Forsvarsforum
Norges-klemmen
Det kan være vanskelig for Norge å få oppmerksomhet fra USA. Hjelper det å gi forsvarsminister en klem?
Av Kai Nygaard
ligger verdens største marinebase. Forsvarsminister Kristin Krohn Devold er på plass for å treffe en av det amerikanske forsvarets viktigste menn.
– Jeg ser på Giambastiani som en personlig venn, forteller Devold. Admiral Edmund P. Giambastiani er øverstkommanderende for ACT, sjef for den amerikanske felleskommandoen og USAs viseforsvarssjef. Vennskapet mellom Devold og USAs forsvarsminister Donald Rumsfeld er allerede godt kjent. Da Donald Rumsfeld var en snartur innom Norge i juni, benyttet de to anledningen til å gir hverandre en god klem ved ankomsten.
– Norge har fortrinn
Nå sitter Kristin Krohn Devold i en hvit skinnsofa og venter på at amerikanske marinesoldater skal marsjere inn med
det norske og det amerikanske flagget vaiende side om side. Forsvarsministeren er sammen med en rekke norske representanter på Azalea-festivalen, en årlig sammenkomst som blant annet skal bygge vennskap og samarbeid mellom USA og andre Nato-land. I år er Norge æresnasjon. Ministeren har satt av en hel uke til USA-oppholdet. Krohn Devold mener personlige forbindelser er sterkt undervurdert både i internasjonalt forretningsliv og i internasjonal politikk.
– Jeg opplever at nettopp fordi vi har gode personlige relasjoner, er det mindre konfliktfylt å være uenig. Der tror
jeg Norge har noen fortrinn fremfor andre land. Å kunne stole på folk både i medgang og motgang handler ofte om
å kjenne hverandre godt. Det er spesielt viktig i motgang, og gjør det lettere å respektere hverandres syn. Det betyr
at for enhver norsk forsvarsminister er det viktig å ha gode personlige relasjoner til general- og admiralsjiktet både i Nato og USA, og til amerikanske politikere, sier Devold.
– Rumsfeld forstår
– Norge er det eneste landet i Europa utenom Storbritannia der forsvarsministeren kan ringe og på dagen få en samtale med Rumsfeld, forteller Tormod Heier. Han er major i Hæren og har skrevet en doktorgradsavhandling i statsvitenskap om Norges forhold til USAs endringsønsker i Nato. Ifølge Heier blir uformell kontakt stadig viktigere fordi beslutningene i Nato er mer uformelle nå enn før. En av årsakene er det endrede og mer uforutsigbare trusselbildet.
– Plutselige utfordringer krever raske beslutninger. Da er det ikke alltid tid til å gå via de formelle kanalene og oppnå full enighet. Heier forteller at den gode kontakten mellom norske og amerikanske politikere stammer fra et langt sikkerhetspolitisk samarbeid, der etterretning og forhåndslagring har stått sentralt.
– Devold er ikke den eneste norske forsvarsministeren som har gitt den amerikanske motparten en klem. Forholdet på ministerplan har stort sett vært godt i hele etterkrigstiden, sier Heier. Han mener forholdet er blitt mer synlig etter 11. september.
– Vi er konsistente over tid, derfor liker Rumsfeld oss. Han har forståelse for våre valg, også når vi sier nei. Den gode kontakten gir Norge større innflytelse enn vår beskjedne størrelse skulle tilsi.
Frisvolds venner
Tidligere forsvarssjef Sigurd Frisvold tok flere år av sin utdanning på amerikanske forsvarsskoler og ble kjent med mange som senere har inntatt sjefsstoler i det amerikanske forsvaret. Vennskapene dro han flere ganger nytte av.
– Under øvelsen Battle Griffin i 1999 fikk jeg sjefen for den amerikanske flystyrken til å bruke sine fly på en annen
måte enn planlagt. En amerikansk general ble overrasket over hva jeg hadde fått til, og sa han aldri kunne klart det samme, sier Frisvold. Han trekker frem forståelse for kultur, tenkemåte og tradisjon som positive sider ved å ha utenlandske venner. Vennskap gir dessuten tillit:
– Tillit er viktig i multinasjonalt samarbeid. Det skaper en trygghet i at samarbeidspartneren både mellommenneskelig og faglig sett er til å stole på.
