Pomp og praktisk

stormark 1.jpg

 

Den mekaniske lyden av metallstativ som senkes og synet av laserstråler som bølger over 185 centimeter krigsskolekadett, bryter gjennom et tøyforheng på Dokka. I en bokser­shorts på et treplatå blir Jørn Ryen tatt mål av. 29-åringen er blant de første i Forsvaret som prøver konfeksjonsfabrikken Stormarks AS’ nye målevåpen – en skanner som måler med millimeterpresisjon. Hensikten er å få uniformer som sitter som støpt.
Det tyske apparatet med en pris på drøye 600 000 kroner holder det som loves. I hvert fall hvis vi skal tro daglig leder Tore Fagerås.
–  Når vi skal ta mål av 2500 offiserer i Hæren, så tar det veldig lang tid å gjøre det ved hjelp av målebånd. Med skanneren tar det bare åtte sekunder per person, og det blir målt helt ned på millimeteren. Vi klarer ikke å gjøre det like nøyaktig på gamlemåten, sier Fagerås.

stormark 3.jpg

Som på Rimi. 1. oktober kom nye bestemmelser om felles uniformsregler i Forsvaret.  Denne høsten er også ny hæruniform på plass. 2500 offiserer må kjøpe den før 2012. Også Luftfor­svaret kommer snart med nye antrekk. Uniform er fortsatt noe soldater og offiserer ikke kan klare seg uten. Forsvaret håper at måleapparatet på Dokka skal gjøre det enklere å innføre fremtidige uniformer. Teknologien bak apparatet er langt fra ny, faktisk har den vært tilgjengelig i 15 år. Men bruksområdet, til å måle og tilpasse uniformer for soldater, er fersk i norsk sammenheng. Tidligere er det bare Sveits og Østerrike som har brukt kroppsskanning som et målemiddel i det militære.
– Det er samme prinsippet som når matvarer skannes på Rimi, sier Vegard Haave i Stormark AS.
Krigsskolekadett Jørn Ryen fra Linderud leir blir på ny skannet. Måledata fra laserstråler strømmer inn til en datamaskin som er tilkoblet apparatet, og en datagenerert utgave av Ryen dukker opp på skjermen. Det er en helt annen målemetode enn hva Ryen er vant med.
– Vi prøvde plagg som passet noenlunde da jeg skulle få uniform, så målte de etter det, forteller han.
– Det blir kroppsnære mål, men ikke noe pølseskinn, forsikrer Tore Fagerås som betrakter målingen fra sidelinjen.

Daghavende_001.jpg

Strengere regler. Lenger øst er det lunsj, i messa på Rena leir. Og her går fremtidens militære ledere rundt med feil brett på ermene, noen har skitne sko, mens andre igjen har beholdt ørkenutstyret fra utenlandsoperasjoner i en salig blanding med mer hjemlig uniformering.
– Hei, vent litt!
Den unge grenaderen fra Telemark bataljon stopper opp med et forfjamset uttrykk i ansiktet.
– Ermene dine. Du må brette dem ordentlig før du slipper inn, sier løytnant Lena Høibakk Olsen og peker.
Den skinnende metallplaten rundt halsen viser at hun er daghavende ­offiser. Ingen med sluskete uniform unnslipper når hun har tatt plass ved inngangen til befalsmessa.
– Vi har sett behovet for å stramme inn på bruken av uniform. Derfor har daghavende offiser fått beskjed om å sjekke at soldatene er korrekt antrukket. Intensjonen er å følge opp generalinspektørens formaning om å heve uniformsstandarden, forteller plasskommandanten i Øster­dalen garnison, Ola Gundersen.
Problemet ligger hovedsaklig hos grenaderer og avdelingsbefal. Rena leir er et utstillingsvindu med mye besøk fra både inn- og utland. Og måten man bærer uniformen på, sier noe om graden av profesjonalitet, understreker Gundersen. Han mener det har spredd seg en ukultur i noen avdelinger.
– Enkelte prøver å skille seg ut for å vise at de tilhører en spesiell avdeling. For eksempel ved å gå uten lue, med upussede sko og slitt uniform. Dessuten bruker man private uniformseffekter på en måte som ikke er i henhold til reglementet. Daghavende i messa er et konkret tiltak for å få bukt med dette, sier han.
Støvelpuss. – Dette har hatt en kjempeeffekt, sier Høibakk Olsen.
Hun lar øynene gli over nypussede sko og uniform på alle som passerer på vei inn til lunsj. Det er langt mellom synderne.
– Nå ser jeg ofte folk utenfor som pusser støvler. Det skjedde aldri tidligere. Jeg tror vi bidrar til en større bevissthet rundt uniformsbruken. Det er et minstekrav at uniformen skal være ren i messa. Dette har med hygiene å gjøre. Jeg hadde også stoppet GIH dersom det hadde vært nødvendig, sier hun med et smil.

