Pennetjeneste

21.11.06

– Jeg foretrekker å sitte under kongen, sier Kjell Arne Bratli og setter seg under et portrett av dronning Sonja. Hvorefter han spør om han kan friste meg med muffins.

PORTRETTET: Niels Christian Geelmuyden intervjuer ombudsmann Kjell Arne Bratli.
PORTRETTET: Niels Christian Geelmuyden intervjuer ombudsmann Kjell Arne Bratli.

I utgangspunktet hadde den i juli nyutnevnte ombudsmannen for Forsvaret tenkt å invitere meg på en bedre lunsj i Det Norsk Selskab. Men efter en rask rekognosering av intervjuerens ytre tilstand, blir han enig om heller å tilby meg muffins med eplefyll inne på sitt kontor.  Vernepliktig kommandør Bratli er pen i tøyet, og skoene skinner som sølvguttsveis på julekvelden. På slipset har han våpenskjoldet til The Royal & Ancient Golf Club of Saint Andrews. Han svulmer en anelse når jeg spør om dets opprinnelse. Bekledning handler for ham om å vise andre mennesker tilbørlig respekt, som han sier. Med en morsk fure mellom øynene ser han meg slenge ytterjakken fra meg på gulvet ved siden av sofaen. Den sirligste orden råder ellers i alle deler av hans kontor. Antagelig sverger han til tellekanter i sin private garderobe. Generelt er det mulig å snakke med Bratli om alt, bortsett fra rock og biler.
– Det jeg kan om bil er det plass til i et fingerbøl. Golf og vin er mine hovedinteresser. Jeg har et mer religiøst forhold til det enn til noe annet. Man må kunne si at jeg er en pasjonert golfer, uten at jeg spiller noe særlig.
– Du omtaler deg selv som banens Mr. Bean.
– Omtrent sånn føler jeg meg. Jeg gjør mange feil. Forskjellen på meg og de andre er at jeg har beskrevet alle feilene i bokform. I yngre år spilte jeg mye badminton. Nå konsentrerer jeg meg om golf og det å gå. Jeg spaserer konsekvent mellom hybelen min på Skøyen og kontoret her.
– Men har du ikke skrevet flere bøker om Smiths venner enn om golf?
– Jeg har skrevet fem bøker om golf og fem om Smiths venner. Stillingen er uavgjort. Til sammen har jeg utgitt noe over 20 bøker. Min interesse for Smiths venner startet med interessen for marinen. Du vokser ikke opp i Horten uten å få et forhold til marinen. Da jeg vokste opp, var hele byen marine. Var det ikke marine, så var det marineverft. Etter hvert kom de maritime elektronikkbedriftene.

Bratli har sin barnetro i behold og utfolder den gjennom Garnisonskirken i Horten.
– Er Smiths venner å regne som en sidegren av Den norske marine?
– Omtrent sånn begynte det. Min interesse startet med at jeg skrev en bok i anledning Vernepliktige sjøoffiserers forenings hundreårsjubileum. Under arbeidet så jeg etter folk jeg kunne bruke. Det vil si alle som sluttet etter fullført plikttjeneste, og som tjenestegjorde de merkeligste plasser; med kongen i Siam, keiseren i Kina og Evert Taube. «Blev misjonær i sorteste Afrika», sto det om Elias Aslaksen. Egentlig ble han misjonær i Kina. Aslaksen traff jeg som barn hjemme hos min bestefar. Han er den beste kadett som er utdannet gjennom alle tider, fra 1652 til 2006. Jeg lurte på hva som fikk en vordende admiral til å bli predikant. Slik ble den første boken til.
– Du har også skrevet en bok om å være ombudsmann.
– Ja, jeg kjenner bare èn som har lest den boken, og det er meg selv. Jeg fulgte ombudsmannen i nesten to år. Oppgavene har ikke endret seg så mye siden den gang, men det er da også bare fire og et halvt år siden boken ble skrevet. En del saker knytter seg riktignok til omstillingen og alt som er skjedd i den siste tiden.
– Man må vel kunne fastslå at du har et stadig mindre forsvar å være ombudsmann for.
– Forsvaret krymper, men er fortsatt veldig stort. Så skal man huske at klagesaker er noe man kan gjøre før, under og etter tjenesten. Du kan fortsatt klage, for å si det slik.
– I så fall vil jeg få lov til å klage over mitt opphold på Rødbergodden fort.
– Da var du i hvert fall på et praktfullt sted.
Jeg utdyper min klage, men har ingen sterk følelse av det bærer mot senskadeerstatning.
– Merker ombudsmannen at Norge er involvert i flere angrepskriger utenlands?
– Nei, ikke i angrepskrig, men i skarpere operasjoner. Internasjonal tjeneste kan føre til flere saker på sikt. Vi behandler en del senskadesaker fra Libanon. I løpet av den korte tiden jeg har vært her, er jeg blitt imponert over hvordan man har forberedt personellet og de pårørende i forbindelse med det nye oppdraget der nede. Arbeid i forkant kan gjøre håndteringen betydelig lettere i etterkant.

