Forsvarsforum
Portrett
Gubbejenta
Å bli kalt rødstrømpe fornærmer ikke «hurpenettverkets» Elin Ingvild Ekrol. Likevel er det offisersgubber hun kjemper for.
NAVN: Elin Ingvild Ekrol
STILLING: Generalsekretær i Krigsskoleutdannede Offiserers Landsforening (Kol)
FØDT: 29. mai 1972 BOSTED: Holmlia i Oslo
UTDANNING: Sanitetslinja ved Befalsskolen for Marinen og Sjøkrigsskolen SIVIL STATUS: Skilt, to barn
AKTUELL: Første kvinnelige generalsekretær i Kol
10 ÅR: Rektors yndling ved Prinsdal skole i Oslo
20 ÅR: Befal på Havarivernskolen
30 ÅR: Personelloffiser ved Forsvarets overkommando på Huseby
– Hvis du spør barna mine vil de sikkert synes at jeg er streng, sier alenemammaen mens hun heller kaffe fra presskanna. Panelgulvet i stua er ryddet som om det var inspeksjon. Verre er det på barneværelset. Tidenes første kvinnelige generalsekretær i Krigsskoleutdannede Offiserers Landsforening (Kol) har nemlig en forgjeves forhandling gående på hjemmebane. Hennes lille private tropp nekter å rydde rommet. Utallige lekefigurer er spredt i annen etasje.
– Det er ikke kadaverdisiplin med oppstilling foran skapet ennå. Men jeg har vurdert å begynne med det, ler hun. Med et par kjappe steg henter hun en boks med fargerike marsipankuler fra kjøkkenet. Døtrene Johanne og Ingvild laget dem før de dro til 40-prosents-pappaen. Kjøkkenbenken måtte mamma Ekrol bruke sandpapir på etter at jentene gikk amok med konditorfargen.
– Jeg er allergisk mot marsipan, sier hun, og stapper kule nummer to i munnen.
– Men jeg har ikke selvdisiplin.
EN GAMMELDAGS PAPPA og to storebrødre får skylda for at det ble befalsveien. Egentlig hadde unge Ekrol en drøm om
å studere medisin, men da eldstebroren valgte befalsskole var diltesøstera kjapp med å følge etter.
– Brødrene mine var veldig forsvarsinteresserte som barn. De var med i Forsvarsmuseets venner. Der kjøpte de
gamle tyskerhjelmer som de løp rundt med på hytta på Hvaler. Og jeg løp etter. Den egentlige grunnen til at det ble
operasjoner i stedet for operasjoner legger hun imidlertid på pappas oppdragelse i bydelen Prinsdal i Oslo. Da dattera
skaffet seg sin første bil, en gammel BMW 318, nektet han å tro at hun klarte å skifte dekk alene. Etter en runde hos naboene for å høre hvem som hadde hjulpet henne, måtte han innse at lillejenta hadde gjort det selv.
– Pappa var litt mannssjåvinist. Guttene fikk moped, det fikk ikke jeg. Guttene fikk hagle til 18-årsdagen, og jeg fikk sølvsmykker. Når jeg prøvde å konfrontere ham med hvorfor jeg ikke fikk moped, sa han at den rå lufta var skadelig for lungene mine. Men gå til skolen kunne jeg. Til slutt måtte han innrømme at han var mer redd for meg som jente.
– Er han offiser?
– Nei, han er arkitekt. Men han er sunnmøring, kanskje det er derfor.
BLIKKET HENNES VIKER. Fra å ha en ungpikes ansikt får hun brått en karrierekvinnes seriøse mine. Den unge generalsekretæren har ikke tatt den nye jobben i Kol for å være nikkedukke. Flere enn én mannlig motpart kan bli nødt til å si hallo til limpinnen.
– Vi er ikke nikkedukker. Vi tar de fightene som trengs, men vi velger å ikke gjøre det i mediene. En god del av de tingene vi er uenige i, kan løses internt. Vi skriver heller et brev direkte til arbeidsgiver fremfor å gå til VG eller Dagbladet.
– Er det derfor dere er så usynlige?
