatene storøyd og bruker bare fingertuppene.
Så bærer det av gårde. Passasjerene, eller «turistene» som transportlaget kaller dem, får lov til å stå i luka og se mens de kjører. Utkikksposten går på rundgang. Over internsambandet spilles Dire Strates, og sjåførene synger med.
– Sisu-turen kommer jeg til å huske lenge, sier trompetist Gry Aubert Bang.
– Da vi ble briefet i forkant, fikk vi kjenne litt på alvoret i situasjonen her nede, sier tobarnsmoren.
– Men det å stå og se i luka var fantastisk. Folk vinket og smilte. Og det viser vel at det er håp også her.

SKUDDSIKKER TURNÉ: Korpset er på vei til første spillejobb: julegudstjeneste i Meyamaneh. Fra venstre: Karen J. Ruud, Andreas Grønneberg, Pål Wilhelm Magnussen, Arild Hillestad og produsent Agnethe Kristin Mikkelsen. Foto: CHRISTIAN NØRSTEBØ

Fornøyd Diesen. Det var for to år siden at Forsvaret for første gang sendte egne musikere til Afghanistan på juleoppdrag. Initiativtaker: forsvarssjef Sverre Diesen. Han fikk, tradisjon tro, med seg flere av konsertene også denne gang.
– Dette er noe av det mest fornuftige vi kan bruke disse profesjonelle musikerne til, sier han.
– Jeg mener at korpset utgjør hele forskjellen når det gjelder å skape julehøytid og stemning i Afghanistan. Samtidig er det et bra velferdstiltak.
Diesen skapte debatt da han i 2005 uttalte til Forsvarets forum at han ønsket å bruke korpsene mer aktivt internt i Forsvaret, for eksempel i utenlandsoperasjoner.
– Korpsene levde før mer sitt eget liv, med konsertvirksomhet og arrangementer ut mot det sivile samfunn. Det er vel og bra for profilering og rekruttering. Men jeg syntes det var viktig å skape en balanse, der man også bruker korpsene som en ressurs innad i Forsvaret. Kulturelle aktiviteter er med på å bygge identitet, sier Diesen.
– Militærmusikk ble i utgangspunktet opprettet for at det skulle spilles for soldater i felt. Det viser at musikk kan være en viktig moralskapende faktor.  
Forsvarssjefen har som vanlig svarene klare lenge før spørsmålene stilles. Det gjelder også til dem som mener kultur ikke hører hjemme i Forsvaret:
– Kulturen i Forsvaret vil være der uansett. Jeg ser på kultur som en merverdi som det gjelder å bruke aktivt. Til å gi individuell berikelse, fremme Forsvarets omdømme og skape profesjonsidentitet og samhold innad i organisasjonen, sier Diesen.
Han mener at Forsvaret har et samfunnsansvar.
– Korpsene, festningsverkene eller museene er biter i den norske historien. De må vi ta vare på, sier han.
– Det er ikke sikkert at vi hadde opprettet korpsene i dag, hvis vi ikke hadde hatt dem fra før. Men nå har vi dem, og de har en rolle i Forsvaret og i norsk musikkliv som vi må videreføre.

SKRYT FRA SJEFEN: Forsvarssjef og initiativtaker Sverre Diesen benytter anledningen til å takke korpset etter konserten i Camp Nidaros i Mazar-e-Sharif. – Dere har innfridd alle forventninger, sier han. Foto: CHRISTIAN NØRSTEBØ

Storsatsing. Den rollen virker i alle fall Forsvarets musikk å ta på alvor. De har fem korps. 170 profesjonelle musikere. Nærmere 400 konserter eller spillejobber hvert eneste år. For Forsvaret og musikk handler om mer enn julestemning i Afghanistan. Det dreier seg om historie. Tradisjoner. Og kultur. Forsvaret vil at musikken skal være en kulturbærer – på linje med festningene og museene.
– Uten kultur er det intet å forsvare, har forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen tidligere uttalt. Nå er hun, sammen med forsvarssjef Sverre Diesen, i ferd med å få 2009 til å fremstå som det militære kulturåret. 277 millioner kroner er allerede øremerket kulturvirksomhet. Nå har statsråden tatt initiativ til en egen stortingsmelding om forsvarskultur. Det er første gang at en slik melding blir skrevet. Snart lanseres også Forsvarssjefens kulturplan. Den skal gi en detaljert oversikt over hva Forsvaret skal gjøre på kultursiden frem mot 2014, hvilke større arrangementer som skal finne sted og hva som skal prioriteres. I tillegg er For­svarets avdeling for kultur og tradisjon (FAKT) bare noen måneder gammel.
– Vi skal gjennom kulturelle virkemidler ta vare på Forsvarets sjel og identitet, sier brigader Geir Holmenes.
Kommandanten på Akershus festning har mange hatter. Han er også sjef for FAKT.
– Trenger Forsvaret FAKT for å gjøre det?
– Ja, jeg mener det. Vi trenger et robust fagmiljø.
Han snakker om kultur som indremedisin – om hvor viktig det er å skape forståelse blant de ansatte om hva Forsvaret er og hvorfor vi har det.
– Men kultur handler også om å styrke omdømme og øke rekruttering, sier han.