Horten er den rødeste av alle tråder i Bratlis liv. Hans lokalpatriotisme kjenner ingen grenser. Bratli blir bløt i blikket av å snakke om kolonialhandelen Alfred Berg i Storgaten.
– Wesenlund er fra Horten. Leif Preus er fra Horten. Arne Olav Brundtland er fra Horten. Sam Eyde bodde i Horten. Det var på hans gamle gård at man anla golfbane. Glemmes må heller ikke Jørgen Kosmo. Jeg hadde gleden av å jobbe for Kosmo da han var forsvarsminister, og senere da han ble stortingspresident. Vi er begge fra Horten, rent bortsett fra at han ikke er født der.
Han pauser for å antyde hvilken himmelvid forskjell det er på ekte hortensere og innflyttere. 
– Jeg kjenner ham fra langt tilbake, men ordentlig kjent ble vi først som godt voksne. Han er i mine øyne en politiker av storformat. Men han sluttet og ble riksrevisor. Jeg ble nok mest overrasket av alle da Stortinget spurte meg om å bli ombudsmann, og til overmål valgte en person uten partipolitisk bakgrunn.
– Men ble du ikke kastet som Arbeiderpartiets gruppesekretær på Stortinget i 1981, og forårsaket ikke dette protester da du gjeninntok Stortinget som sekretær for Kosmo?
– Jeg føler ikke at det var noen strid, men det var noen som mislikte utnevnelsen. Thorbjørn Berntsen ble sitert på at han for 25 år siden beskrev meg som en «lyttepost for overvåkninga». Jeg velger å ta det humoristisk. Thorbjørn har jeg alltid hatt sans og respekt for. Vi  korresponderte ikke alltid når det gjaldt Nato og de allierte. I 1981 forlot jeg stillingen som sekretær av fri vilje, ganske enkelt fordi jeg ikke er noen partipolitiker. 
– Du gikk fra Arbeiderpartiet til Morgenbladet.
– Jeg gikk til pressen, hvor jeg har vært i 22 år. Først var jeg i Oslo pressetjeneste, sammen med Calle Berg. Vi skrev blant annet en bok om Willoch sammen. Dessuten skrev vi lederartikler her og der. En periode ble jeg utleid til Morgenbladet. I tillegg var jeg med på å grunnlegge Hus og Bolig, samt Dine Penger. Dessverre solgte jeg aksjene altfor tidlig. 

