Pål i manesjen

 

DOMMEREN: Pål Bjørseth dømmer bandykamper når han ikke driver med kampflyprosjektet.

Det er svart november, men den skinnende, blanke isen og de kraftige flomlysene rundt bandybanen vekker boligfeltet på Stabæk fra en tidlig vinterdvale. Det er stillongs og ullsokker. Og kaffe i pappkopp. Det er fredag kveld og dagen derpå. Dagen etter at Regjeringen bestemte seg for at fremtidens kampfly skal være amerikanske. Dagen etter at Kampflyprosjektet offentliggjorde sin militærfaglige vurdering – den de drøyt 40 medarbeiderne har jobbet med de siste to årene, til tider både dag og natt. De har hatt kampfly på hjernen. De har begynt dagene så tidlig at de etter hvert har gått over til å kalle noen av morgenmøtene for nattmøter. Det har dreid seg om Joint Strike Fighter (JSF). Eurofighter. Rafael. JAS Gripen. Men etter hvert bare JSF og Gripen. Og til slutt: JSF alene. For et drøyt døgn siden satt prosjektleder Pål Bjørseth (47) på podiet på pressekonferansen i regi av statsministerens kontor og forklarte hvorfor. Ved siden av ham satt forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen og statsminister Jens Stoltenberg. Men Bjørseth var eksperten – det var han de så på når spørsmålene ble for detaljerte. Det er han som «er» kampflyprosjektet.
– Det jeg er opptatt av – og som jeg forteller til alle som gidder å høre på – er at jobben med å velge nytt kampfly har bestått av så uendelig mange flere enn de som har opptrådd utad, de som har vært i mediene. Det har jo stort sett vært meg, sier prosjektlederen, og roser hele staben – fra departementet til Luftforsvaret til Forsvarets logistikkorganisasjon og Forsvarets forskningsinstitutt.
– Verden er litt urettferdig sånn.

Pål Bjørseth viser vei inn i en liten brakke. Dagen før bar han mørk dress og rødt slips. Til Stabekkbanen kommer han i mørkeblå treningsdress.
– Burde ikke du heller vært hjemme og slappet av nå?
Han ler. Og sier at han har tenkt på akkurat det. Han sier i grunn det ganske ofte, at han har tenkt på det. Og så virker det som om han tenker seg litt ekstra om før han faktisk svarer.
– Når jeg er ferdig med lange dager på kontoret, er det veldig deilig å komme seg ut på bandybanen. På jobb sitter jeg mye. Her får jeg vært ute. Min kone synes kanskje jeg bruker litt mye tid på bandy noen ganger, men jeg opplever det som befriende, sier han, og drar på seg grå ullsokker.
Suspen er allerede på plass. Det er også stillongsen. Og albuebeskytterne. Det gjør vondt å krasje på den kalde, harde isen.
– Jeg pleier å dømme to-tre kamper hver uke. Det er så få dommere at jeg kunne dømt hver dag om jeg ville.
– Hvorfor er du så glad i bandy?
– Bandy er litt enten eller. Jeg er født inn i det. Det fantastiske med bandy er hastigheten. Alt går så fort. Og du ser de vakreste pasningene. Noen ganger blir jeg rett og slett litt rørt.

Det ble en travel uke for Pål Bjørseth, den tredje i november. Egentlig skulle F møte ham mandag formiddag. Den avtalen røk. Så var det snakk om tirsdag ettermiddag. Neida. Ikke onsdag heller. Og torsdagen var helt uaktuell. Den samme ettermiddagen skjønte vi hvorfor. Det var selve kampflydagen.
– Var du en glad mann da?
Bjørseth smiler. Den spisse haken gjør smilet så bredt at det nesten ser ut som et glis.
– Det var en utrolig slitsom dag, forteller han.
– Samtidig var det frigjørende. Jeg tenker ikke så mye på at det var det amerikanske flyet som ble valgt. Det viktigste var at det ble tatt en beslutning.
Selve dagen var bare Texas. Fra valget ble offentliggjort litt over klokken fire på ettermiddagen ringte telefonen i ett. Så var det pressekonferanse og intervjuer.
– Etterpå var jeg helt tom. Lettet, men utslått, sier han.
– Statsråden spurte om jeg hadde sovet godt. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare, om jeg hadde sovet i sengen eller bare svevd oppå. Det føltes i alle fall slik. Jeg hadde fryktelig mye adrenalin i kroppen.
For det er ikke ofte en yrkesbyråkrat som Pål Bjørseth får dele rampelyset med statsminister og statsråd.
– Jeg var veldig nervøs.
– Det så jo ut som det gikk bra?
– Jo, det så kanskje sånn ut, men jeg skal love deg: Hoftene og beina var i bevegelse hele tiden. Jeg klarte ikke å sitte stille!

