Ordkrigeren

sekvens i pistolkjelleren.jpg

Vi har avtalt å hente Janne Haaland Matlary (53) på Blindern. Her er professoren i statsvitenskap til daglig fordypet i sin neste avhandling. Vi trenger ikke vente lenge før en fargerik skikkelse dukker frem fra den anonyme, grå bygningsmassen. Hun kommer langbeint slentrende ned fra kontoret sitt i åttende etasje. Spensten i stegene vitner ikke om at hun sitter mye ved et skrivebord. Den rustrøde draktjakken matcher fargen på skoene, og det glimrer i gull fra ører, hals og hender. Matlary har blitt tildelt mange karakteristikker gjennom årene, positive og negative. Men anonym og grå kan nok ingen kalle henne.

Statsviteren er lys og mild som en sørlandsk sommer når hun møter oss denne oktoberdagen. Og dessuten j­ublende begeistret, på en behersket måte. Hun er jo tross alt fra Mandal, der det mest positive kraft­utrykket
er at noe «er greit».
En halvtime tidligere ble navnet på årets fredsprisvinner, den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo, offentliggjort, og journalistene har allerede begynt å ringe for kommentarer.
– Det foregår grove brudd på menneskerettighetene i Kina, så dette var helt riktig tidspunkt å sette press på myndighetene. De bygger opp forsvaret sitt for fullt, kjøper seg opp i Afrika og Europa, men samtidig er styresettet i landet en klassisk kontrast til vestlige verdier. Nobelkomiteen har den fordelen at den er helt uavhengig politisk, og samtidig er den høyeste moralske autoritet på menneskerettighetsområdet, sier Matlary – nå fra baksetet i bilen til F.
Ikke uventet har hun snakket seg varm allerede, temaet er midt i hennes fagfelt.
Når professoren snakker om menneskerettigheter, forsvar og sikkerhetspolitikk, kommer tankerekkene uanstrengt og nærmest uavbrutt. På personlige spørsmål svarer hun litt mer nølende, må tenke seg litt mer om. Vi aner at hennes egen person ­ikke er favorittema.

Vi drar til Hærens krigsskole, som Matlary er involvert i på mer enn én måte. For det første sitter hun i skolens fagråd, dessuten har Institutt for statsvitenskap et gjensidig samarbeid om kursvirksomhet. Eldste sønnen Philip (24) er krigsskolekadett på andre året. Døtrene Marie-Astrid (23) og Sophie-Louise (19) skal på kadettballet snart. Bare sønnen Francis (21), som er økonom, vanker utenfor militære kretser. Mor Matlary virker ganske fornøyd med familiens ustrakte kontakt med Forsvaret.
– Krigsskolen er jo siste stedet igjen der man får opplæring i takt og tone, spøker hun.
– I tillegg er det en veldig god lederutdanning.
«Forsvaret er så demokratisk», har sønnen sagt, etter å ha tilbrakt barne- og ungdomsårene sine på den franske skolen i Oslo, som er kjent for sin ­harde disiplin.

Etter å ha tenkt seg litt om har Janne Haaland Matlary gått med på å demonstrere sine skyteferdigheter. For noen år siden trente hun pistolskyting. En middag i Oslo Militære Samfund og en galant generalmajor førte til invitasjon til skytebanen ved idrettshøyskolen. Hun tok utfordringen, sammen med datteren Marie-Astrid.
– Jeg må innrømme at det ble hardt å droppe både kaffe, te, vin og sprit kvelden før tidlige morgener med skyting. Koffein og alkohol kan nemlig gi en lett skjelving i hendene, forklarer hun oss.
– Men det var gøy å skyte, så mulig jeg tar opp igjen hobbyen.
Vi befinner oss i kjelleren. Innenfor lydisolerte betongvegger er Krigsskolens innendørs skytebane.
– Her kan man jo bli skutt og drept uten at noen hører det, spøker Matlary.
Sønnen har fremskaffet en halvautomatisk pistol av typen Glock, ammunisjon og hørselvern. Moren inntar posisjon, sikter og skyter. Man kan se at dette har hun gjort før. Riktignok litt ute av trening, men hun treffer nå i hvert fall skyteskiven. For moro skyld skyter også Philip – og han treffer blink. Vi konstaterer at professoren denne gang må se seg slått av sin sønn. Ord og knivskarpe analyser er, og forblir, Matlarys viktigste våpen.