Fotavtrykk. Avdelings­direktør Solveig Antila i Forsvars­departe­mentet leder arbeidsgruppen som har fått i oppgave å lage stortingsmelding om forsvarskultur. Mål­settingen er å synliggjøre hva kulturvirksomheten i Forsvaret skal bestå av og hva den betyr for samfunnet. Meldingen skal presenteres før påske. Det skyldes blant annet at forsvarsministeren ønsker å få den behandlet i Stortinget før høstens valg. Antila beskriver tiden til å jobbe med meldingen som knapp.
– Er tiden i knappeste laget?
– Jeg tror vi har den tiden vi trenger. Vi rekker å få frem det viktigste.
– Betyr behovet for en tydelig synliggjøring at forsvarskulturen ikke har vært synlig nok?
– Antakelig, selv om det ikke er riktig å si at den ikke har vært synlig. Det har den vært. Likevel tror jeg det er mange som ikke er bevisst hva kulturvirksomhet i Forsvaret egentlig er. Jeg tror egen stortingsmelding vil gi kulturvirksomheten i Forsvaret et løft.
– Må det være Forsvarets egne som driver kulturvirksomheten? Kan ikke det sivile gjøre det?
– Jeg mener at Forsvaret bør gjøre det selv, så kulturinstitusjonene, som for eksempel festningene, ikke mister det avtrykket i samfunnet som de har i dag.

Må speile helheten. Antila forklarer at meldingen vil ta utgangspunkt i de tre store kulturbærerne; musikk, festninger og museer. Det bekymrer brigader Geir Holmenes litt. Han håper meldingen favner bredere.
– Det er uheldig hvis det betyr at profesjonskulturen i Forsvaret – som er selve grunnfjellet i vår virksomhet – ikke kommer godt nok frem i en stortingsmelding om kultur. Hvor er velferden? Idretten? Eller Feltprest­korpset?
Han snakker varmt om krigsskolene. Om Forsvarets kompetanse som utdanningssektor. At Forsvaret drev høyere utdanning 63 år – tre generasjoner – før Universitetet i Oslo ble grunnlagt.
– Forsvaret er en av de aller fremste kulturbærerne i kongeriket. Det bør en kulturmelding speile. Det er nemlig summen av kvalitetene som gjør Forsvaret til en så viktig kulturbærer for hele samfunnet, sier han.
Jan Erik Raanes, som er produksjonssjef i FAKT, er enig. Han sitter også i arbeidsgruppen som jobber med stortingsmeldingen.
– Den skal ikke bare handle om hva Forsvaret kan levere til det sivile samfunn, men om hvordan kultur kan bygge opp Forsvaret som militær virksomhet, sier han.

Ensom kommandant. Over grensebyen Halden ruver 20 000 kvadratmeter med festningsmurer. Festningen er flere hundre år med kultur og historie. For­svars­historie. Her falt Karl XII. Her slåss nordmenn og svensker i århundrer. Her holdt både militærmusikk og forvaltningsskole hus. Så, etter tusenårs­skiftet, forsvant begge to. Og Forsvaret besluttet at festningen, i likhet med flere av de andre norske festningene, ikke lenger skulle ha militær kommandant. Briga­der Geir Holmenes rister på hodet over den beslutningen. Han kaller perioden uten kommandant, som flere av festningene måtte gjennom, for et vakuum. Fra 2002 ble kommandantstillingene gradvis gjenopprettet – etter instruks fra Stortinget. I Halden er Dag Strømsæther derfor ensom militær svale.
– Jeg savner Forsvaret på Fredriksten festning, innrømmer han.
Kommandanten beskriver festningen som en viktig kulturarena. Her spiller TV2 inn Allsang på grensen. Her er det operashow. Sykkelritt. Og mange, mange konserter. Drøyt 30 forskjellige større kulturarrangementer fant sted på festningen i 2008. Ingen av dem var militære.
– Jeg skulle gjerne hatt en mer synlig militær kultur her. Vi har ikke vært flinke nok til å utnytte det potensialet som finnes.
– Hva skyldes det?
– Det begynte med at Forsvaret la ned Distriktsmusikken. Siden ble vi liggende i bakevja, sier han.

