Nå er det 60 år siden alliansen ble til. Jubileet markeres med et toppmøte 3. og 4. april i franske Strasbourg og de tyske byene Kehl og Baden-Baden
på den andre siden av Rhinen. Foruten vertskapene, president Sarkozy og forbundskansler Merkel, vil USAs president Obama,
statsminister Stoltenberg og de øvrige allierte stats- og regjeringssjefene delta. Det vil også presidentene fra Kroatia
og Albania, som vil bli tatt opp som nye medlemmer.
Jubileer er naturlige anledninger til å se tilbake. I Strasbourg og Kehl vil mange trolig minne om at Nato bidro vesentlig til at den kalde krigen
kunne bli avsluttet uten at skudd ble løsnet. Mange vil nok også fremheve alliansen som et bredt verdi- og interessefellesskap
mellom USA og europeiske land.
Grunnvollen er Atlanterhavspaktens artikkel 5, som forplikter medlemslandene til å bistå hverandre ved væpnede angrep. Artikkel
5 var og er viktig, også for Norge.
Men toppmøtet blir fremfor alt en anledning til å se fremover. Alliansen er blitt sterkt endret siden 1949, og særlig siden Berlinmurens
fall. I dag er Nato ett av de viktigste instrumentene for internasjonal krisehåndtering. Den har fått nye oppgaver og nytt
ansvar, på Balkan, i Afghanistan og utenfor Afrikas Horn. Men mer kan og bør ennå gjøres for å styrke alliansens evne til
å reagere raskt i krisesituasjoner.
Toppmøtet vil bli sterkt preget av å være det første møtet mellom den nye amerikanske presidenten og hans europeiske kolleger. Overgangen fra
Bush til Obama gir anledning til et taktskifte i forholdet mellom USA og Europa. På flere områder forventes det at Obama vil
følge en politikk som ligger nærmere europeiske lands, blant annet i forholdet til Russland og når det gjelder rustningskontroll.
Men det er også klare indikasjoner på at Obama-administrasjonen vil stille krav til de europeiske allierte, ikke minst når
det gjelder Afghanistan. Visepresident Biden var tydelig på dette da han nylig besøkte Nato. Disse kravene vil nok kunne vise
seg vanskelig å innfri for enkelte.
For det andre vil toppmøtet bli preget av president Sarkozys beslutning om at Frankrike skal gjeninntre i Natos integrerte militære samarbeid,
som hans forgjenger de Gaulle trakk landet ut av for over 40 år siden.
Sarkozys beslutning er omstridt i Frankrike, men hilses velkommen i Nato. Frankrike er en tung politisk aktør, har store militære
styrker og er en viktig deltager i internasjonale operasjoner. At landet nå vil delta fullt ut i alliansesamarbeidet, tjener
både Frankrikes og de øvrige allierte lands interesse.
For det tredje vil også dette Nato-toppmøtet preges av Afghanistan. Sikkerhetssituasjonen i landet er forverret, men er ikke så prekær som
media kan gi inntrykk av. Ett mål på dette er at over 70 prosent av de voldelige hendelsene i landet finner sted i ti prosent
av landets distrikter, der bare seks prosent av befolkningen bor.
Samtidig svekkes utviklings- og gjenoppbyggingsarbeidet av mangelfull samordning mellom afghanske myndigheter og de internasjonale
aktørene (foruten Nato, blant annet FN og EU). Den norske lederen av FN-sendelaget i Afghanistan, Kai Eide, har tatt tak i
dette problemet, og det begynner nå å gi resultater.
Mange mener president Karzai ikke slår hardt nok ned på korrupsjonen, som gjennomsyrer hele det afghanske samfunnet. Afghanske myndigheter klandres
også for mangelen på effektive tiltak mot dyrkingen av opiumsvalmuer. Afghanistan står nå alene for over 90 prosent av verdenstotalen.
Nato har ikke ansvaret verken når det gjelder utvikling og gjenoppbygging eller kampen mot korrupsjon og narkotikaproduksjon. Alliansens oppgave
er begrenset til å skape den sikkerhet som er nødvendig for at andre – afghanske myndigheter, FN, EU og Verdensbanken – skal
få fart på de sivile oppgavene.