til F00017.jpg

Praktisk bruk. Langt fra Rena er kaptein Jan Sæten kledd i det antrekket han bruker mest i Forsvaret: arbeidsuniformen. Han jobber med jagerflyene under øvelse Nordavind på Banak flystasjon.
– Jeg er stolt av uniformen, og den har blitt veldig praktisk – særlig den todelte. Den vi hadde på 80-tallet var statisk og brannfarlig, og den gamle arbeidsuniformen så lite militær ut, mener Sæten.
Han begynte sin karriere i Luft­forsvaret som flysoldat på bakkeutstyr i 1978. Da som nå på Banak. Ute blant jagerflyene har han droppet lua.
– Det skyldes praktiske årsaker. Mister jeg lua, kan den bli dratt inn i jetmotoren og ødelegge den, sier Sæten. 52-åringen er kaptein og stort sett å se i mørkegrønn arbeidsuniform på Banak flystasjon, der han sjekker Sea King-en. Han har også et ansvar for F-16.
– Jeg har to typer feltuniform og lyseblå serviceuniformen. Feltuniformen brukes litt på øvelser, men blåuniformen er ikke i bruk annet enn ved oppstilling, det vil si ikke hvert år. Da er det gjerne litt bytteshow først. Jeg overtok nettopp jakka til kollega Reidulf fordi hans kropp har krympet, mens min har vokst, sier Sæten og ler.
Jobben gjør at Sæten lar sine uniformer henge igjen på arbeidsplassen, men det er ikke fordi han ikke trives i dem. Også her er praktiske årsaker bakgrunnen:
– Jeg sykler til og fra jobb i sivil fordi det gjerne kan lukte litt olje og «fuel» av uniformen. Derfor ønsker jeg ikke å ha den hjemme, forklarer han.
– Kanskje det er riktig at det slurves litt med uniformsbruken i Luftforsvaret?
– Vi bærer muligens litt preg av å være rundere i kantene, og at vi har hatt en del dårlig utstyr. Derfor har det kommet inn noen private effekter som t-skjorter, sokker og luer. Luftforsvarets syntetiske sokker holder ikke om vinteren.
– Hva er viktigste grunn for deg til å bære uniform?
– At den er et arbeidstøy jeg setter pris på: hensiktsmessig å arbeide i, løs og ledig med praktiske lommer. Det går på bevegelighet og sikkerhet – med skjulte glidelåser så man ikke riper opp flyet, sier flytekniker Sæten, som unngår å bruke utgåtte militærklær til privat jobbing.
– Unntaket er ei gammel feltskjorte når jeg maler hus, sier han.