– Kan gode personlige forbindelser gi mer offisiell oppmerksomhet fra USA?
– Det skal ikke gjøre det. Gode kontakter og god kommunikasjon er alltid positivt, men avgjørelser blir tatt på et
faktisk grunnlag etter den enkelte nasjons interesse. Det er imidlertid gunstig å få mulighet til å legge frem egne synspunkter og argumenter. Det sikrer at avgjørelsene blir tatt på et riktig grunnlag, og der spiller gode kontakter en viktig rolle, sier generalen.
– Vennskap problematisk
Nære vennskap mellom politikere kan være problematisk, ifølge Janne Haaland Matlary, professor i internasjonal politikk ved Universitetet i Oslo.
– En politiker på jobb må aldri glemme at han eller hun ikke er en privatperson, men en representant for en nasjonal interesse eller politikk. Britene hadde ofte folk i koloniene så lenge at de sympatiserte med kolonienes interesser fremfor de britiske. Nettopp denne faren gjør at diplomater kalles hjem dersom man mistenker en slik utvikling, og dette er også en grunn til at diplomater blir flyttet etter noen år. Haaland Matlary forteller at vennskap i denne sammenheng først og fremst må være et arbeidsredskap for sitt lands interesse, og må ikke få en annen karakter.
– Dersom man blir personlige venner, kan det bli så viktig at man ikke gjør sin jobb med maksimal motivasjon. Jeg tror det er lettere å kritisere når man har en viss avstand personlig, selv om det også kan fungere motsatt.
– Hva kan man oppnå gjennom personlige relasjoner som man ikke ville oppnådd ellers?
– Muligens en tjeneste som senere gjengjeldes med en gjentjeneste. Man kan lettere få tilgang gjennom å kjenne sine makkere personlig, og det har betydning for et lite land som Norge, sier den tidligere statssekretæren (KrF) i Utenriksdepartementet.
Jevnlig personlig kontakt
Azalea-festivalen er en stor begivenhet i Norfolk. Det var lenge snakk om at forsvarsminister Rumsfeld skulle komme, men til slutt tok det amerikanske utenriksdepartementets øverste mann for marineseksjonen turen fra regjeringskontorene i Washington DC. På et stramt lerret vises norske soldater som løper i tung snø, stridsvogner ruller. En modell av ubåten Hugin troner stolt på et podium. Det er AS Norge og norsk forsvarsindustri på tur.
– Norge har vært en veldig viktig partner for oss i over femti år, og vi har et stort ønske om å fortsette dette vennskapet i fremtiden, sier marineminister Gordon England til Forsvarsforum.
– Jeg tror sterkt på at forhold mellom land bygger på forhold mellom individer. Det krever jevnlig personlig kontakt å bygge den sterke kontakten vi har med Norge, sier han. Ifølge Devold er England en viktig personlig relasjon for fremtiden.
– Det er slike ting et lite land må være god på. Vi må være bedre på dette enn de store landene, mener hun.
– Devold overdriver
Devold får delvis støtte fra tidligere forsvars- og utenriksminister for Arbeiderpartiet, Thorvald Stoltenberg.
– Personlige relasjoner mellom Norge og USA i forhold til norsk sikkerhetspolitikk, er meget viktig, sier han.
– Norge hadde i mange år privilegiet av å ha norskættede politikere høyt oppe i USAs regjering, for eksempel visepresident Humphrey fra Minesota. Når man opplevde vanskeligheter med USA, kunne man ringe og forklare de
norske holdningene. De kjente oss, og det betød svært mye å raskt kunne forklare våre interesser på topplan. I dag
kjenner Norges og USAs forsvarsministre hverandre, men det er på et annet plan, sier Stoltenberg, og legger til:
– USAs forsvarsminister er ikke spesielt opptatt av Norge, men av Norges forsvarsminister. Professor i historie og USA-ekspert Geir Lundestad synes Devold overdriver betydningen personlige vennskap har for norsk sikkerhetspolitikk.