På Stabekkbanen slår skøytene mot den knallharde isen. 22 gutter i 15-16-årsalderen – fra Stabæk og Snarøya – jakter en liten, oransje ball. Det er lyden av skøyteskrens og kølleslag. En og annen kjeftesmelle. Og dommerens fløyte. Midt blant de unge guttene – i det som unektelig ser mest ut som en sirkusdrakt – tar Pål Bjørseth sats og sklir over isen. På tretribunene langs banen står stort sett foreldre. En far kommer sent.
– Har de begynt?
– De begynner på tiden i Forsvarsdepartementet, vet du, sier en annen og begge humrer.
De vet godt hvem dommeren er. Men for guttene på banen er det viktigere med bandykamp, og nå er også Bjørseth langt unna kampfly, statlige milliarder og aviskommentatorer som synser om den jobben han og staben har gjort. Han setter fart og nærmest danser av gårde for å holde følge med de unge guttene. Ja, det ser nesten ut som om han flyr.

ANBEFALING: Jens Stoltenberg får Pål Bjørseths anbefaling fra kampflyprosjektet.

Pål Bjørseth beskrives som ryddig. Og ekstremt profesjonell. Han er ikke noe mindre seriøs på bandybanen. Bjørseth tilhører den absolutte elite blant norske bandydommere. Han har dømt VM – i 2007. Det var i Sibir, foran 24 000 tilskuere. Det beskriver han som en enorm opplevelse. Det var også stort å dømme forrige sesongs seriefinale. Da gikk det tøft for seg. To spillere fikk rødt kort.
– Du må tåle mye kjeft?
– Jeg tror jeg tåler mye. Og jeg skjønner at spillere blir frustrerte. Jeg er nok ikke blant dem som gir flest utvisninger. Det tror jeg skyldes at jeg har blitt mye utvist som spiller selv, sier han og ler.
Men kanskje det bare har vært god trening å få en og annen skyllebøtte på bandybanen. Det har gått hett for seg som leder for Forsvarets største anskaffelse noensinne også. Eurofighter skyldte på ufint spill. Og svenskene følte seg dårlig behandlet når valget først falt på USA. Det har handlet om nasjonale interesser. Om industri. Og mange, mange milliarder. Pål Bjørseth innrømmer at interessen fra utsiden – fra folk flest – har vært større enn han hadde drømt om.
– Hvorfor tror du interessen har vært så stor?
– Spør du meg, så spør jeg deg. Hvis du samtidig spør om jeg ville søkt jobben hvis jeg hadde visst det på forhånd, så er jeg ikke helt sikker, sier han – og tenker seg litt om:
– Det har vært ekstremt utfordrende – men også belastende.
– Men jeg har skjønt at fly interesserer, selv om jeg ikke helt skjønner hvorfor. Huff. Den kommentaren blir sikkert
ikke Stein Erik Nodeland (Generalinspektøren for Luftforsvaret) glad for, sier Bjørseth.
Du trodde kanskje at lederen for Kampflyprosjektet ville være flyentusiast. Der tok du feil.
– Jeg må innrømme at jeg har et avslappet, kjølig og distansert forhold til kampfly. Jeg har aldri søkt flyskolen – jeg har aldri ønsket å bli flyger. Jeg ser heller på kampflykjøpet som en stor materiellanskaffelse enn en flyanskaffelse.

For Pål Bjørseth var det størrelsen på anskaffelsen – og kompleksiteten – som fikk ham til å søke stillingen. Det var en jobb som ville sette både organisasjonen og ham selv på prøve. Det fristet.
– Samtidig trodde jeg at jeg var dugendes til å utføre jobben.
– Hvorfor tror du at du fikk den?
– Fordi jeg hadde mye erfaring med forsvarsanskaffelser. Jeg kjente prosessene – og departementets beslutningsstruktur. Og så kjente jeg Forsvaret.
Den gamle luftvernartilleristen var 14 år i Forsvaret. Han stortrivdes.
– Det var lett å se meningen med å ha et forsvar den gang. Det var kald krig, og fienden var synlig. Jeg var ung løytnant, og vi hadde beredskap annenhver uke. Det føltes rett og slett meningsfullt.
I 1994 sluttet han. Egentlig skulle han bli batterisjef i Bardufoss, men det var verken hans daværende kone eller de to sønnene spesielt begeistret for.
– Det skjønner jeg godt. Og det er en av de store utfordringene til Forsvaret i dag, at stadig flere offiserer har koner med egne karrierer – og ambisjoner. Jeg så ikke for meg en pendlertilværelse. Derfor sluttet jeg.
Han jobbet ett år i Siemens. Så begynte han i Forsvarsdepartementet. Siden har han jobbet med investeringer og anskaffelser av forsvarsmateriell. Det trives han med. Det er trygt. Og konkret.
– Jeg er ikke god på abstrakte ting. Jeg er ingen filosof. Jeg synes derimot det er befriende å ha en jobb hvor jeg jobber mot et mål. Jeg kjøper inn noe fysisk som den enkelte soldat kan få glede av, enten det er nye klær som gjør at soldaten holder seg varm eller nye våpen som gjør at soldaten får mindre å bære på. På den måten jobber jeg også med mennesker. Det synes jeg er fascinerende.