Harmoni. – De nye bestemmelsene skal gi et mer harmonisert reglement som omfatter alle forsvarsgrenene, forteller kommandør Hans Kristian Herland.
Frem til i høst ledet han Koordi­neringsutvalget for uniformer, forsvarssjefens rådgiverende organ i uniformsspørsmål. Bestemmelsene er ikke kommet på grunn av reaksjoner utenfra. Det er utvalget selv som har sett behovet for felles praksis. Han presiserer at unike bestemmelser for hver forsvarsgren er generalinspektørenes ansvar.
– Felles dreier det seg eksempelvis om navneskilt, hårlengde og tatoveringer. I tillegg vil en beordring av antrekk nå være utvetydig. Hvis det gis ordre om at alle skal stille i P1, altså paradeuniform, så skal avdelingene vite hva det innebærer. Det er også blitt klarhet i hvilken uniformsbruk som godtas ved straffeforfølgelse. Det var jo tvil om dette i saken mot kontreadmiral Karlsvik, forklarer Herland.
– Mange yrkesoffiserer henger fra seg uniformen på kontoret ved arbeidsdagens slutt. Hvorfor skjer det?
– Mest av praktiske grunner. Skiftende værforhold gjør at det er greit å kunne variere antrekk til og fra jobb. Dessuten er en uniform mer forpliktende. Når jeg setter meg på toget godt avslappet, er det greit ikke å bli lagt spesielt merke til.
– Vernepliktige blir jo oppfordret til å gå i uniform. Bør ikke dere som er yrkesoffiserer gå foran med godt eksempel?
– Jeg ser dilemmaet og er i prinsippet enig. Likevel, jeg kommer for min del neppe til å endre reiseantrekket før og etter arbeidstid.
 
Samme krav. På Rena utdyper plasskommandanten den nye holdningen:
– Vi innfører nulltoleranse når det gjelder brudd på uniformsreglementet. Det er overhodet ingen motsetning mellom operative behov og det å gå korrekt antrukket. Det nye reglementet får ikke store praktiske konsekvenser for den enkelte soldat. Men det blir mye enklere å vite hva som er riktig bruk av uniform. Det gamle reglementet avspeilet ikke innføringen av nytt utstyr som for eksempel fleecejakke, sier Gundersen.
Han har tidligere mottatt klager fra områdetillitsvalgte for de vernepliktige.
– De reagerer på at det ikke stilles samme kravene til grenaderer og befal når det gjelder uniformsstandard. Dette skal vi få bukt med. Men det er ikke bare min utfordring. Også offiserer ute i avdelingene må ta tak i dette, sier han.
I messa forteller Høibakk Olsen at det er grenaderene som slurver mest. Det gjør jobben til befalet hos vernepliktige avdelinger vanskeligere.
– Det funker ikke å snakke om korrekt uniformsbruk når folk rundt deg ser shabby ut, konstaterer hun.
– Hærens Jegerkommando startet trenden, men de har skjerpet seg betraktelig. Problemet er at Telemark bataljon har overtatt. Det har blitt kult å se litt rufsete ut. En slags identitet som viser at de er en operativ avdeling, sier daghavende idet to grenaderer kommer inn i messa.
– Ermene skal enten være over albuene eller helt nede, sier Høibakk Olsen.
– Du er streng, svarer den ene smilende.
– Bretting av ermene er det vi stopper flest for, forklarer hun, mens de to forter seg å korrigere.

En praktisk årsak. – Jeg er kjent med at enkelte grenaderer får tilsnakk for ermebretten. Men dette handler slett ikke om identitet. Når man er ute i felt, er det mest praktisk å ha ermene brettet halvveis ned på underarmen. På den måten får man beskyttelse for albuen og god ventilasjon samtidig. Det kan være lett å glemme når man kommer tilbake fra en øvelse. Men vi er helt klare på at det skal være et skille mellom leir og felt, sier Frank Stølan, nestkommanderende i Telemark bataljon. Han understreker at de støtter fullt opp om ordningen med daghavende i befalsmessa.
– Som alle andre har vi våre svin på skogen. Jeg tror likevel ikke at vi er verre enn andre operative enheter. En avdeling utvikler enkelte fellestrekk når de lever tett på hverandre. Uniformsbruk som er av praktisk art, kan derfor lett bli oppfattet av utenforstående som en særpreget identitet, forklarer Stølan.
– Men vi er veldig bevisste på hvordan vi oppfattes utad. Korrekt uniformsbruk er noe vi har fokusert på over lang tid. Og det har vært en betraktelig forbedring. Hvis man ikke tar tak i det, kan det utvikle seg en ukultur, innrømmer han.