Ekstra ambassadør
– Alle tror at det en selv holder på med er det viktigste. Enkeltindivider og journalister har en tendens til å gjøre for store ting ut av bekjentskap. Lundestad mener vennskapene ikke er uten betydning, men blir mindre når man ser dem i et større perspektiv. I den store sammenheng spiller andre forhold en mye større rolle. Forklaringen er at politikken blir utformet i institusjoner, der enkeltindividenes innflytelse blir liten, mener han.
– Under den kalde krigen hadde ikke alle norske forsvarsministere et godt forhold til USA. Men forholdet til Norge ble ikke nødvendigvis dårligere av den grunn. Han mener imidlertid relasjonen mellom statsminister Kjell Magne Bondevik og USAs president George W. Bush har en viss betydning, selv om den ikke er avgjørende i historisk sammenheng. Han tror det kunne blitt alvorlige følger av kritikken Norge fikk fra USAs ambassadør om manglende vilje til å støtte USA i krigen mot Irak.
– Det ble ikke noe alvorlig ut av hendelsen fordi Bush og Bondevik har et godt forhold. Bush var ikke interessert i å ha et dårlig forhold til Norge og underkjente derfor kritikken. Lundestad trekker også frem norskættede Karl Rove som er rådgiver i Bush-administrasjonen.
– Selv om han jobber mest med innenrikssaker, spøkes det med at han er Norges ekstra ambassadør. Vår ambassadør i Washington har dermed en tilgang til en sentral person svært få andre har.
Ingen unnskyldning
Knut Vollebæk forteller til Forsvarsforum under Azalea-festivalen at hans jobb som ambassadør i Washington DC var utfordrende da han skulle representere Norge i USAs hovedstad under opptakten til Irak-krigen.
– Vi tok et uavhengig standpunkt og sa at vi ikke var enige med USA. Vi som satt i Washington skulle forklare amerikanske syn i Oslo, og norske syn i Washington. Det jobbet vi mye med.
– Hvordan ble det norske synet mottatt?
– Amerikanerne ønsket at vi ville gå lenger og vært mer imøtekommende. Men vi ble møtt med respekt fordi regjeringen greide å vise at dette var et prinsippstandpunkt og en tradisjon. Da FN-resolusjonen kom, gikk vi inn med våre 150 soldater. Vi kom ikke med en ny unnskyldning for ikke å gå inn og viste dermed at vi tok dette på alvor, sier Vollebæk. Ifølge dr. polit. Tormod Heier, går den norske ambassaden i Washington for å være en av de mest effektive og målrettede i arbeidet med å knytte nære bånd til nøkkelpersoner i den amerikanske administrasjonen. På den måten har Norge tidlig plukket opp amerikanske signaler. For eksempel forsto Kristin Krohn Devold og embetsverket i Forsvarsdepartementet tidlig kjernen i de amerikanske behovene etter 11. september 2001, og handlet deretter. Departementet var i stand til å registrere dette nettopp på grunn av de tette båndene, forteller majoren.
– Norge ikke så interessant
Amerikanerne bryr seg ikke så mye om forholdet til Norge fordi Norge er et lite land, mener professor Geir Lundestad. Bortfallet av den kalde krigen reduserte interessen for Norge. Olje og gassressursene gir en viss interesse fortsatt, men i mindre skala og i andre sammenhenger enn tidligere, tror han. Ambassadør Knut Vollebæk bekrefter at situasjonen er endret når det gjelder USAs interesse for Norge.
– Da den kalde krigen var over, var vi ikke lenger så geopolitisk interessant plassert som tidligere. Amerikanernes blikk stanset nok i stor grad ved Østersjøen. Derfor krever det mer av oss for å få USA til å heve blikket mot nord og sette Norge på kartet. Vi må vise at et samarbeid med Norge også er
interessant for USA. Kampen mot terrorismeer det aller viktigste for USA. Vi blir målt i forhold til vårt bidrag der.
