Nato-møtet en tankevekker

Norsk sikkerhet bygger på et høyt
institusjonalisert internasjonalt samfunn,
på det sikkerhetspolitiske og
militære samarbeidet i Nato og på forutsigbare
og oversiktlige relasjoner
til Russland. Disse faktorene henger
nøye sammen: Jo mer Russland inkluderes
og involverer seg i det internasjonale
samfunn, desto lettere er det å
gjøre norsk-russiske relasjoner forutsigbare
og oversiktlige. Norge har stor
interesse i å utvikle et sikkerhetsfellesskap
med Russland, slik vi har det
med våre andre naboland, der krig og
bruk av militær makt statene i
mellom er nærmest utenkelig. Det
krever dyp gjensidig tillit. Inntil et
slikt sikkerhetsfellesskap er etablert,
er Norge til syvende og sist avhengig
av at sikkerhetsgarantien i Nato er
troverdig. Den øker småstaten Norges
politiske handlingsrom overfor stormakten
Russland, fordi den reduserer
Russlands militære handlingsrom
overfor Norge.
Natos politiske troverdighet hviler
på indre enighet og solidaritet, på hvilke
fellesgoder alliansen kan levere og
på dens relevans i forhold til medlemslandenes
behov. Og da er naturligvis
stormaktenes, og spesielt USAs,
behov de viktigste, det er de som gir
Nato militær troverdighet. Nato svekkes
når stormaktene går utenom alliansen
for å iverksette sikkerhetspolitiske
og militære tiltak. Nå vil amerikanerne
bygge en radarstasjon i Den
tsjekkiske republikk og utplassere et
titall missiler i Polen for å kunne avskjære
missiler fra Iran. Missilforsvaret
kan organiseres innenfor Nato.
Det vil gi alle Nato-land en viss innflytelse
over prosessen. Men stor uenighet
om spørsmålet kan svekke alliansen.
Alternativet er at det hele vil
bli organisert under amerikansk ledelse
i en koalisjon av villige stater.
Det vil også svekke Nato.
Russland oppfattet missilforsvaret
som en provokasjon og svarte med å
legge CFE-avtalen, et viktig ledd i institusjonaliseringen
av europeisk sikkerhet,
på is. Russerne er ikke de første
som bryter slike avtaler: I 1972
inngikk USA og Sovjetunionen ABMavtalen
som forbød missilforsvar.
Amerikanerne sa den opp i 2002.
Ti avskjæringsmissiler i Polen svekker
ikke troverdigheten til Russlands
kjernefysiske arsenal. Men blir dette
den siste antimissilkapasiteten som
blir utplassert? Andre atommakter,
som Kina, har langt færre interkontinentale
missiler. Om et tilsvarende avskjæringssystem
blir bygd i Øst-Asia
vil det svekke avskrekkingseffekten til
det eksisterende kinesiske arsenalet.
Logikken tilsier at kineserne må bygge
flere missiler og dermed er rustningsspiralen
i full gang igjen.
En oppsigelse av CFE-avtalen gjør ikke
Russland til en trussel. Men når retten
til å inspisere hverandres militærapparater
som ligger i avtalen faller bort, vil
dette svekke forutsigbarheten i internasjonal
politikk og øke den gjensidige
mistenksomheten og spenningen.
Resultatet er at vi har blitt litt mindre
trygge.