Ole Marius og ruggen

FAST FISK: Lofot­torsken er tatt og kvelden perfekt for Ole Marius og de ande soldatene på velferdstur.

– Eeeen, tooo, treee! Gaute Løvfall (21) og kameraten Ole Marius (20) tar baklengs salto  ut i det iskalde vannet (se forside). Flo og fjære har spilt guttene et puss, og på land oppdager Løvfall at kneet har fått seg en skramme i møtet med bunnen. Men litt blod ødelegger ikke kvelden. Nå venter mer badstue og en kald øl sammen med fire–fem andre vernepliktige jenter og gutter fra både Ramsund og Trondenes. Klokka er halv fire på natta. Solen skinner på det mektige fjellet Vågakallen. Det kunne like gjerne vært åtte om morgenen – eller sju om kvelden for uvante «søringa» på tur. Alle er på velferdstur til idylliske Kalle,  rett sør for Svolvær. Og: Alle er i feststemning etter uforglemmelige dager i den nord-norske naturen.

Tradisjon. Velferdsturene til fiskeværet i Vågan kommune er blitt tradisjon og en årlige hendelse. De tre siste årene har soldater og et par ansvarlige befal brukt en langhelg på å reise til Kalle for å få naturopplevelser av de sjeldne – og sosiale opplevelser soldatene ellers ikke er i nærheten av i tjenesten.
– «Søringan» får oppleve nordnorsk natur på sitt beste, sier sersjant Jonas Olsen (23) ved Trondenes utenfor Harstad.
Noen har så vidt startet førstegangstjenesten, andre har bare uker igjen før de dimmer. Nå gjelder det å utnytte tiden godt på Kalle, for på stasjonene kommer det daglige soldatlivet brått tilbake over helgen.

03:30: Snart morgenstund og soldatene fra Trondenes og Ramsund stortrives i badstua. Foran Bjørn Fosse (t.v.) og Joacim Ygård. Bak sitter (f.v.) Katarina Salberg, Karl E. Liavåg, Tine Lorentzen og Gaute Løvfall.

Lofottorsk. – Åhåhå... sjekk den ruggen, ’a! Det er en torsk! Det er en torsk!
Om lag fem kilo torsk kleppes og hales om bord i den verneverdige «Anne Bro». I fiskekassa spreller torsken. Soldater i ekstase over den første lofottorsken jubler.
– Ro deg ned da, rooo deeeg neeed, sier 20 år gamle Ole Marius, og tar torsken fornøyd mellom hendene.
Han er fra Bekkelaget i Oslo og opplever Lofoten for første gang i livet. Han tjenestegjør i Nord-Norge.– Dette var en fin opplevelse. Det er den første lofottorsken jeg har fisket, sier Ole Marius.

Bevisst og ubevisst suger han til seg inntrykkene. Hurtigruta har passert to ganger mot nord og sør, sola varmer litt, havet ligger blikk og speiler de mektige fjellene.  
«Anne Bro» ligger stille i vannskorpa – i Lofotfjorden mellom Svolvær og Henningsvær. Det er så lofotsk det kan få blitt. Og nå kommer altså torsken opp av havet.
– To kilo, sier en av kameratene.
– Nei. Den må jo være større. Kanskje tre–fire, sier Ole Marius, og smiler.
Han var den første av soldatene til å dra en ekte lofottorsk opp av havet. Men fisken i kassa på dekk skal snart få selskap av noen flere. For det er nok av jukser rundt båten, og nå har de andre soldatene fått inspirasjon til fortsette fisket.
– Jeg vil ha en, jeg òg, sier en soldat, og lar juksa gå i rykk.

Ny rekord. Thomas Strand (19) fra Oppegård tjenestegjør som vernepliktig innen vakt og sikring på Trondenes. Han får fisk, en flott torsk på rundt fire kilo.
– Jeg har aldri vært nord for Hemse­dal, sier han, og ler før han fortsetter:
– Det er kjempebra å være her. I går sto jeg på wakeboard. Det var kult, sier han.
– Jeg har fått en ekte lofottorsk, stråler Eddie Fjellheim (21) fra Fredrikstad.
Han er storfornøyd med turen til Kalle og Lofoten.
– Det er kjempeflott her. Mange fjell, fjorder og natur. På denne turen blir vi godt kjent med de andre soldatene fra Trondenes og Ramsund, og det er viktig for oss som akkurat har kommet hit. Det sosiale i leiren blir jo mye bedre av å bli kjent først, sier han.