Det er i Dronningsalongen på Krigs­skolen vi setter oss ned. Etter navnet å dømme kunne man forvente et rom med et visst feminint preg. Sonja henger riktignok der i ensom majestet, over de stramme, moderne sofaene. Monarkisten Matlary tar Håkon Gullvåg-maleriet – donert av venner av krigsskolen – nærmere i øyesyn, men ­liker ikke det hun ser.
– Det burde stått «gitt av uvenner», kommenterer hun tørt.
Foruten dronningen, er det utelukkende portrettbilder av gråhårede menn som dominerer rommet. Matlary har derimot aldri latt menn dominere henne. Hun besitter det psykologene ­liker å kalle naturlig autoritet. Selv­sikker, men ikke brautende. Nåde den som  undervurderer; bak den sørlandsblonde manken finnes en vilje av stål.
– Jeg har overhodet ikke autoritetsangst. Men første gangen jeg befant meg i en forsamling i Italia med gråhårede, katolske prelater – som bare snakket med hverandre, da skjønte jeg at her var det bare å gripe ordet – og holde på det – hvis man skulle bli lagt merke til.

Hun har fortsatt å ta ordet, igjen og igjen, i alle sammenhenger siden. I vitenskapelige avhandlinger, politiske debatter, gjennom et ukjent antall avisinnlegg og kronikker. Og hun har ikke hatt for vane å snu seg med sønnavinden hva angår meninger og politiske standpunkter. I samfunnsdebatten kan det se ut som hun trives best i frisk bris eller full storm.
– Nothing concentrates one like the hangman's rope. Jeg synes det er et problem at man ikke utfordres i Norge, alt er på et slags trygt minimumsnivå, og det personlige ansvar utvikles ikke. Jeg har en kampnatur, liker dueller og må ha motstand for å yte best.

Hun har alltid stått rakrygget og har ikke bøyd av for noen. KrF-politikeren uttalte nylig at hun kan komme til å melde seg ut av partiet.
– Skal du gjøre alvor av trusselen? Befinner du deg nå i en slags personlig limbo når det gjelder partitilhørighet?
– Jeg har alltid vært verdikonservativ og kan like godt passe i Høyre som i KrF, muligens bedre der når jeg ser på hvordan KrF har utviklet seg siden jeg var statssekretær: mot mer blanding av tro og politikk. Et kristendemokratisk parti skal være et helt normalt parti, som det tyske CDU. Politikken skal være rasjonalitetens og fornuftens sfære, tro har ingenting der å gjøre, men kan eventuelt forbedre borgeren som menneske.

janne haaland matlary6.jpg

Sin egen hellige overbevisning fant Matlary under filosofistudier i USA, da fikk jenta fra Norges bibelbelte øynene opp for katolisismen. Hun konverterte formelt som 25-åring.
– Jeg sier som Sigrid Undset: Dersom det er sant at Kristus er Guds sønn, er det bare én kirke, nemlig den han grunnla. For meg er den historiske kontinuiteten meget viktig, og den intellektuelle styrken i katolisismen. Oppsummert: realisme i alle ting.
Janne Haaland Matlary gjør ikke ting halvveis. Hun nøyde seg ikke bare med å bekjenne seg til den ­katolske tro, fra 1995 har hun sågar vært medlem av Det pavelige råd for rettferdighet og fred samt Det pavelige ­vitenskapsakademi fra 2009.
– Du har jobbet med noe som ble kalt «den nye feminismen» innenfor den katolske kirke. Hva består det i å være feminist etter din mening?
– Jeg foretrekker begrepet like­stilling, det vil si like rettigheter for menn og kvinner. Jeg hadde jo et ­ønske om å eksportere den norske familiepolitikken til Italia. Dessverre er det fortsatt Europas mest mannsjåvinistiske samfunn, konstaterer Matlary, nesten litt ­resignert, om den saken.