– Britene mer sofistikerte
Janne Haaland Matlary beskriver et dobbelt problem: Nato trues av å bli tilsidesatt dersom USA mister interessen, og det samme kan Norge dersom USA mister interesse for oss:
– Hvordan skal vi takle dette? Her er det klart at personlig kjennskap og eventuelt vennskap spiller en positiv rolle, men er ikke avgjørende. Det viktige er at vi bidrar til USA og Nato med relevante og interessante militære kapasiteter, og eventuelt også bidrar med politisk støtte i mer generell utenrikspolitisk betydning. Det har da også Norge gjort sikkerhets- og forsvarspolitisk i alle saker, bortsett fra Irak. Man kan si at vi har forsøkt å kompensere for bortfallet av amerikansk interesse for oss gjennom blant annet å vise enorm vilje til å delta internasjonalt i Nato-operasjoner og legge til rette for øvelser i Norge.
Norsk festivaldronning
Haaland Matlary tror vennskap spiller større rolle i dialog med amerikanere enn for eksempel med briter.
– USA har tradisjon for å snakke mye om felles verdier, om «venner eller fiender». Britene har en mye mer sofistikert og typisk europeisk tradisjon, hvor interessepolitikken er artikulert og hvor man ikke snakker om venner, verdier eller moral. Tony Blair har riktignok endret noe på dette, men denne interesseananalysen er likevel typisk britisk. I Nato-hovedkvarteret i USA nærmer starttidspunktet for flaggseremonien seg. Devold går mot en av sitteplassene ved siden av talerstolen. Sjefen sjøl, admiral Giambastiani, kommer ut. En norsk kvinne skal snart få hedersplassen ved hans side, men det er ikke forsvarsminister Devold.
– Den 52. dronningen av Azalea, Kristine Austgulen! sier speakeren. Den høye, lyse norske jenta kommer ut, og admiralen hilser ærbødig. Kristine Austgulen er fra Bergen. Hun har bodd flere år i USA og studerer i Washington DC. Hvert år blir en dronning for Azalea-festivalen valgt. Azalea-dronningen har egen limousin med sjåfør, egen sekretær og en kavaler som følger henne. De siste dagene topper det hele seg med politimotorsykler som baner vei for den hvite limousinen.
– Norge i verdenstoppen
Dronningens oppgaver er å spre kunnskap om Norge, representere Nato og å representere selve festivalen overfor byens befolkning. I løpet av den ukelange festivalen opptrer Austgulen på fire tv-stasjoner, hun forteller skoleklasser om Norge og hilser på de viktigste politikerne og militærsjefene som besøker festivalen. I tillegg deltar hun på alt som er av representasjoner. Ifølge Devold er Austgulen svært god reklame for Norge og festivalen en ypperlig anledning til å minne USAs militære toppfolk om hva Norge er gode for. Et industriseminar fremhever Norge som teknologinasjon. HM Kongens Garde er på plass i USA for å imponere på en tattooforestilling. Azalea-dronningen studerer økonomi og sikkerhetspolitikk.
– Det kaller jeg verdige representanter for det imaget vi ønsker å skape av Norge: sterke og kompetente mennesker. Vi vil vise at vi er en venn det faktisk er interessant for en stor nasjon å alliere seg med. Alt her borte
skal understreke at Norge er i verdenstoppen, sier Devold.
Vikingbåt i hagen
Professor Geir Lundestad forteller at rollen norskamerikanerne har spilt i amerikansk politikk er minkende, fordi de blir stadig mer integrert i USA og i mindre grad en klart identifisert gruppe.
