På rømmen

 

DUNKELT: For soldatene som deltok på SERE-kurset ble det meste av dagen tilbrakt i skjul for hundepatruljene som saumfarte skogen.

– Man kan kanskje kalle det en form for midtlivskrise. Til vanlig er jeg stabsoffiser i Panserbataljonen. Dette er en fin måte å komme seg ut av kontoret på, sier løytnant Alfred Lucas (41).
Noen meter foran går makkeren Manuel (36) som tilhører en spansk infanteriavdeling. Han vasser med vann opp til anklene på ørkenstøvlene og skyver kvister til siden. Stadig snur han hodet og kaster nervøse blikk over skulderen. De er nemlig ikke alene om å ferdes i den dryppende våte skogen. De jages av 70 soldater og 11 hunder som har som eneste oppgave å finne de to rømlingene.

PÅ JAKT: Hundefører Rasmus Gimse og schæferen Hector følger sporet til en av kursdeltagerne. ­ Hunden kan lukte et menneske på flere hundre meters avstand, forklarer Gimse.

Overlevelse. I starten av september arrangerte Forsvarets vinterskole SERE-instruktørkurs («Survival Evasion Resistance Extraction»). Scenarioet for den avsluttende øvelsen var enkelt. De 20 norske og utenlandske offiserene var avskåret fra egen avdeling i et land som på mange måter ligner Afghanistan. På dagtid måtte de holde seg i skjul for «Hunter Force» som trålet skogen med sporhunder. Og om natten forflytte seg i stummende mørke. I løpet av fem dager beveget kursdeltagerne seg 80 kilometer på nesten tom mage. Og heller ikke værgudene viste noen nåde mot stakkarene på flukt.  
– Dette er nok de verste forholdene vi har hatt noensinne, sier øvingsleder Bjørn Hurlen, og ser ut av vinduet.
Vi befinner oss under tak på Hamar flyplass. Regnet trommer mot ruten, og bekker av vann graver ut dype furer i grusveien utenfor. Et eller annet sted i skogene rundt ligger en håndfull søkk­våte kursdeltagere.
– Hensikten er å utdanne instruktører innen SERE-faget. For soldater som skal til Afghanistan, er det et krav at de har vært gjennom denne typen trening, forklarer Hurlen.
Og øvelsen er laget så realistisk som mulig. Hundepatruljer fra Luft­forsvaret har fått frie tøyler til å jakte på kursdeltagerne. Underveis skal soldatene også trene på uthenting og koordinering, blant annet med fly og helikopter. Den største utfordringen er likevel å overleve under åpen himmel, uansett værforhold.

INGEN HINDRING: Hundefører Gimse og hunden Hector krysser en flomstor bekk på leting etter soldatene som gjemmer seg i furuskogen.

Sulten og kald. – Det er nesten umulig å få tørket klærne, sier Lucas oppgitt.
Sammen med Manuel står han og skjelver i den gjennomvåte bomulls­uniformen. Det magre ansiktet er ­grimete av møkk og rester etter kamuflasjemaling. Både hender og føtter begynner å få en gråaktig marmor­farge.
Instruktør Alexander Strand har sjekket tilstanden til de to kurselevene og konkluderer likevel at alt står bra til.
– Heldig for dere at journalistene er her. Vi kan jo ikke se ut som noen monstre, ler han og skjenker opp glovarm kaffe til de to frosne soldatene.

VÅTT: Med flomvarsel i Mjøsområdet kunne ikke forholdene blitt verre for løytnant Alfred Lucas og spanske Manuel. ­ – Vi har ikke vært tørre på flere dager, sier Lucas.

