På militær post

ELG I SOLOPPGANG: Det var det vi håpet på, men Kirsten Marie Lindstad så bare natur.

Klokka er så vidt sju. Ennå er det mørkt. Rimet på bakken minner om det som har vært en av høstens første kuldenetter i skytefeltet på Terningmoen.
Nå er det plassen i jakttårnet som gjelder. Sju-åtte trinn opp finner Lindstad sin plass. Det er en sparsomt innredet firkant, med gulv og vegger i tre og tak av aluminium. Og en benk. Det er post 3. Sekk, kaffekopp, sitteunderlag – og ikke minst – rifla følger med opp de tre-fire meterne over bakken.
Posten er Lindstads arbeidsplass denne oktobermorgenen. Normalt sitter kapteinen på kontor, der hun administrerer og ordner medaljer til alle som har vært i internasjonale operasjoner for Forsvaret. Stabsoffiser personell, heter det visst.
Nå vil hun helst henge elg-medaljen rundt egen hals. Det er hennes 15. år som elgjeger, og ivrig som hun er, kommer hun selvsagt rett fra hjortejakt på Vestlandet. Det ble en kolle og et ungdyr.

Elg i sikte. I to timer sitter hun og de 17 andre på jaktlaget på sine poster. Det er fremdeles et par minusgrader. Solen har kommet seg et stykke opp, og nå damper det av gresstuster, trær og stier rundt oss. Noen fugler kvitrer der ute i skogen et sted.
Vi ser ikke en eneste elg, men to ganger tar hun børsa og kikkertsiktet fatt for å kikke nærmere på ting hun ser i skogkanten.
Over sambandet kommer det meldinger.
Andre jegere har hatt elgen i sikte, men feil type elg. For jaktlagets leder, Kirsten Maries ektemann Hroar Kraby Svendsen (47), har bedt jegerne om å spare elgkuene. De har 14 elger på kvoten i denne høstjakta. Desember- og januarjakta kan gi høyere kvoter.
– Du vet, selve skuddet er ikke nødvendigvis høydepunktet. Da er jo spenningen over, hvisker Lindstad.
Hun kikker seg rundt. Det er stille. Bare et fly på vei til Gardermoen og Rørosbanen som tuter – kanskje på grunn av elg i sporet – bryter stillheten før det igjen summer av stemmer over sambandet. Via proppen i øret til 58-åringen er første del av jakta avblåst. Ingen har skutt elg foreløpig, og nå er det samling ved utgangspunktet, jaktbua inne i militærleieren.

Elg i skytefeltet. Terningmoen jaktlag ble startet opp med jegere fra Forsvaret, der bare ansatte i Forsvaret fikk jakte. Gjestejegere fra det sivile er også med. Men jaktlaget ledes av ansatte i skytefeltadministrasjonen på Terningmoen. Årsaken er like farlig som den er enkel: blindgjengere.
I det 26 000 mål store skytefeltet er det flere skytebaner, sprengningsfelt og blindgjengerfelt. Foruten vanlig geværammunisjon, skytes det med 84 mm rekylfri kanon og M72.
– Vi kan ikke ha jegere som går rundt i skytefeltet uten at de vet hva de gjør. Selv om vi hvert år søker og finner blindgjengere, er det helt sikkert blindgjengere igjen i terrenget. Da skal man være lommekjent, sier jaktleder Hroar Kraby Svendsen (47).
Han jobber til daglig som økonomikonsulent i Hærstaben. Tre ansatte i skytefeltadministrasjonen er med for å ivareta sikkerheten til jegerne.
Svendsen forteller om et militært jaktlag der de sosiale aspektene er like viktige som selve jakten.
– Vi har møterom, og rom for slakting og kverning av kjøttet. Noen av jegerne bor inne på området under jakta – i koier – og da har vi det hyggelig sammen.
– Og tar dere en liten skarp en, kanskje?
– Det er alkoholforbud når vi jakter. Alkohol og jakt hører ikke sammen, sier Svendsen ­bestemt.

BLODIG: Olav Brunstad (t.v) hjelper skytter Ronny Bruun med vommingen av elgoksen.

Elg i landskapet. Så samles jegerne på nytt. Poster skal trekkes, og det er tydelig at noen poster ikke er veldig populære.
– Post 1! Ina!
– Huff og huff, så dårlig post, kommer det over bordet, mens jegerne ler.
Lindstad trekker en post ute i en myr. Åpent terreng med mulighet for å få elgen i sikte i alle retninger.
– Tenk så deilig og stille det er her, sier hun.
Vi kjører tilbake ut i skytefeltet og etter et par hundre meter i myra har vi satt oss ned på post.
– Her kan en la tankene få fred, noe man aldri opplever ellers, sier Lindstad.
Mobilen er avskrudd og nå er det bare litt morgenbris i trærne som bryter stillheten.
– Ty! sier Lindstad lavt og plutselig:
– Hørte dere det også? hvisker hun.
En gren som knekkes høres godt i skogen når det er så stille som det er på elgposten.
Kommer elgen nå?
Får vi et skudd?
Blir det jubel?
Neida, verken elg eller noe annet dyr åpenbarer seg. Vi sitter der og kikker. Snur på hodene våre og ser etter elgen. Så intenst kikker vi at formasjoner i landskapet straks blir en elg, eller et rådyr.
– Nei, det der var bare en stor stein med mose på. Men den ser ut som en elg, sier Lindstad, og nikker da vi peker på et sted der borte.
Så: Et veldig svakt «puff» høres langt borte.
Det summer i øret til Lindstad. En elg har fått et skudd, og nå må de finne den. For det er ikke uvanlig at det store dyret setter avsted før skadene av treffet tapper det for krefter. Alle jaktpostene kalles opp og tørn nummer to er avsluttet. 58-åringen, med erfaring fra både Libanon og Bosnia, biler til treffpunktet.

DELIKATESSE: Hjertet tilfaller skytteren.

Elg på matbordet. I furuskogen, 300-400 meter fra posten til jaktlagets yngste, gjestejeger Ronny Bruun (35), ligger dyret. Det damper av kroppen, og da vi kommer frem, står to fra jaktlaget med hendene fulle av blod. Innmaten skal ut så fort som mulig, og det er ingen jobb for deg som synes blod er ekkelt. Rundt åtte-takkeren står elgjegerne og snakker om dagens første elg, deriblant skytteren sjøl.
– Det virket som skuddet gikk høyt, men da det landa, satt’n av gårde i fullt fres. Da skjønte jeg at det var et godt treff, sier Bruun.
Nå har han fått ut hjertet til elgen, en stor kjøttmuskel på et par-tre kilo. Delikatessen renses og forsvinner ned i en Joker-pose.
– Flott elg, dette da?
– Ja, denne var fin, det er min nummer ti – den største jeg har fått, sier Bruun.
Han er med i jaktlaget for tiende året på rad. Kona Beate er også med, men hun har jobben med å følge datteren på turnstevne i år, så hun måtte la starten på elgjakta være.
– Og nå blir det elgstek i Løten?
– Å, ja da.
– Blitt det før også, kanskje?
– Å, ja da. Godt!

PAAL RAVNAAS pr@fofo.no
Foto: ARNE FLAATEN