Bratli går ut på kjøkkenet og henter et bugnende fat med baguetter. Tre barn er han far til, og bestefar til tre. Jevnt over reiser han hjem til Horten så snart anledningen byr seg.
– Hjemme har jeg ordentlig havpanorama, men jeg er ikke utpå særlig ofte. Derimot hender det at jeg går langs elven med fluestang. Har jeg fri, går jeg tur eller spiller golf. Dessuten har jeg mye å skrive. Ombudsmannen for sivile vernepliktige fyller 50 år. Det blir ikke bok, men beretning. Dessuten skriver jeg bok i anledning Vestfold Arbeiderpartis hundreårsjubileum. Den utkommer nå en av dagene.
– Hva er din bestselger?
– Boken om Kåre Willoch solgte veldig bra. Det samme gjorde golfboken «Fy farao for et slag». «Korsets vei», boken om Smiths venner, har også solgt bra. Den er oversatt til flere språk. Jeg skrev også en bok om utenrikspolitikk i 1979 som ble oversatt.

Ombudsmannen betrakter mitt spisemønster og spør vennlig om han kan by meg en serviett. Han er mer enn alminnelig opptatt av å få i seg tilstrekkelige mengder frukt og grønt. Hvilket har sammenheng med at han pådro seg hjerteinfarkt for to år siden. Nå føler han seg prima. 
– Noen påstår at innmeldelse i Smiths venner er snarveien til strandtomt.
– Det har jeg aldri hørt. Smiths venner har dessuten ikke medlemmer. De har for så vidt heller ikke noen ansatte. Ja, de har ikke engang noe navn. Smiths venner er bare noe som utenforstående kaller menigheten.
– Synes du de burde fått Bolærne?
– Nei, jeg tror det var en klok avgjørelse som ble tatt, og jeg synes Smiths venner opptrådte veldig ryddig. De har sitt tilhold i Melsomvik, og du skal over et ubehagelig havstykke for å komme til Bolærne. Jeg syntes det var rart at de ville ha Bolærne. Både for menigheten og offentligheten tror jeg man kom frem til en god løsning.
Bratli har lest at Bryan Adams nylig opptrådte i menighetens gigantsal. Det sier ham fint lite.
– Jeg liker å høre opera. Du kan ikke spille golf med Bjørn Simensen uten å like opera.
– Er det litt frimurerlosje ute på banene?
– I utlandet brukes nok golf i høyere grad til networking. Det blir vennegjenger som spiller. Jeg etablerte pressemesterskapet i golf. Det var ikke mange pressefolk som spilte den gang. Når er presselaget det største i bedriftsserien.
– Det er vel ikke idrett i den forstand at man blir svett.
– Å jo. Du går langt, og bruker den store muskulaturen. Du svinger på det du har. Enten bærer du noe, eller du trekker noe med deg. Jeg mener å huske at man i snitt bruker 1800 kalorier på en runde. 

Kommandøren drikker kaffe og spiser muffins med teskje uten å smule. Trolig visste han å te seg sømmelig allerede før han ble tatt opp ved Sjøkrigsskolen i Bergen.
– Den gang produserte vi ekstra befal for lager. Det var et overskudd av folk. Mange gikk inn i maritime næringer. Andre ble ledere. Selv har jeg vært på hav og land og fort og skoler, men ganske tidlig kom jeg over i pressetjenesten. Jeg var med på oppbyggingen av Sjøforsvarets pressetjeneste, og redigerte to offisersblader i 12 år. Det var halvtidsarbeid med bokskrivning på si. Jeg hadde ikke tid til en heldagsjobb. Måtte ha rom til å skrive bøker. Jeg kunne levd bare av bøker hvis jeg ville, men da ville jeg nok måtte leve noe mer forsiktig.
Bratli har signert militære fagbøker i både Molde og Tromsø. Ofte blir han spurt om å være gjesteforeleser i religiøse sammenhenger. Da påpeker Bratli at han er forteller, ikke teolog.
– Er du en vinsnobb?
– Nei, og skal jeg si deg hva forskjellen er? Jeg var på en vintur hvor vi seilte nedover Mosel. Et fantastisk dalføre, hvor man bare klapper til kai og drikker vin. Forskjellen på en vinsnobb og meg er at jeg vet sånn omtrent hvor ting ligger. En vinsnobb kan fortelle nøyaktig hvor grensen går mellom graben og doctor. Da er du langt forbi min interesse. Jeg drikker viner og nyter det.
– Hvordan har det seg at du innledet et privat samarbeid med Sjøforsvaret i Amazonas?
– I pressetjenesten satt vi og vred hjernene vår på nittitallet for å finne ut hvordan vi kunne nå ut til nye grupper. Da kom vi opp med ideen om å skape en goodwill-skvadron. Samtidig var «Gutta på tur» i gang med sine programmer. Vi entes om å få til et samarbeid. Av alle de ulike ting jeg har gjort i livet, må jeg si at det å jobbe med den gjengen rager høyt. Vi hadde to programmer i forkant. Det første var om bord i en ubåt. Der deltok ikke jeg. Det andre kretset rundt en kjent kokk på Helgelandskysten. Kokken meldte forfall i tolvte time. Da lanserte jeg øverstkommanderende i Nord-Norge som hans stedfortreder. Verdens beste torskekokk. Til slutt var det Amazonas. For mange år siden ble jeg kjent med det brasilianske laget i marinefemkamp. Vi har siden holdt kontakten. Derfor lot det seg gjøre å seile med den brasilianske marinen.   