Viktig trivsel. En liten time senere sitter vi på en bitteliten pub i Henningsvær. Noen drikker kaffe, andre tar en øl. Soldater som ikke kjenner hverandre fra før, snakker sammen, forteller skrøner og historier. Gjerne om befalet. Om rekruttskolen. Eller om seg selv. En historie om melkeallergi kombinert med 3000 meteren på Madla gjenfortelles. Folk ler godt. Men den egner seg ikke på trykk i F.
Med på alle turene til Kalle har Cato Kåringen, velferdsoffiser på Trondenes, vært.
– Soldatene skal trives, og en slik velferdstur er med på å gjøre overgangen til tjenestestedet litt mindre vanskelig. De blir spleiset fort og godt kjent med hverandre, sier orlogs­kapteinen.

Perle i Lofoten. Stedet Kalle ligger noen kilometer sør for Svolvær – omtrent midt i Lofoten. Det har historie fra begynnelse av 1860, da eneste vei til Kalle var sjøveien. Rundt hovedhuset står det rorbuer og andre bygninger der soldatene bor denne helga.
Per Lund solgte suksesstedet Skarven i Tromsø for 20 år siden. Sammen med kona Randi Normann skulle de trekke seg tilbake til en rolig pensjonisttilværelse.
Det klarte de ikke. Fiskeværet har de to – og flere medhjelpere – utviklet til å bli en friluftsperle – som ikke er så altfor godt kjent i den daglige strømmen av turister som vil oppleve Lofoten.
– Jeg vil ha det slik, da blir det ikke for mye mas, sier Lund.

RIB: Full fart i Lofoten med en rib full av soldater. Per Lund storkoser seg når han viser fram landsdelen for nye gjester.

Wrooom. Det er lørdag formiddag. Lund gir full gass og rib-en med mange hundre hestekrefters motorer skyter fart ut i Lofotfjorden. Vi når raskt 40 knop. Litt morgentrøtte soldater kikker seg rundt. Alle i røde overlevelsesdrakter. For, om rib­-en – mot alle odds – skulle tippe rundt, flyter de alle sammen.
Per Lund smiler. Og smiler. Dette er noe han liker å gjøre, å ta med opp­levelsessugne sjeler på rundtur i det lofotske miljø for å forklare og å gi dem en opplevelse av naturen. Og alt gjøres med historiefortellinger. Om fiskebruk som er lagt ned, om museer, om det korrupte Norge og om reli­giøse forsamlinger med egne skoler.
Soldatene lytter, Per snakker.
Men mest av alt liker soldatene seg best når han gir gass. Denne dagen er det blikk på fjorden og opplevelsen av rib-kjøringen blir ikke så røff som mange kanskje håpet. Men det er vel like greit å unngå for mye bølger og skvulp. For det er ikke alle som er i like god i form etter turen på pub med tilhørende nachspiel til langt ut på natta.

TIL TOPPS: 417 meter over havet høres ikke høyt ut. Men fjellet som Eddie Fjellheim (21) og resten av soldatene tok turen til toppen av, går skrånende og litt bratt opp fra havet.

Utslitt til topps. Ennå ligger det en og annen snøflekk i de mektige fjellene som stikker opp fra fjordene i Lofoten. Og etter lunsj på Kalle skal soldatgruppa F følger, opp på 419 meter høye Glomtinden. Ikke langt unna stikker Våkakallen enda høyere, 942 meter over havet.
– Vi tar hyppige pauser. Det er ­viktig, sier sersjant Jonas Olsen.
Gutter og jenter nikker og kikker opp. Nå skal Glomtinden inntas.
Det begynner med stigning i lett myr og fjellterreng. Men etter hvert blir stien brattere og smalere. Fs fotograf nærmest løper fjellet opp før soldatene, for å få de rette øyeblikksbildene av unge norske kvinner og menn på topptur.
Etter en time når de toppen. Utsikten er majestetisk – selv fra 417 meter over havet ser man Lofoten godt. Kalle ligger langt der nede – og halvveis på stien opp strever fremdeles en tilnærmet utslitt journalist ennå med å komme seg til topps. Dobbelt så gammel som unge og spreke norske vernepliktige soldater – og i minst trippel så dårlig i form.
Men til topps kom vi – alle sammen.
Og etter nedstigningen venter det som skal være en himmelsk hvalbiff i middagslokalene på Kalle. Og kanskje en tur på bar i Henningsvær eller Svolvær?
Kan man ha det bedre som soldat i Forsvaret?

Se lydbildeserie på http://www.fotojournalistikk.no/fofo/slides/kalle/index.html

PAAL RAVNAAS pr@fofo.no
Foto: CHRISTIAN NØRSTEBØ

 

MORO:For Kåre Johan Teigen (20) ble turen på tuben heftig nok. Han ble kastet av i en krapp sving. Beinet bak tilhører Sigurd Larsen.