jentene1.jpg

På permreise. Fra Rena til Oslo tar det om lag tre timer med tog. Og når de vernepliktige får 90 prosent rabatt på ordinær billett, ser de ingen grunn til å reise i sivilt hjem til mor, far eller kjæreste. Rørosbanens avgang fra Rena denne fredagen i september får sine utfordringer. For når 50-60 soldater går om bord, er det fra før neste fullt på toget fra Trondheim. Folk setter seg der det er en ledig flekk, i midtgangen, klemt opp mot kaffeautomaten eller ved dørene. Konduktøren må ta store skritt mellom bein, sekker og grønnkledde ungdommer. Det minner om påskeutfart.
Natalie Dyvesether (19) tjenestegjør i Kampeskadronen på Rena. Sammen med venninnene Nina Terjesen (27) og Karoline Indahl (19) har hun funnet ledig plass. En toseter gjør nytten for tre. Alle er ulastelig korrekt antrukket i grønne hæruniformer.
– Det er ikke vanskelig å være fin i uniformen. Men det vanskelige er å få til håret i den ballformen det skal ha. Jeg sliter, det er ikke enkelt, sier Dyvesether.
Tre seter lenger frem i toget har en kar med stjerner og striper klart å få vindusplass.
– Vi er opptatt av at våre soldater skal være nøye med uniformene sine, også når de har permisjon og reiser hjem, forteller oberstløytnant Sven Harald Halvorsen.
Han er sjef for Hærens taktiske treningssenter (HTTS). Ved siden av sitter vernepliktige Fredrik Pedersen, kanskje litt smånervøs over å ha en sjef ved sin side.
– Det er viktig å gå fint kledd, også på vei hjem, sier Pedersen. – Nå har det blitt slik at jeg instinktiv tar hendene opp av lommene, selv når jeg ikke har uniform på meg, legger han til. Sjefen understreker:
– Det er ikke alle avdelinger i For­svaret som er like flinke til å følge uniformsreglementet. Det vet jeg og ser jeg. Men generelt er soldater i Forsvaret, og særlig de vernepliktige, flinke til å fremstå korrekt antrukket i uniformene sine.

Kostbare justeringer. I Stjerne­bygget på Rygge flystasjon sitter pensjonert generalmajor Tor Arnt Sandli på et lånt kontor med Vålerenga-skjerf på veggen, bereter i skuffen og nye luftforsvarsplagg hengende på stumtjeneren. Sandli er Luftforsvarets representant i Koordineringsutvalget for uniformssaker i Forsvaret (KUF). Selv om han stolt viser frem forsvarsgrenens splitter ny trenchcoat med nytt design og bedre stoff, er pensjonisten svært opptatt av de mange pengene Forsvaret bruker på å gjøre om uniformene sine:
– Det bør være grenser for hva man gjør av kostnadskrevende endringer i uniformsbruken. Det tar penger bort fra det vi er satt til å gjøre, nemlig å øve og bygge opp stridsevnen, sier Sandli.
Derfor blir det blant annet moderate uniformsendringer i Luftforsvaret.
Han mener dessuten at enkelte uniformstyper er overlesset av merker og distinksjoner – «at det har blitt for mye» – som han sier det. Sandli vil ikke gå i detalj om hvilke forsvarsgrener han tenker på, men fremhever uniformsbruken i Politiet som et godt eksempel.
– Fellesreglene er gode, enkle og lettfattelige. Men når utenforstående ser ulike bereter, «badger» og avdelingsvise merker, er de nok temmelig vanskelige å forstå hensikten med, sier han.
– Noen avdelinger i Forsvaret er kjente for dårlig uniformsbruk og brudd på gjeldende regler. Hva tenker du om det?
– Det er i første omgang et individuelt ansvar å gå korrekt antrukket. Men til syvende og sist er det den enkelte avdelingssjefs ansvar å sørge for at uniformsbruken er etter reglene. De må sørge for å påpeke brudd og eventuelt irettesette sine soldater. Normalt er det nok med tilsnakk. Refs er å ta det for langt, mener Sandli.