Ombudsmannen regner seg selv for å være en ganske treffsikker skytter. Men i sitt niogfemtiende leveår trengs tross alt briller for å lese telefonkatalogen. 
– Står det litt mindre glans av gullstriper og måkeskitt på lua enn det gjorde før?
– Samfunnet har forandret seg. Respekten for alle typer autoriteter er avtagende på godt og vondt. Dette samtidig som vi har fått et helt nytt forsvar. Befalets selvbilde har endret seg. Hovedsakelig oppfatter jeg det som en positiv utvikling. Sett utenfra står det mindre glans av offiserer enn det gjorde før. Men innenfra oppleves det som positivt. Heimevernet er for eksempel blitt mye mer aktivt, synlig og moderne. Bildet utenfra stemmer nå bedre med bildet innenfra.  
– Man leser at bare hver fjerde unge nordmann nå avtjener militærtjeneste, hvorav de fleste blir utmattet av å gå opp en trapp.
– Det er et tankekors. Vår moderne livsform fører til at ungdom er av dårligere fysisk kvalitet. Det er ikke bare et problem for Forsvaret. Det er et samfunnsproblem. Den nye, positive dimensjonen er dette med kvinners frivillige verneplikttjeneste. Jevnt over er jeg imponert over kvaliteten på soldatene jeg møter omkring i kongeriket.

Fra min sitteplass i hjørnesofaen
ser jeg rett over til presidentbalkongen på Stortinget. Men hvis man tror at Bratli kommer til å stå på sin ombudsmannsbalkong og vaie med flagget 17. mai, tar man feil. Han kommer til å være i Horten, slik han alltid har vært. Og han kommer trolig ikke til å være like strunk og forgyllet i klærne som han er i kommandørdrakten på det maritime fotografiet som er opphengt over skrivebordet.
– Det er meg i tjenesteuniform. Du burde kunne se hvor bildet er tatt.
Ombudsmannen setter meg på en prøve. Jeg myser så godt som en gammel fenrik formår.
– Er det i Akababukten?
– Det er tatt i leden utenfor Rødbergodden fort!

NIELS CHRISTIAN GEELMUYDEN
Foto: ARNE FLAATEN af@fofo.no

Navn: Kjell Arne Bratli
Født: 25. august 1948
Stilling: Ombudsmann for Forsvaret
Utdannelse: SKSK/OKA, diverse
Aktuell: Overtok denne høsten jobben som Ombudsmann for Forsvaret

Milepæler
10 år: Elev ved Horten Folkeskole
20 år: Forelsket i min første - og hun som fortsatt er min kone
30 år: Gruppesekretær på Stortinget
40 år: Borre golfbane påtenkt bygget
50 år: Bok nummer 14 og 15 utgitt («Oppdrag Bagdad» og «En Herrens Kriger»)
Idium Portalserver 3.0idium webpublisering