Han er fornøyd med den prosessen de har vært gjennom i Kampflyprosjektet – og ikke minst det han beskriver som en reell konkurranse mellom JSF og JAS Gripen.
– Ingen av partene har antydet at det ikke har vært det.
– Selv om Eurofighter returnerte alle henvendelser uåpnet?
– Eurofighter bestemte selv at de ikke ville være del av konkurransen.
– Hvorfor kom avgjørelsen så raskt?
– Det var ikke overraskende for oss. Vårt oppdrag har hele tiden vært å skrive en stortingsproposisjon. Den skal være klar 19. desember. Da sier det seg selv at avgjørelsen må komme god tid i forkant. Men jeg skjønner at det virker som den kom raskt på folk utenfra – og ikke minst på media.
De har feiret med kake i Kampflyprosjektet – den spanderte departementsråden i Forsvarsdepartementet. For selv om det er mye arbeid som gjenstår – også til våren, når Stortinget skal behandle proposisjonen – mener Pål Bjørseth at de må ha lov til å suge litt på karamellen.   
– Jeg registrerer – og jeg har vært begge steder – at man er flinkere til å feire at man når mål i Forsvaret enn i Forsvarsdepartementet.
– Hvorfor det?
– Jeg tror det skyldes at det i departementet alltid er et jag etter noe nytt.

Det er ikke bare folk flest som har brydd seg om nye kampfly. Medietrykket har til tider vært enormt.
– Jeg har møtt journalister som er genuint interessert i nye fly. Samtidig har jeg i enkelte miljøer opplevd en utrolig mangel på profesjonalitet. Journalister har vært på bærtur, de har skrevet ting som er riv, ruskende galt. Det overrasker meg, og det har fått meg til å tenke. Hvis journalister kan så lite om kampfly, hvordan kan jeg da vite at det de skriver om andre temaer er riktig, som for eksempel om sykehus eller barnehager?
Han husker godt et oppslag i Dagens Næringsliv – om embetsverkets tette bånd til USA og om hvordan det ville avgjøre kampflyvalget. Pål Bjørseth ble fremstilt som en av «dem», han var den mystiske kampflylederen – «ingen hvem som helst», ifølge Dagens Næringsliv – i «Humphrey Bogart-lignende trench coat».
– Det var noe dystert over artikkelen som jeg ikke kjente meg igjen i, sier han.
– Henrik, den yngste sønnen min, sa at det virket nesten som en kriminalroman – hvor jeg var skurken. Det rare var at samme dag hadde VG et eget spesialbilag om kampfly – som var utrolig bra faktuelt. Er det sånn dette funker, tenkte jeg. Dagens Næringsliv tok jo fullstendig feil. De skrev om et embetsverks forhold til USA og brukte meg som eksempel! Det jeg mislikte mest var at de aldri kontaktet meg. Jeg har aldri hatt noe forhold til USA. Jeg har ikke studert der. Jeg vil faktisk si at jeg har et tettere forhold til Sverige. Da jeg var 20 hadde jeg svensk kjæreste!

På Stabekkbanen er lagene halvveis. Pål Bjørseth varmer seg i den lille brakka. 40 minutter gjenstår. Han viser frem de spesiallagde brillene – med eget plexiglass.
– Jeg er litt jålete.
– Hva mener du?
– Jeg er vel som de fleste andre i uniform. Jeg liker at merkene sitter riktig. Se her, merket for at jeg er internasjonal dommer. Og jeg er verken møkkete eller shabby. Jeg liker å se bra ut, sier han.
På en knagg dingler en kleshenger. Den er til dommerbuksene.
– Jeg tror jeg må være den eneste bandydommeren i Norge som har med egen kleshenger når jeg skal dømme kamp.
– Hvordan er du på hjemmebane?
– Jeg har ikke akkurat tellekanter, hvis det er det du lurer på, men jeg har nystrøkne skjorter og jeg vet hvor dressene henger. Og ja, jeg stryker skjortene selv.
– Hvem er egentlig Pål Bjørseth?
Han tenker seg om.
– Jeg synes det er skummelt å se på fødselsdatoen. Jeg er jo 47. Og nærmer meg 50. Men jeg føler meg ikke så gammel. Nei, jeg er ung, frisk, pigg og sporty. Jeg har det rett og slett veldig bra.
– Hvorfor det?
– Jeg har en flott kone, to kjekke gutter, en utrolig interessant jobb og hyggelige kolleger.