gakk gakk 6.jpg

Til besvær. Langt vest for Rena og Rygge står de der, vernepliktige fra Sjøforsvaret. Noen mener de ser ut som Donald Duck, andre synes de ser flotte ut. Sjøforsvarets permuniform, blåkragen, har vært debattert opp og ned i mente. Debatten om «Gakk-gakken» blusset opp igjen i sommer etter avisoppslag der det ble fremstilt at menige ble mobbet på grunn av permuniformen. Ifølge hovedtillitsvalgt i Sjøforsvaret, Iselin Mundheim, var det en feilaktig framstilling. Det handlet nemlig aldri om mobbing. Likevel er det utbredt å ta av seg uniformen så snart muligheten byr seg, blant annet på hjemreiser. Hun  understreker at meningene er delte. Likevel ønsker Tillitsmannsordningen like uniformer for alle i Sjøforsvaret.
– TMO ønsker at det skal være distinksjoner og ikke uniformen som skal skille menige fra befal, slik det er i Hæren og Luftforsvaret: Like uniformer for alle. Uniform innebærer ensartethet, sier Mundheim.
Det er usannsynlig at det vil bli gjort endringer med det første. Informasjonssjef i Sjøforsvaret, Per Rostad, sier det bare er et fåtall menige som ikke liker uniformen.
– I alle land hvor man har en marine, finnes det to sett med permuniformer; ett for vernepliktige og ett for befal. Vi er en internasjonal gren, og det ville være galt å skille seg ut når det ikke finnes praktiske grunner til det, sier Rostad.
– Men debatten om uniformen er ikke ny. Kunne det ikke da være greit å undersøke hva de menige mener?
– Å gjennomføre en god unders­økelse vil koste mye tid og penger.
Å endre uniformen hver gang det dukker opp nye meninger, vil være upraktisk, sier Rostad, som mener Sjøforsvarets menige bør bære den tradisjonsrike uniformen med stolthet. Det synes i alle fall ikke menig Kris Fredriksen er noe problem.
– Jeg bryr meg egentlig ikke så mye om det. For min del er det ikke et problem å reise med uniformen.   

Skal se ut. Slik ser også generalmajor Stein E. Nodeland på det. Han signaliserer at man skal være stolt av uniformen man bærer.
– Uniformen er del av vår militære profesjonskultur. Vi er profesjonelle militære. Det betyr at vi er proffe i faget vårt, men vi må også være proffe i hvordan vi kler oss. Det henger sammen. Samtidig markerer uniformen hvem vi er. Den er del av vår identitet og stolthet, sier den avtroppede generalinspektøren for Luftforsvaret.
I november blir han prosjektleder for det nye kampflyprosjektet, men stillingen er militær og han kommer fortsatt til å bære uniform.
– Hvilke forventninger tror du folk har til personer i uniform?
– Jeg tror folk forventer at en militær person skal se ordentlig ut, at håret skal være kort, at uniformen skal være riktig. Det ligger i bunn. Men det spørs jo hvor du er. Noen steder ser du ikke folk i uniform lenger. Da har du kanskje ikke de samme forventningene heller. Andre steder er de overalt – som på Rena eller Seter­moen.
Han opplever at de ansatte i Luftforsvaret er flinke til å bære uniformen riktig. Likevel mener han at de har et forbedringspotensial.
– Fra tid til annen ser jeg ansatte som blander antrekk – av makelighetshensyn.