Lucas smiler og vrir opp sokkene som gir fra seg noen desiliter gjørmevann og fotsvette.
– Kombinasjonen av hele tiden å være sulten og kald er det verste, sier Manuel og tar en forsiktig slurk av koppen. Hans siste måltid var for over et døgn siden og besto av en kald feltrasjon. Ellers har det bare blitt noen kornaks og diverse spiselige planter.
– Det aller meste i den norske faunaen kan spises dersom man er sulten nok, forklarer Strand og bøyer seg ned i veikanten. Han holder opp en lang stilk med brune knopper oppover stammen.
– Grobladfrø. Fulle av fett og proteiner, sier han og skyver en håndfull inn i munnen.
Noen minutter senere er helsesjekken over og kaffen drukket. Lucas og Manuel haster videre etter å ha studert fluktkartet som er trykket på et stykke silke.
– Hvis jeg ikke er i Afghanistan, håper jeg å få med meg vinterdelen av kurset i februar. Det kunne vært artig å lære seg å gå på ski, er det siste Manuel sier før han forsvinner inn i det tette buskaset.

På jakt. Et stykke unna tråkker hundefører Rasmus Gimse (22) og schæferhunden Hector gjennom den glisne furuskogen. De er på menneskejakt. Og så langt har de lyktes svært bra med å gjøre livet surt for kursdeltagerne.
– I natt tok vi to stykker som kom gående langs jernbanen i Brumunddal sentrum. Det er utrolig spennende, sier Gimse og klapper bikkja som logrer fornøyd.
Det er likevel ikke bare enkelt å være ute i regnværet. I skogen må patruljen krysse en flomstor bekk. Med et godt grep i halsbåndet må Hector tvinges ut i det frådende vannet.
– Litt pysete, men han har en fantastisk snute, sier Gimse og gir ut bånd så hunden kan bevege seg langs stien. Hector løper ivrig i sikksakk med nesen trykket godt ned i barnåler og blåbærlyng.
– Ved gode forhold kan hunden få ferten av et menneske på flere hundre meters avstand. Det hjelper heller ikke å vasse gjennom en bekk for å bli kvitt oss. Hunden kan faktisk følge spor i vann. Går man langs et dyretråkk, kan man bli lurt til å tro at hunden følger etter en elg, men den følger fortsatt sporet, forklarer Gimse.
Men i dag er det lite spor å finne. Hector snur seg og ser spørrende til­bake på sjefen. Gimse har likevel tro på å finne flere soldater før øvelsen avsluttes.
– Kursdeltagerne er flinke i starten. Men når de blir sultne og våte velger de ofte enklere løsninger. Så sjansen byr seg nok igjen, sier han.

TATT TIL FANGE: Nålene på kartet viser hvor soldatene ble funnet i området Nes/Brumunddal.

Drømmer om biff. På en parkeringsplass noen kilometer tilbake står to skamfulle soldater. For litt siden ble de tatt til fange av en patrulje idet de forsøkte å krysse en bilvei. Nå kan de vente seg en kjøretur flere kilometer bakover som straff. Begge to henger med nebbet og er lite fornøyd med å bli funnet.
– Det var nok kanskje ikke så lurt, innrømmer kvartermester Stian (21) fra Marines jegervåpen.
Sammen med finske Mikael (27) oppsummerer han øvelsen så langt.
– Det har blitt veldig mye hating de siste dagene. Det har regnet konstant, og vi har sovet rundt tre timer, forklarer de.
Når det røyner på som verst, går tankene til en stor biff og en kald pils. Men så langt har det blitt få kulinariske utskeielser. En runde med epleslang natten før er det nærmeste de kommer. De er likevel fast bestemt på å gjennomføre den avsluttende øvelsen selv om sulten gnager og kroppen verker.
– Det skal gå. Men akkurat nå føler jeg meg som en 80-åring, sier Mikael, og klatrer opp i bilen med stive knær.
Noen minutter senere er han igjen på flukt gjennom skogen.

SVEIN ARSTAD sa@fofo.no
Foto: CHRISTIAN NØRSTEBØ

 

Forsvarets vinterskole SERE-kurs

■ SERE = Survival - Evasion - Resistance - Extraction
■ 3 uker høst og 2 uker vinter
■ Trener teknikker og prosedyrer for flukt, uthenting og overlevelse
■ Det meste av kurset tilbringes i felt under enkle forhold
■ Elevene skal etter kurset selv kunne instruere SERE-kurs i egen avdeling
■ Deltagere fra Norge, Finland, Litauen, Tyskland, Spania, Canada og Nederland