– Den viktigste delen av utvandringen skjedde fra 1860 frem mot 1920. Det begynner å bli så lenge siden at utvandrerne får en stadig løsere tilknytning til Norge. Likevel er det fortsatt noen som holder hardt i båndene over Atlanterhavet. Norsk-amerikaneren Ralph Peterson vokste opp på en gård i Minnesota og har besteforeldre som emigrerte fra Østerdalen til USA på 1800-tallet. Han sitter godt tilbakelent i godstolen hjemme i Virginia Beach. Mens hjertet ivrig pumper varmt, norsk blod rundt i årene lar han kald, amerikansk brus strømme ned i magen. Utenfor huset står en syv meter lang vikingbåt med seil og skjold montert langs siden. Om et par dager skal båten bli sjøsatt for å være med i en rokonkurranse i regi av den lokale «Sons of Norway»-foreningen. Peterson er leder for klubbens avdeling i Norfolk-området. «Sons of Norway» er over hundre år gammel, har mer enn 60 000 medlemmer og fungerer som et sosialt samlingspunkt for norskættede og andre som liker Norge.
Gamle medlemmer
– Vi var enda større før. I dag konkurrerer vi med så mye annet om folks tid. Men vi forsøker å finne på aktiviteter som tiltrekker yngre mennesker, sier Peterson. Han er gift med norske Annegrete. Sammen kjøpte de vikingbåten av en forening i Florida, hvor medlemmene var blitt så gamle at ingen lenger var i stand til å ta seg av den. Gjennomsnittsalderen i «Sons of Norway» ligger på 60-65 år på landsbasis. Rekruttering er et stort problem, men Peterson er likevel optimist. Han tror foreningen vil bestå, og han tror forholdet mellom Norge og USA på topplan vil bestå.
– Flere med norsk avstamning har sentrale stillinger i USA. Det økonomiske og militære samarbeidet er sterkt. Nordmenn og amerikanere kommer godt overens. Jeg tror forholdet mellom Norge og USA kan bli enda tettere i fremtiden, sier Ralph Petersen.
VENNEKLEM. USAs forsvarsminister Donald Rumsfeld ble møtt med en klem av forsvarsminister Kristin Krohn Devold i Stavanger i juni. FOTO: ALF OVE HANSEN/SCANPIX
VISER SEG FREM. Norsk industri viste seg frem for amerikansk publikum under Azalea-festivalen i USA. Rune Lausund fra Forsvarets forskningsinstitutt presenterte fremtidens soldatutrustning der datakommunikasjon står sentralt. FOTO: KAI NYGAARD
VIKTIG MANN. Gordon England (t.v.) er en av Rumsfelds betrodde medarbeidere. Han benyttet industriseminaret under Azalea-festivalen til å bli bedre kjent med forsvarsminister Kristin Krohn Devold og Norges ambassadør i Washington, Knut Vollebæk. FOTO: KAI NYGAARD
VENNER. Kjell Magne Bondeviks vennskap til USAs president Georg W. Bush var med på å berge forholdet Norge-USA da Irakkrigen startet, ifølge professor Geir Lundestad. Her fra Bondeviks USA-besøk i mai 2003. FOTO: SCANPIX
STIL. Limousin med speil i taket og egen politipatrulje var en del av opplevelsen for dronningen for Azalea-festivalen, Kristin Austgulen. Med på moroa var kvartermester Øystein Tørlen, som ble kåret til fjorårets «Junior Military Member» ved Nato-basen i Norfolk. FOTO: KAI NYGAARD
REKLAME. Kristin Krohn Devold trekker frem HM Kongens Garde som viktig norgesreklame i USA. Garden deltok på en flaggseremoni utenfor Nato-hovedkvarteret og på en tattoo-forestilling. FOTO: KAI NYGAARD
MAKT. Admiral Edmund P. Giambastiani er en av det amerikanske forsvarets mektigste menn. Under Azalea-festivalens flaggseremoni hadde han Kristin Austgulen fra Bergen ved sin høyre side. FOTO: KAI NYGAARD
VIKING. Leder for foreningen «Sons of Norway» i Norfolk-området, Ralph Peterson, vokste opp på en gård i Minnesota. Det tok mange år før han innså at han ikke var norsk, men norskamerikaner. FOTO: KAI NYGAARD