Må tilpasses. Hos daghavende på Rena begynner matsalen å tømmes. Høibakk Olsen vedgår at hun selv ikke er helt uskyldig når det gjelder uniformsbruk. Hun får blant annet hjelp til å rette på en skjev krage før fotografen tar sine bilder. Og uniformen er kjøpt privat.
– Å bære uniform handler om identitet. Jeg er stolt av det jeg gjør og vil derfor se bra ut. Men det er vanskelig når klærne får deg til å se ut som en idiot. Jeg er 1,50 høy og ville gjerne ha uniform med kvinnelig snitt. De man får utdelt på depotet, er for store, og det er lang ventetid for å få dem tilpasset. Derfor har jeg som mange andre valgt å kjøpe uniform et annet sted, forteller hun.
Høibakk Olsen er inne i sin siste uke i kongens klær. Snart går turen til England hvor kiropraktor-studier venter. Og hun gruer seg litt til noen av utfordringene det sivile livet byr på.
– Da må jeg faktisk begynne å tenke på hva jeg skal ha på meg hver dag. Det blir en overgang!

SVEIN ARSTAD sa@fofo.no
PAAL RAVNAAS pr@fofo.no
ØYVIND FØRLAND OLSEN ofo@fofo.no
OLE KÅRE EIDE oke@fofo.no
JAHN RØNNE jr@fofo.no
TORBJØRN LØVLAND tl@fofo.no

 

Dette blir nytt

Hæren
■ Startet innfasing av ny tjenesteuniform i sommer. Generaler og nyutdannede sersjanter var først ute.
■ Den fjellgrå tjenesteuniformen har sko og øvrig tilbehør i sort.
■ Målet er at også vernepliktige skal få den nye uniformen innen 2012.
■  Pensjonister og reservister vil fortsatt kunne ha den gamle modellen M-56.
■ Tjenesteuniformen er beregnet å kunne vare ­
i fire år.

Luftforsvaret
■ Luftforsvaret gjør det motsatte av Hæren. Menige, elever og ­gravide er de første som kles opp i ny tjenesteuniform.
■ Uniformen er ikke veldig forskjellig fra den gamle, men har bedre stoff, bisé på ermene og lommeklaffene, og den kommer i penere snitt og bedre stoffkvalitet. Fargen er ørlite mørkere enn den gamle.
■ De to uniformene vil kunne brukes parallelt en tid framover.
■ Luftforsvaret fjerner to gamle kappetyper og tar i stedet i bruk en ny trenchcoat i koksblått. Også jakker til sommerbruk kommer i denne
fargen, samt allværsjakker etter modell fra Hæren og Sjøforsvaret. Denne har generalin­spektøren bestemt skal utleveres til soldatene,
til permisjonsbruk.
■ Ny skinnjakke er nettopp innført, både
i herre- og damemodell.

Sjøforsvaret
■ Har kastet ut skinnjakka, og vil i stedet bruke allværsjakke.
■ Nytt fartøysantrekk designet for arbeid om bord. Jakke med avtakbart fôr, slik at den også egner seg om sommeren. Materialet består av en trelags membran – flammehemmende, pustende, vanntett og vindtett.
■ Det nye antrekket blir trolig innført neste år. Det skal erstatte dagens overtrekksantrekk med lang jakke. Det blir gitt både befal og menige
– i mørkeblått.
■ Marinejegeroperatørene har i år fått ny feltuniform i ensfarget grønn Gore-Tex.

Heimevernet
■ Har besluttet en egen HV-farge, trolig en variant av
grå, på bereten til de stadig ­tjenestegjørende. De har i dag grønn.

 

Visste du?

■ Trenchcoaten ble utviklet under første verdenskrig som et ekstra ytterplagg for soldatene i skyttergravene.