ENSOM PÅ FESTNING: Oberstløytnant Dag Strømsæther prøver å være på Fredriksten festning et par ganger i uka. Han er nemlig også kommandant for festningen i Fredrikstad. Foto: ARNE FLAATEN

Festningsdrømmer. Strømsæther for­klarer at det ligger museer på festningen. De er det sivile stiftelser som drifter. I tillegg flagges det. Og salutteres.
– Men selv flaggheisingen utfører ikke Forsvaret lenger. Den er satt bort til brannvesenet.
Kommandanten tror mange savner Forsvaret i Halden.
– Vi har vært her i 350 år. Samtidig tror jeg folk synes det er viktigere at festningen blir brukt enn at det er Forsvaret som bruker den.
Strømsæther speider fra toppen av festningen og utover Iddefjorden. Han kaller festningsområdet det mest spektakulære som finnes i kongeriket. Snur han seg 180 grader, kan han se langt inn i Sverige.
– Her ligger en arena – som er tvers igjennom militær og hvor vi kan garantere flere hundre tusen besøkende hver sommer. I fjor sommer var det 350 000 her. Det burde være et godt utgangspunkt for Forsvaret å vise seg frem, sier han.
Kommandanten drømmer om årlige arrangementer med militær profil. Om en minitattoo – med festningen som kulisse. Og Forsvarets dag.
– Det tror jeg er realistisk, sier han.

Klare for konsert. I Camp Mike Spann i Afghanistan er det etter en amerikansk lunsj bestående av omelett, biff, is, cola og sjokolade, tid for å rigge opp til konsert. Nå er korpset mer på hjemmebane. I militær stil vet alle hva de skal gjøre. Tormod og Runar har ansvar for lyden. Arild, Pål og Halvor for lyset. Andre styrer med notestativene eller scenen. Kantine­rommet de skal spille i, fylles med lyd fra instrumentene. De spiller forskjellige skalaer, i forskjellige takter, under oppvarmingen. Solist Christin Bastiansen går i skytteltrafikk mellom mikrofonen og miksebordet: «Hey, hey, hey!», synger hun.
I høst fikk medlemmene i korpset et brev der det sto at de måtte belage seg på jul i Afghanistan.
– Det er klart jeg var i skeptisk i begynnelsen. I brevet sto det at det ville være et møte for oss og pårørende. Jeg hang meg veldig opp i ordet pårørende, husker jeg, sier hornist og tobarnsmor Karen J. Ruud.
Det ble bestemt at én av fire ansatte hornister måtte dra. Etter en del tenking valgte Ruud å melde seg frivillig.
– Nå er jeg glad at jeg ble med, sier hun.

Seksuell trakassering. Konserten kan begynne. Trombonist Sverre Stakston Olsrud tar innledningen:
– Forsvarsledelsen lovet oss at turen skulle bli trygg for oss. Men allerede første dag mistet vi en mann. «Trommisen» vår sitter i Meymaneh, isolert på sitt eget lille, private toalett, sier han i mikrofonen, på akkurat passe god engelsk. Publikum ler. Rune Heggli ble syk allerede den første natten, og ble satt i isolat på grunn av høy smittefare. Der sitter han resten av turneen. Produsent Agnete Kristin Mikkelsen spiller kubjelle, Andreas Grønneberg på tuba styrer takten. Julesangene kommer på løpende bånd. Disneys julekavalkade og Winter Wonderland. Publikum klapper og hoier. Det er tilløp til allsang under «Jingle Bells».
– Digi-diga-diga-dum-du-ti-dum, synger hele korpset der Rune skulle hatt en trommesolo.
– Hoftene mine begynte automatisk å bevege seg, sier en rørt oberst Bjørn Robert Dahl under takketalen.
Han viser fenomenet, som noen kaller dansing, til publikums store begeistring.
– Nå må alle amerikanere i rommet snu seg bort, for jeg skal gjøre noe dere definerer som seksuell trakassering, spøker Dahl, og gir Agnete Kristin Mikkelsen en klem.