Når Pål Bjørseth har tid, tar han seg en løpetur. Han løper langt. Og fort. I 1986 ble han nordlandsmester på 5000 meter. Tid: 15:30. Samme år vant han 1500 meter.
– Jeg liker å holde meg i form. Og så har jeg genuin tro på at jeg funker bedre hvis jeg også trener.
Ideelt sett skulle han trent tre til fire ganger i uka. Det har han ikke hatt tid til denne høsten. Kanskje blir det mer tid til våren. Da skal han også ut med båten han kjøpte i sommer: en klassisk 20 fots Drako. Selv kaller han det et oppussingsobjekt.
– Det betyr kanskje at du er nevenyttig?
– Haha. På en skala fra én til ti er jeg en toer. Men jeg er en god hjelpemann. Der er jeg en nier. Og jeg har vokst opp med båt, så det skal gå bra. Dessuten er min kone praktisk anlagt.
Kolleger i bandymiljøet beskriver ham som rolig og fornuftig. I Forsvarsdepartementet kalles han energisk og ivrig. Bjørseth innrømmer at han kanskje er roligere på bandybanen enn på kontoret.
– På det mest hektiske får jeg både kort lunte og høyt temperament. Jeg kan bli utålmodig hvis ting går tregt. Det har vært mye å gjøre i høst – og mange korte tidsfrister. Da har jeg sikkert virket ekstra ivrig.

22 gutter sklir av isen på Stabekkbanen, noen mer fornøyd enn andre. Stabæk vant 12-1. Mest fornøyd virker imidlertid Pål Bjørseth.  
– Jeg glemte en ting i sted. Jeg er glad i å gå på jakt, sier han.
For hvis du ser bort fra den konstante energien og den alltid ekstreme profesjonaliteten, så er like fullt lederen for kampflyprosjektet en mann med to sider. Den ene er By-Pål. Som bor i sentrum, går i dress hver dag og kjører Volvo C30. Den andre er Jakt-Pål. Som kjører Subaru og aller helst vil reise til fjells med kona Annette og en engelsk setter med B-gjengen-ansikt. Verdens peneste setter, kaller Bjørseth Scot, og insisterer på at det ikke bare skyldes at hunden er konas. Til Rendalen reiser de. Der har hennes foreldre hytte, rett ved et jaktterreng. Inne i selve terrenget ligger en seter – den pleier jaktfølget å låne.
– Jeg får adrenalinkick av å jakte.
– Adrenalinkick?
– Ja, jeg er ikke typen til å hoppe i fallskjerm eller strikk, men jeg får kick av å dra på jakt. Tenk deg den følelsen det er når hunden har oppdaget rypene, den står i stand, og du ber den reise fuglene. De flakser av gårde – i alle retninger – og da må du være god til å skyte.
– Og det er du?
– Jeg er jo gammel luftvernartillerist… Men jakt handler aller mest om det sosiale. Om å komme tilbake til seteren og sprette ei god flaske rødvin og fortelle jaktskrøner.
– Fortell….
– Haha. Jeg er dårlig til å fortelle. Jeg er vel mer den lyttende, observerende typen.
– Fikk du dratt på jakt denne høsten da?
– Ja, jeg gren meg til to dager i september.
– Hvor mange traff du?
– Fem-seks fugler.
– Kom du på jakthobbyen mens du dømte?
– Ja, midt i andre omgang. Hva ville kona mi sagt hvis jeg glemte noe så viktig? Jeg vurderte å svinge bortom og si det underveis – for at jeg ikke skulle glemme det – men jeg fant at det ville sett litt uprofesjonelt ut.

OLE KÅRE EIDE oke@fofo.no
Foto: ARNE FLAATEN af@fofo.no

Navn: Pål Bjørseth
Født: 1961
Sted: Bærum
Sivil status: Gift med Annette, to sønner: Martin (22) og Henrik (20)
Aktuell: Leder kampflyprosjektet. Torsdag 20. november gikk de inn for å kjøpe amerikanske fly

MILEPÆLER
10 ÅR: Forsiktig og engstelig, men glad og skoleflink gutt.

20 ÅR: Ung, arrogant sersjant. Men bak arrogansen lå det nok mye usikkerhet.
 
30 ÅR: Midlertidig major i Luftforsvarsstaben i Forsvarets overkommando. Jeg hadde fått slipt av de røffeste kantene. Jeg var mindre arrogant og hadde på mange måter kommet ned på beina.

40 ÅR: Hadde begynt i Forsvarsdepartementet – og var avdelingsdirektør. Jeg hadde gleden av å være sjef for mange godt skolerte og sivilt utdannede mennesker. Selv har jeg bare ti vekttall fra BI. Når det er sagt, så har jeg stor tro på læring gjennom praktisk arbeid.