 

Arrest for knapper
Førstekrigsadvokat Gunnar Johnsen satt selv åtte dager
i arrest etter å ha unnlatt å sy inn knapper i uniformen sin.
– Det var slik under min tid i Forsvaret at vi brukte knapper for å holde jakken sammen med buksene, forteller Johnsen. Da det ble oppdaget at han hadde latt være å sy på knapper på en av
sine to jakker, ble befalet tydeligvis irritert.
– Jeg ble refset for ordreunnlatelse og satt åtte dager i arrest, minnes Johnsen.
Men i dag er det slik at verken Johnsen eller generaladvokat Arne Willy Dahl kan huske sist de hadde en sak om uniformsrefs.
– Jeg tror ikke jeg har sett en eneste refs for ureglementert uniformsbruk siden jeg startet i jobben som krigsadvokat for 16 år siden. Det sier jo litt, sier Johnsen.
– Hva tror du årsaken til det er?
– Både soldater og befal i Forsvaret er i dag mye bedre ut­dannet og det store flertallet er topp motivert for jobben de skal gjøre, men jeg kan forstå at soldater på skarpe oppdrag bryr seg mer om sin sikkerhet enn om uniformen har den rette buksepressen.
Generaladvokat Arne Willy Dahl stemmer i:
– Jeg kan erindre en episode der militærpolitiet refset en ­soldat som gikk uten lue på Oslo S. Men det er 10-15 år siden.

Omsetning i taket
Normalt omsetter Forsvares uniformsutsalg (Funif) for 12-13 millioner kroner i året. Den nye hæruniformen, som alle offiserer må skaffe seg innen utgangen av 2012, vil koste nærmere 20 000 kroner. Det vil firedoble omsetningen til 40-50 millioner kroner.
– Mitt inntrykk er at folk er veldig fornøyd med den nye uniformen. Det har vært stor etter­spørsel etter å få den, sier Svein Hellerud, daglig leder i Funif.
De har allerede kledd opp befals­elever, Kongehuset og den øverste ledelsen i uniformen.
– Hvordan skiller den seg fra den forrige?
– Den har endret design, fått ­annen farge og ikke minst blir
den produsert i en helt annen stoffkvalitet.

 

 

moberg1.jpg

– En myte

Harald Moberg ved Forsvarsmuseet mener at uniformen har blitt for sporty.

Førsteamanuensisen har to interessefelt: militær­uniformer og mote. I oktober holder han foredrag på Forsvarsmuseet: «Fra tunika til trenchcoat – gjensidig motepåvirkning fra soldater til vanlige folk gjennom tidene.» Det tar for seg norske militæruniformers historie, og til tross for at både trenchcoat og dyffelcoat har militært opphav, så er Moberg klar på at i et historisk perspektiv så er det ikke Forsvaret som har påvirket moten.
– Det er en myte, sier han.
– Det finnes noen eksempler på at militære plagg har blitt brukt sivilt, men ser vi på uniformen i et historisk perspektiv, så er det heller riktig å si at det er den sivile moten som påvirker den militære uniformen.
Noen eksempler finnes likevel. På 60-tallet ble det populært, spesielt i Storbritannia, å bruke gamle militærjakker. Siden kom bukser med påsydde sidelommer og klær i ­kamuflasjefarger. I utlandet har store popstjerner, som
for eksempel Michael Jackson, gått i militærjakke.
– Utfordringen med å tilpasse mote for Forsvaret er at du ikke skifter militære plagg ofte. De skal vare, sier han.
Uniformsfavoritten er en preussisk modell fra 1888 – gråblå i fargen, men selv mener han at det ikke er mange pene uniformer igjen.
– Garden ser jo ålreit ut, men jeg synes de fleste permisjonsantrekkene er blitt for sporty. De minner litt om kamuflasjeklær som du kan få kjøpt i hvilken som helst butikk og som veldig mange går i.
– Men er det ikke det samme hvor pen uniformen er så lenge den gjør nytten?
– Det gjør jo ikke noe om den er pen også. Litt stilig skal man være når man går i uniform.