Fysiske uttrykk. Langt unna Afgha­nistan, i Forsvarsmuseets østfløy på Akershus festning, peker scenograf Inger Astri Kobbevik Stephens på en modell. Den viser høstens store satsingsprosjekt. Rundt modellen står Nini Fritzner, Sindre Weber, Runar Gjerald og Terje Halvor Holm. Forsvarets museer omfatter syv museer – er det femte største i Norge – og det femte mest besøkte. Kobbevik Stephens snakker om egne hus og bokser. Om plansjer. Og videoer. Om å gi de som kommer en opplevelse. Om flest mulig fysiske uttrykk.
– Der skal det være en M-113 panserstridsvogn, sier hun, og ler:
– Den leken som står i modellen er bare noe jeg fant hos sønnen min.
11. november 2009, klokken 11, åpner forsvarssjef Sverre Diesen utstillingen som skal ta for seg Forsvaret etter andre verdenskrig og frem til i dag. Der presenteres blant annet etterretnings- og sikkerhetstjenesten. De har aldri tidligere vært vist frem.
– Hvorfor er det viktig at det er nettopp Forsvaret som presenterer denne utstillingen?
– For at ikke den militære historien skal bli borte. Den er også viktig å fortelle. Hva ville skjedd med militærhistorien om det for eksempel var Nasjonalmuseet som skulle forvalte den? spør Sindre Weber.
– Ved at Forsvaret forvalter sin egen historie kan vi være en samfunnsaktør, sier Runar Gjerald.
– Er vi gode som museum, gjør vi også en jobb for Forsvaret, sier Nini Fritzner.

T-SKJORTE-TRØST: Trommis Rune Heggli (t.v.) ble syk første dagen og måtte sitte i isolat resten av turen. Han fikk spilt én konsert. Siste kveld fikk han en t-skjorte av resten av korpset, med påskriften «Afghanistan sucks». Foto: CHRISTIAN NØRSTEBØ

Gått ut på dato. I Danmark står Forsvarets museer utenfor Forsvaret. Slik er det også i Sverige.
– Har det vært vurdert i Norge?
– Nei. Og mitt inntrykk er at i for eksempel Danmark ønsker de seg tilbake til Forsvaret, sier Gjerald.
– Hvorfor?
– Fordi som del av Forsvaret får de være det eneste museet. Nå som de er utenfor, er de bare ett av mange.
– Kulturforvaltning handler også om å dokumentere samtiden. Det kan bli vanskeligere hvis man står utenfor Forsvaret, sier Weber.
Brigader Geir Holmenes mener utviklingsbehovet er betydelig på muse­ums­­fronten.
– Vi er nødt til å formidle på en mer moderne måte. Vi må bruke høyteknologi: audio, foto, video, vibro, interaktive muligheter og spill. Vi må lage virtuelle museer.
– Har dere råd til det?
– Gitt at vi skal ha de korpsene, museene og festningene som vi har i dag – og samtidig drive profesjonelt og utnytte  personellet optimalt – så trenger vi mer penger. Alternativt må noen elementer tas ut. Helheten er viktigere enn volumet.
– Er det realistisk å få mer penger?
– Ifølge Soria Moria-erklæringen til regjeringen skal kulturbudsjettet være én prosent av nasjonalbudsjettet innen 2014. Tenk om Forsvaret kan klare det samme? Da vil vi ha de pengene vi trenger, sier Holmenes.
Det vil i så fall bety en budsjettøkning på drøyt 60 millioner kroner. Oberst Runar Gjerald ved Forsvarets museer skulle gjerne hatt mer penger.
– Det betyr ikke at det vi gjør i dag er dårlig. Vi kan ikke bare pøse på med ny teknologi heller. Vi må vite hvordan vi skal bruke den, sier han.
Målsettingen er at innen grunnlovsjubileet i 2014 skal alle de syv museene som tilhører Forsvaret være oppgradert.
– Vi trenger mer penger. Det er det ingen tvil om, sier han.
Høsten store satsingsprosjekt – utstillingen som skal stå i østfløyen på Forsvarsmuseet – er for eksempel ikke fullfinansiert ennå.
– Vi kjører på likevel. Vi er jo nødt til å satse.

