Om lojalitet i Forsvaret

Lojalitet - I

Kåre Valebrokk ønsker å slippe å oppleve at utenlandske krefter må overta for norske i, som han betegner det, «krigen» i Afghanistan. La meg innledningsvis klargjøre et viktig punkt. Kongeriket Norge er ikke i krig med noen annen nasjon. Hadde det vært tilfelle, ville situasjonen vært annerledes. Norge deltar derimot i en Nato-ledet operasjon i Afghanistan, på oppdrag fra FN. Vårt personells deltagelse er regulert i Forsvarets personellhåndbok og Særavtale for tjenestegjøring i internasjonale operasjoner. Dette er tariffavtaler inngått mellom Forsvarsstaben og arbeidstakerorganisasjonene i Forsvaret.

Jeg opplever at Valebrokk egentlig setter spørsmålstegn ved offiserers vilje til å stille opp for nasjonen ved krig. Hvordan våger du, Valebrokk? Dette anser jeg for å være et grovt angrep på lojale offiserers moral og etikk. Til tross for at Valebrokk sier at han vet at grunnen for pilotens hjemreise var tungtveiende, så tviler han. Han tviler fordi piloten i nevnte artikkel uttaler: «Det har hendt et par ganger at personell har blitt sendt til Afghanistan på fritiden sin. Det er ikke holdbart.» Dette mener Valebrokk er trivialiteter og stiller spørsmål ved om lojalitetskonflikten i Forsvaret er redusert til et fagforeningsspørsmål.

Nå er jo Valebrokk en erfaren og våken journalist som mang en gang har fått meg til å nikke megetsigende, med sine knivskarpe kronikker og artikler om Forsvaret. Denne gangen har han i beste fall bommet på målet eller så står han for et forkvaklet og anakronistisk syn på arbeidslivet. Det som er tilfelle, er at vi har hatt flere tilfeller hvor personellet er blitt kontaktet midt i ferien sin med anmodning om å reise til Afghanistan på kort varsel.

Vær du sikker, Valebrokk. Hver gang noen blir kalt ut til tjeneste i ferien, så er det, blant annet, et fagforeningsspørsmål. I særdeleshet når man tjenestegjør i Afghanistan. I sin kommentar er Valebrokk så vidt innom det faktum at styrkebidraget vårt er lite robust. Kanskje det er her han bør konsentrere kritikken sin. Kan det være at Forsvaret har påtatt seg mer enn vårt lille, men svært kompetente, helikoptermiljø makter?

Jeg vet lite om hvilken kunnskap Valebrokk har om den aktuelle tjenesten i Afghanistan. Dette er en tjeneste hvor våre mannskaper fyller en vaktberedskap som har til hensikt å fly ut sårede fra kampområder (MEDEVAC). Man skal ikke ha mye fantasi for å forstå at dette er en tjeneste som tar på både fysisk og psykisk. Det er kort og godt slitsomt, både for den enkelte og familien hjemme. I lys av tjenestens art og lokalisering er det åpenbart at lovhjemlet ferie med familien ikke må forstyrres. Når arbeidsgiver da kontakter meget lojalt personell i ferien, så stiller de dem overfor et ufortjent dilemma med hensyn til lojalitet. Min erfaring er at slik vil ikke de lojale mannskapene våre ha det. Slik vil ikke vi i fagforeningene ha det, og slik regner jeg med at Forsvaret heller ikke vil ha det, uavhengig av hva Valebrokk skulle mene.

David Robert Coyle
Forbundssekretær Norges Offisersforbund

 

Lojalitet - II

Egentlig er det fristende å la Kåre Valebrokks kommentar i desemberutgaven av F falle på sin egen urimelighet uten ytterligere kommentar. Men når han tar mannen i stedet for ballen så ettertrykkelig, er det på sin plass å plassere problemstillingen der den hører hjemme. Først vil jeg gjerne gi honnør til major Eirik Stueland for å være en tydelig offiser som står frem og bidrar konstruktivt i en viktig debatt om lojalitet. Så til sakens kjerne. Som Valebrokk selv skriver, burde han «…kanskje heller kritisere Forsvaret for å drive krig uten en eneste reservepilot». Det er jeg enig i, og han burde latt det ligge der. Luftforsvaret har vært tydelig på at det har vært en stor utfordring å bemanne helikopterbidraget vårt i Afghanistan på en robust måte, og at ansvaret ligger på Luftforsvarets ledelse og ikke på den enkelte kvinne eller mann.

Jeg har i mange sammenhenger berømmet innsatsen til vårt personell i Afghanistan. Det er ikke til å legge skjul på at enkelte har bidratt langt utover det som normalt er krevet og forventet. At Forsvarets personell fra tid til annen befinner seg i en lojalitetsklemme mellom familie og arbeidsgiver, fortjener ikke merkelappen «trivialitet». Det er intet trivielt over å forlate familien, for å gjøre tjeneste med livet som innsats i en krigssone, på vegne av det norske folk. Det er yrket vårt, og vi tar selvfølgelig ikke lett på det. Det er heller ikke slik at vi har problemer med å rykke ut for å «slukke branner». Det er bare det at våre «branner» som regel dessverre ikke lar seg slukke av ett skift brannmenn, og våre «branner» varer dessverre over lengre tid. For­svaret har vært i Afghanistan siden 2002, og vi er der ennå, og så lenge våre politikere ønsker det.

Selv yrkesoffiserer har krav på ferie og fritid innimellom, selv om vi selvfølgelig rykker ut når det kreves. At flere havner i en lojalitetskonflikt etter å ha vært ute i krevende og farlige operasjoner, og ektefellen har tatt seg av hus, hjem, barn og egen jobb i tillegg til egen engstelse i en lengre periode, og han eller hun nok en gang må avbryte en etterlengtet ferie og familiesamvær for å stå til tjeneste på det norske folk og Valebrokks vegne – ja, det fortjener intet mindre enn vår fulle forståelse og respekt.

Den observante leser av artikkelen om lojalitet forstår nok kjernen i problemstillingen. Forsvaret må bli enda flinkere til å ta vare på sitt personell. I denne sammenhengen gjaldt det mennesker som har ytt mye i krevende situasjoner. De som blir kalt ut – igjen og igjen. De som ikke tar lett på å reise fra familien sin når det kreves. Jeg har stor respekt for den innsatsen disse har lagt ned, og respekt for at det noen ganger er vanskelig. Det fortjener ikke å avfeies som trivialiteter. Det fortjener å bli tatt på alvor.

Stein Erik Nodeland
Generalmajor
Generalinspektør for Luftforsvaret