Utfordringene i Afghanistan kan jo ikke løses utelukkende militært. Det blir ikke utvikling uten sikkerhet, men det blir heller
ikke sikkerhet uten utvikling. Med andre ord: Derfor er Norge og andre Nato-land opptatt av best mulig samarbeid og samordning
med afghanske myndigheter og de andre internasjonale organisasjonene.
Øket støtte til oppbyggingen av den afghanske hæren og politiet blir også en sentral sak. Dette er en forutsetning både for at afghanerne skal kunne ta
større ansvar for egen sikkerhet og for at Nato skal kunne trekke ned og på lengre sikt trekke seg ut. Det er besluttet å
bygge den afghanske hæren opp til 134 000 mann. Skal det la seg gjøre, forutsetter det store økonomiske og personellmessige
bidrag fra Nato-landenes side.
En fjerde hovedsak på toppmøtet blir en kortfattet erklæring om Natos fremtidige rolle i europeisk og global sikkerhetspolitikk.
Et hovedelement forventes å bli en beslutning om å innlede arbeidet med et oppdatert strategisk konsept. Det gjeldende konseptet
ble vedtatt i 1999, og mye har skjedd i Nato og verden siden den tid. Arbeidet med det nye konseptet vil helt klart bli en
krevende prosess.
Blant de sensitive spørsmålene det vil måtte tas stilling til, er hvordan Nato skal forholde seg til andre internasjonale organisasjoner (i første rekke
FN, EU og OSSE) og hvilken rolle alliansen skal ha når det gjelder nye utfordringer som terrorisme, energisikkerhet, og forsvar
mot dataangrep.
Spørsmålet om kjernevåpnenes fremtidige rolle i Natos strategi vil kunne bli spesielt vanskelig. Siden den kalde krigen er
antallet allierte kjernevåpen blitt betydelig redusert, men ennå gjenstår det noen hundre. Norge og flere andre allierte mener
at kjernevåpnenes rolle bør reduseres ytterligere, men ikke alle vil være enige i dette.
Etter at Natos utenriksministre på et møte i begynnelsen av mars kom overens om å gjenoppta den politiske dialogen med Russland, som har ligget nede siden
den russiske innmarsjen i Georgia i august 2008, ligger det ikke an til at forholdet til Moskva vil bli et stort tema på toppmøtet.
Men det kan ikke helt utelukkes.
Allierte land har stått samlet om fordømmelsen av invasjonen av Georgia og den etterfølgende russiske anerkjennelsen av de
to utbryterrepublikkene Abkhasia og Sør-Ossetia, men har vært dypt splittet i synet på hvilke konsekvenser dette bør medføre
for Natos forhold til Russland.
Det ligger på denne bakgrunn an til et innholdsrikt toppmøte med politisk nerve. På nittitallet mente enkelte at Alliansen var en fortidslevning, en organisasjon
på leting etter nye oppgaver. I dag er problemet snarere det motsatte: Oppgavene står i kø. Utfordringen for Nato er primært
å få ressursene til å strekke til og unngå å spre seg for tynt.
Kim Traavik,
Norsk Nato-ambassadør i Brussel
Medlemmer og utvidelser
1949: Belgia, Canada, Danmark, Frankrike, Island, Italia, Luxembourg, Nederland, Norge, Portugal, Storbritannia, USA
1952: Hellas, Tyrkia
1955: Vest-Tyskland
1982: Spania
1999: Polen, Tsjekkia, Ungarn
2004: Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania, Slovakia, Slovenia
2009: Albania, Kroatia, (eventuelt Makedonia)
Generalsekretærer
1952: Lionel Ismay, Storbritannia
1957: Paul-Henri Spaak, Belgia
1961: Dirk U. Stikker, Nederland
1964: Manlio Brosio, Italia
1971: Joseph Luns, Nederland
1984: Peter Carrington, Storbritannia
1988: Manfred Wörner, Tyskland
1994: Willy Claes, Belgia
1995: Javier Solana, Spania
1999: George Robertson, Storbritannia
2004: Jaap de Hoop Scheffer, Nederland.
2009: Ny
Skriv ut
Tips en venn