Tenker teater. Det er ikke bare museene som vil satse. Også Jan Erik Raanes, produksjonssjef i FAKT, tenker bredt. Han ønsker seg flere kulturelle virkemidler.
– Ta «Simons historie» som eksempel, teaterstykket som ble satt opp i Sogn og Fjordane i fjor høst. Stykket behandlet relevante spørsmål som tok opp militære dilemmaer. Tenk om vi kunne slippe til når en kunstner tolker den virkeligheten som våre styrker faktisk kjenner på kroppen? Tenk om General­inspektøren for Hæren kunne kommentert realismen i et utvalg filmklipp om krig? Vi kan bruke kultur for å delta i samfunnsdebatten.
– Så kultur kan med andre ord brukes for å fremme Forsvarets synspunkter?
– Det kan i alle fall brukes for å beskrive det moderne Forsvarets egenart, for å gjøre spillereglene synlige. Det kan være ett virkemiddel for å forklare hvorfor vi gjør som vi gjør. Kultur i Forsvaret er nemlig mer enn bare å opptre i festlige anledninger.

Mistet uniformen. I Halden savner kommandanten Forsvaret. Det gjør derimot ikke musikerne i det som en gang het Divisjonsmusikken. Det blåser nemlig medvind for Det Norske Blåse­ensemblet – orkesteret som overtok da Forsvarets divisjonsmusikk ble lagt ned i 2003 og Kulturdeparte­mentet overtok.
– Vi har klart oss veldig bra, forteller Grethe Vatved.
Hun var fløytist i Divisjons­musikken. Der begynte hun i 1985. I dag er hun orkesterregissør. Tre av musikerne forsvant da det militære korpset ble sivilt, resten ble igjen i det nye orkesteret.
– Den største praktiske forandringen var at uniformen forsvant. Vi ble sivilt ansatte og skulle ikke marsjere lenger, sier hun.
Hun beskriver nedleggingsprosessen som ubehagelig.
– Den tok lang tid. Til slutt var vi bare glade for at vi fikk fortsette. Vi var redde for å miste arbeidsplassene våre, sier hun.
Trompetist Torgeir Haara mener at den største forskjellen er andre arbeidsoppgaver.
– Nå spiller vi konsert for konsertens skyld. Før kunne vi stå stille i flere timer for å spille i noen få minutter, sier han.
– Det er vel ikke aktuelt å legge ned flere musikkorps, er det vel? Det hadde i så fall vært tragisk. Det er få profesjonelle orkester i Norge i dag. Fjerner Forsvaret flere korps, går det utover dyktige musikere. Men målt opp mot en kasse kuler, skjønner jeg at det kanskje er mange som heller vil ha kulene.

17. mai-klager. I nye lokaler i kulturhuset på brygga i Halden øver musikere på barokktrompeter og tromboner – av samme type som ble brukt da Divisjonsmusikken ble opprettet i 1734.
– Vi er ikke lenger et militærkorps, men det betyr ikke at vi ikke bryr oss om vår egen historie, sier Haara.
Overgangen fra militært til sivilt orkester vakte likevel reaksjoner. Kanskje spesielt på 17. mai. Plutselig var det ikke Divisjonsmusikken som gikk først i toget.
– Mange av de som var opptatt av korps og janitsjar, var mindre fornøyde da, forteller direktør Gaute Solås.
Han beskriver utviklingen siden Divisjonsmusikken ble lagt ned som positiv. Han mener at Halden har fått et bredere og mer tilrettelagt kulturtilbud. Og forklarer at blåseensemblet har etablert seg som et av landets fremste kammerensembler.
– I dag er vi ikke like bundet. Vi har en helt annen besetning, gjør produksjoner som et militært korps aldri ville gjort og kan satse tyngre. Det gjør også at vi tiltrekker oss andre musikere.
Lokalene er nærmest ribbet for militæreffekter – tross flere hundre års historie. Det som står igjen er en sabel og et par bilder. Resten er på museum. Det er, ifølge Solås, bevisst.
– Vi har luket ut alt som er oliven­grønt.
– Blir dere fortsatt sett på som Divi­sjonsmusikken blant folk i Halden?
– Vi ble kanskje det de første tre-fire årene, men nå tror jeg de fleste ser på oss som et sivilt blåseensemble.