Egentlig er det en tanke urettferdig. Karrieremenn får sjelden eller aldri spørsmålet om hvordan de klarer å kombinere familie og jobb. Men de er rett og slett for mange, de fire barna, til å avskrives i en liten bisetning.  
– Jeg er god på å gjøre mange ting samtidig. Men det har jo kvinner alltid vært. Min bestemor fikk åtte barn, jeg skjønner ikke at hun klarte alt. Kvinner fra Kyst-Norge har tradisjonelt vært sterke. Jeg fikk fire barn på ca fem år og må vel ha fortrengt en del om hvor krevende det var da de var små. Særlig i de tre årene som statssekretær følte jeg krysspresset, i den stillingen var det en stor forventning om å delta på alt. Forskning er derimot enklere å kombinere med familie, i hvert fall etter hvert som man får publisert mer og mer og befester sin posisjon. Jeg pleier å si at det er vanskelig å bli professor, men det er lett å være det.
– Du har til og med skrevet en bok om hvordan kombinere karriere og familie, utgitt på syv språk. Hva er de viktigste tesene?
– Det har vært avgjørende for meg at jeg har hatt så god støtte i min mann. Vi har like grunnleggende ­verdier, og begge mener at den andres karriere er viktig, samtidig har vi en sterk oppfatning om at familien er ­viktigst av alt.

Mandalsjenta traff sin ungarske ­ektemann, barnenevrologen Arpad Matlary, i dominikanermiljøet i Oslo, der de begge vanket. Bryllupet sto i selveste Peterskirken i Roma, og deres første­fødte kom på dagen ni måneder senere.
– Klassisk katolsk familieplanlegging, fastslår firebarnsmoren fornøyd.
Enebarnet Matlary bedyrer at det ikke var et bevisst valg at hun selv fikk ca. dobbelt så mange barn som det norske gjennomsnittet. Før hun giftet seg, var hun ikke opptatt av å få barn. I sin egen oppvekst lekte hun aldri med dukker, men var mer interessert i å klatre i trær og den slags.
– Gjennom barnas oppvekst, spesielt i de tre årene som statsekretær i UD, var jeg mye ute og reiste, forteller Matlary. Da var det fire forventningsfulle små som ventet på balkongen og sjekket hver eneste taxi før mor endelig kom hjem, ofte sent på kvelden. Alltid med gaver i bagasjen.
Ofte ble også barna tatt med på de mange reisene.
– Da de var spedbarn og jeg fortsatt ammet, var det enkelt. At Arpad var barnelege i tillegg til nevrolog, var jo også en trygghet.
I tillegg til ektemannen Arpad, deler Matlary æren for oppbyggingen av sin egen lille private armé med diverse franske aupairer, gjestfrie besteforeldre i Mandal og den franske skolen i Oslo, hvor alle barna har vært elever siden treårsalderen.

Det er altså mulig å få i pose og sekk her i livet. Et langvarig ekteskap, stor barneflokk og en lysende karriere, 53-åringen har sagt ja takk, begge deler. Hun er kanskje ikke feminismens største frontkjemper, men lever sannelig ut teoriene i praksis, med den største selvfølgelighet.
Det går en rød tråd gjennom Janne Haaland Matlarys liv. Rødfargen har ingenting å gjøre med hennes politiske ståsted, som utvilsomt er mørkeblått, uten et eneste rødskjær.  Men det kan synes som om krig, konflikt og kamp på barrikadene har gjennomsyret familien. Svigerfaren var general i andre verdenskrig og ledet den ungarske s2. arme mot russerne i slaget ved Don i 1943. Han ble også torturert med døden som følge av kommunistene i 1961 etter degradering og indre deportasjon i Ungarn, ville ikke være kollaboratør med regime.

Ektemannen Arpad deltok i kampene mot det regimett i Ungarn 1956 og kom til Norge som flyktning samme år.
Selv ble Matlary professor ved Forsvarets høyskole i 2007. Hun underviser en god del, jobber nå med et kurs i strategi og leder i tillegg et Nato-prosjekt finansiert av FD. Hun er definitivt tilhenger av et sterkt forsvar og norsk militær deltakelse i Afghanistan.
– Vi er der for å forhindre at landet igjen blir et Disneyland for terrortrening; det er dette som er vår sikkerhetspolitiske interesse.
Professoren beklager manglende ­vilje til langsiktig planlegging hos ­politikerne når det gjelder forsvar
og sikkerhetspolitikk.
– Dette politiske området er spesielt og krever strategisk tenkning.