Status. Sivile stiftelser driver museer. Noen festninger står uten kommandant. Og orkesteret som overtok etter Distriktsmusikken i Halden mener nedleggelsen bidro til å gjøre musikkmiljøet i byen bedre. Det siste er ikke brigader Geir Holmenes enig i.
– Årsplanen, budsjettet og resultatene for det orkesteret vil jeg svært gjerne se, sier han.
Holmenes tror det er viktig et nettopp Forsvaret ivaretar forsvarskultur.
– Hvorfor?
– Vi er nødt til å ha militære korps som kan spille under seremonier. Det ville tatt seg ut om Kampen janitsjar skulle spille under statsbesøk. Vi må ha korps som kan spille bønnesignal. Og det ville vært rart å ha festninger uten splittflagg. Eller ingen salutter. Jeg tror Forsvaret som etat – med de oppgavene vi har og den rollen vi skal ivareta – ville vært fattigere uten kultur.
– Oppgavene til FAKT handler om mer enn Valdres-marsj, omvisning og salutt. Vi skal også representere og formidle et moderne forsvar. Ingen utenforstående kan løse den oppgaven med særlig troverdighet.
– Trenger vi fem musikkorps?
– Det er et legitimt spørsmål. Vi forholder oss til at Stortinget har bestemt at det skal være fem. Militærmusikk etterspørres allerede mer enn vi klarer å levere. Spørsmålet er derfor hvordan militærmusikken skal utvikle seg. Hvilke kapasiteter gir størst effekt? Garden har for eksempel signalkorps – det har ikke vi. I mine øyne burde vi hatt det, sier han.

Stolthet. Til slutt spør vi musikkinspektør Arnstein Lund.
– Hvorfor trenger Forsvaret egne musikkkorps?
– Fordi musikken har en viktig rolle å spille – i forbindelse med seremonier, men også i forhold til å bygge Forsvarets omdømme, sier han.
Lund beskriver musikken som viktigere for Forsvaret i dag enn den var noen tiår siden.
– Hvorfor det?
– Fordi det har blitt færre leire og regimenter. Da kan musikken være med på å synliggjøre et forsvar som i mange regioner nesten har blitt usynlig.
– Hva får Forsvaret ut av å sende egne musikere til Afghanistan?
– Det er med på å gi soldatene en følelse av samhold og et snev av norsk jul. Det er vår måte å ta vare på dem. Vi bidrar. Vi viser at vi ikke bare er finkultur og parade.  
– Hvilken effekt kan det ha å sende militære musikere som man ikke får hvis man sender sivile musikere?
– Stolthetsfølelse. Jeg mener det gir et spesielt kulturelt avtrykk å høre musikere som bærer uniform.
Forsvarets musikk samarbeider ofte med sivile artister – også på Afghanistan-oppdragene. I år deltok solist Christin Bastiansen.
– Neste gang kan det for eksempel bli aktuelt å sende et rockeband, sier Lund og minner om at Marinemusikken tidligere har samarbeidet med hardrockerne i TNT.
– Hva med å dra med seg for eksempel Postgirobygget?
– Det burde ikke være noe problem.

MERRY CHRISTMAS: Musikerne var et populært innslag i amerikanske Camp Mike Spann. Den store publikumsfavoritten var korpsets versjon av Paul Simons’ «Late in the evening». Foto: CHRISTIAN NØRSTEBØ

Velkommen tilbake. I Afghanistan spiller Stabsmusikken i matsaler, velferdstelt, puber, en plasthangar og en gymsal. I Meymaneh, Camp Nidaros, Camp Mike Spann, Camp Northern Light, på flyplassen i Kabul og på hovedkvarteret til de internasjonale styrkene. I alt ni konserter på seks dager.
– Jeg føler vi gjør en viktig jobb her nede. Man kan jo se tøffe gutter som sitter i salen og gråter, sier trompetist Tormod Åsgård.
– Det er flott når det er full jubel, og folk er i julestemning. Man skjønner at man blir satt pris på, sier trombonist Halvor Ovenstrøm.
Han vil dra ned igjen hvis han får muligheten. Velkommen er han i alle fall. Grenaderene Richard Hansson og Christopher Fuglesten, som jobber for det nasjonale støtteelementet i Kabul, beskriver korpset som et lyspunkt i hverdagen.
– Det skjer veldig lite på kveldene her nede, og det blir fort det samme hver kveld. Dette er artig og sosialt, og det bryter opp hverdagen, sier Hansson.
– Dette viser oss at det er noen der hjemme som tenker på oss som er her nede. Det er noen som tror på det vi gjør, sier Fuglesten.
– Ville dere heller sett Postgirobygget her i kveld – enn korpsmusikk?
– Ja takk, begge deler! Sånne besøk som dette kan det godt være mer av.

I AFGHANISTAN:
CHRISTIAN NØRSTEBØ cn@fofo.no
I HALDEN/OSLO:
OLE KÅRE EIDE oke@fofo.no
Foto: ARNE FLAATEN

 

Visste du?

■ For tredje året på rad dro Forsvarets musikk til Afghani­stan på juleturné. Første året dro Marinemusikken, andre året var det Forsvarets Musikkorps Nord-Norge sin tur. I år reiste Stabs­musikken. 

 

Trenger Forsvaret kultur?

Jens Borch (45), kaptein, Banak:
Personlig mener jeg at når Forsvaret har så lite penger, trenger vi ikke den trivielle kulturbiten som for eksempel musikken. Den kan andre stå for. Men For­svaret har et ansvar for å ta vare på gamle anlegg med tanke på rekruttering, undervisning og informasjon.

Roy Helge Olsen (44), oberstløytnant, Jåtta: Ja, absolutt. Vi trenger å ta vare på minner og tradisjoner. Forsvarets musikk er for eksempel en tradisjon som også gjør oss synlig utad. Jeg synes vi har en passelig omfattende kultursatsing i dag.

Stine Arntzberg (21), sersjant, Bodø:
Forsvaret er en veldig mannsdominert greie, så det kan være bra med kultur for å rekruttere andre grupper – gi Forsvaret en mykere side. Vår avdeling bruker rollespill for å bli bedre kjent med hverandre. Selv om Forsvaret har trange budsjetter, kan vi ikke satse alt på ett felt, og kultur er viktig.

Helge Øvreness (19), menig, Skjold:
Ja. Og det behøver ikke nødvendigvis koste penger, men heller kan det trenges initiativ. Jeg synes det er lite kultur i For­svaret, men Garden og Velferden er gode på kultur. Jeg savner mer musikk og koraktivitet. Her på Skjold har vi startet et soldatkor som jeg dirigerer.

Sofia Karlsson (19), menig, Skjold:
Ja, kultur bør også brukes for å skape trygghet og fellesskap. Jeg tror for eksempel mange ville bruke et kunstrom. Det ønsker vi oss.

Line Andreassen (39), sivil, Bardufoss:
Visst trenger vi kultur, selv om det koster. Selv om jeg ikke er noen stor kulturforbruker, har kulturen betydning for trivselen både for soldater og ansatte. Tenk for eksempel om kinoen ble borte?

Aleksander Anderssen (23), menig, Haakonsvern:
Det er artig å vise at man kan holde på med andre ting enn soldatlivet. Festningene representerer jo nasjonal historie, så de bør man ta vare på.

Hans Olav Nygard (31), kapteinløytnant, Haakonsvern:
Dette er jo et vidt spørsmål. Men kulturminne og korps er med på å bevare historikken, så vi trenger nok det.

Steffen Rasmussen (19), menig, Haakonsvern:
Ja! Dette er viktig for å få Forsvaret nærmere den sivile befolkningen. 

 

Visste du?

■ Helt siden antikkens dager har musikk vært i militær bruk – enten formålet har vært å formidle ordrer, oppildne egne soldater eller skremme fienden. De første norske militærkorpsene kom tidlig på 1700-tallet. Og det er bare drøyt hundre år siden musikkens funksjoner ble fjernet fra Hærens taktiske direktiver. 

 

Forsvarets avdeling for kultur og tradisjon

■ Ble opprettet 13. oktober 2008.
■ Teller drøyt 250 ansatte og favner de tre største kulturaktørene i Forsvaret: musikken, museene og festningene.
■ Har et budsjett på 219 millioner kroner.
■ Forsvaret har fem musikkorps, syv museer og til sammen 14 festninger. Åtte defineres som hedersfestninger.
■ Ledes av brigader Geir Holmenes (bildet).