Mens moren har sittet på Forsvarets høyskole og trukket opp de store linjene i temaer som etikk og militærmakt, krigerkultur og profesjon, har sønnen Philip deltatt på operativt nivå i Afghanistan.
– Er det en styrke eller svakhet for deg i din rolle som meningsbærer om forsvar og sikkerhetspolitikk å ha en sønn som har deltatt i Afghanistan?
– Jeg lar ikke det spille noen rolle. Mens han var i Quick Reaction Force der og det var mange operasjoner, som Harekate Yolo II, var det svært mange mediehenvendelser om å si noe om hva jeg «følte». De ble kontant avvist. Hva jeg føler som mor, holder jeg for meg selv. Mitt bidrag skal være analytisk. Dessuten avskyr jeg føleri, særlig i pressen.

Her hjemme har sønnen sørget for at hun får oppleve Forsvaret fra bakkenivå innimellom, ved å ta henne med på stridsvognkjøring eller demonstrasjon av ulike typer skytevåpen. Kort sagt, familiær kvalitetstid der man kombinerer hygge og nytte.
– Det har kommet frem en del siste ukene som har skapt debatt rundt befal og soldaters handlinger i Afghanistan. Tror du de norske soldatene som sendes til utlandet, er godt nok drillet i anvendt etikk før de drar?
– Ja, men det som er faren i alle kampstyrker, er at ledelsen ikke er god nok, og at en ukultur derfor ikke blir strupt i starten. Det som er en ukultur, er ikke språk, men holdninger til fienden og til det å ta liv.
– Holdningene skal være riktige, så kan språk og avdelingskultur ha det som fungerer. Å være i kamp er noe helt annet enn å sitte i det fredelige sivile samfunn her hjemme. Men i dette tilfellet var det noe å slå ned på i en avdeling i Telemark bataljon, et problem som var luftet innad i Forsvaret lenge før saken kom i media. Slike ting oppstår som sagt lett i alle forsvar, og det er meget viktig at det korrigeres.

Fra kilder som er henne nærmest, er det bare positive superlativer å hente. Ulik mange andre maktmennesker er Matlary angivelig verken humørsyk eller hårsår, sies det. Det nærmeste vi kommer å høre noe som overhodet kan kalles en svakhet, eller dårlig egenskap, er mangel på praktiske evner. Dette gir seg visst særlig utslag innenfor hjemmets fire vegger i leiligheten på Frogner, blant annet på kjøkkenet. Ifølge ryktene er det barna som har trådt til for å få til kulinariske utskeielser utover posemat. Ikke så rart kanskje, at bollebaking og andre husmorsysler kommer i annen rekke når man stort sett alltid leser og skriver fagstoff. Likevel blir det litt tid til hunden, svømming, feriehuset i Mandal og to båter.

Full fart forover, i alle år. I hvert fall utad kan det virke som hun har lyktes i det meste hun har gjort. At livet så langt har vært en sammenhengende søndagsseilas.
– Har det vært noen skjær i sjøen?
– Jeg har svært mye å være takknemlig for, men uten uvurderlig hjelp fra familien og sterk vilje hadde jeg ikke kunnet drive med det som motiverer meg, nemlig utenriks- og sikkerhetspolitikk. Jeg har jobbet hardt for alt jeg har fått til, har ikke hatt noen drahjelp med hensyn til bakgrunn eller privilegier.
– Det synes jeg er bra, slik skal det være.

GRO ANITA FURREVIK gaf@fofo.no
Foto: ARNE FLAATEN

 

Navn: Janne Haaland Matlary
Født: 1957
Sted: Mandal
Sivil status: gift med Arpad, fire barn: Philip (24), Marie-Astrid (23), Francis (21) og Sophie-Louise (19)
Aktuell: Professor II ved Forsvarets høgskole

 

MILEPÆLER
10 ÅR: Aktiv turner. Fikk Tarzan-hytte i tre og båt, begge bygget av far.
20 ÅR: Student i USA, først college så graduate school.
30 ÅR: Småbarnsmor og forsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt, Fulbright-stipendiat på
Johns Hopkins i Washington.
40 ÅR: Statssekretær i UD, ansvar for Balkan,  
Kaukasus, Nato- og Sikkerhetsrådet-spørsmål. Fire barn.
50 ÅR: Professor ved Institutt for statsvitenskap, Universi­tetet i Oslo og ved Forsvarets høgskole.