– Ja, jeg tror det. Men vi er heller ikke så uenige. Vi er ikke opptatt av å kritisere bare for å kritisere. Arbeidstakerorganisasjonen hennes er kjent for å bruke beskjedent skyts i spaltene. Så er medlemmene av Kol også eldre offiserer med høy utdanning, og de som, ja, det må vel være lov å si, faktisk sitter i ledende stillinger og i
mange tilfeller får skytset mot seg. Da er det greit ikke å brøle for høyt.
– Vi er ikke «gutta på gølvet», slår Høyre-politiker Ekrol fast, men understreker at organisasjonen er partipolitisk uavhengig.
– Er Kol enhver Høyre-velgers drøm?
– Det er en grunn til at jeg ikke har engasjert meg i Norges Offisersforbund. Jeg har aldri vært en av «gutta på gølvet» i ideologi. Jeg er veldig enig med Kol, og det har jeg vært lenge.
OPPVEKST PÅ OSLOS ØSTKANT. Statlig betalt utdannelse. Liten bil. Rekkehus i en drabantby. Utsikt rett i en skog. Ingen av delene skulle tilsi at Ekrol er en av dem som tar arbeidsgiverens parti. Men du verden, så mørkeblå alenemammaen er.
– Jeg er vel litt konservativ, da, sier hun med en tilgjort pen sleng på stemmen.
– Jeg har alltid vært Høyre-dame. Men jeg har valgt å engasjere meg i det forsvarspolitiske og ikke det politiske som sådan. Det er veldig vanskelig å gjøre begge deler. Som 27-åring var det distriktspolitikk hun måtte sverge til. Byjenta ble av alle småsteder valgt inn i kommunestyret i Fyresdal. Eks-mannen – som også er offiser – overtok en gård i Telemarkkommunen, og unge Ekrol gjorde sitt urbane inntog på den uavhengige bygdelista. Der bidro hun til å drive Arbeiderpartiet fra makta.
– Jeg hadde ikke bodd der lenge, så det å bli valgt inn i kommunestyret var fryktelig moro.
DEN URBANE NAVLESTRENGEN ble imidlertid for slitesterk. Etter to år med elgjakt, sauebjeller og 1300 innbyggere var det en lettelse for henne å komme til storbyen igjen.
– Når jeg var blitt kjent med alle 1300, visste jeg ikke hva jeg skulle finne på. Jeg er en byjente, og det å bo i Fyresdal med 1300 sjeler var svært tungt, sier hun. Jobben som sosialarbeider på en attføringsbedrift for narkomane var ikke nok til å få kapteinløytnanten til å si opp permisjonen fra Forsvaret. Heller ikke snøscooterkjøringen om vinteren. Det ble til at hun og barna flyttet til en forsvarsleilighet på Holmlia.
– La meg si det slik: Jeg har ikke vært på skitur etter at jeg flyttet derfra. Jeg hadde et akutt kafé- og bylivbehov. Men det burde kanskje begynne å gi seg nå, ler hun. Ansiktet er igjen en ungpikes. Latteren triller over trebordet. Hun er glad det ikke ble innlandet. Hvis hun strekker seg på terrassen, kan hun se sjøen. Bortimot hver dag i sommerhalvåret tar hun med seg barna de par hundre meterne til Hvervenbukta for å bade. En ny marsipankule svelges ned i den høyhalsete lammeullsgenseren.
– Nå driver jeg jo og oppfostrer en odelsjente til en stor gård i Telemark, da.
– Hva skjedde mellom deg og bonden?
– Det kan være vanskelig å få to forsvarskarrierer til å fungere. Vi fikk ikke den daglige kabalen til å gå opp. Det er
sånn med dagens kvinner at vi også gjerne vil ha alt. Før var kvinnene fornøyd med å jobbe mindre og være hjemme. Nå vil vi ikke det, og min teori er at det er årsaken til den høye skilsmisseprosenten.
– Så du skylder på den frigjorte kvinnen du er?
– Du kan jo se på det som samfunnets skyld. Jeg ville aldri hatt det annerledes, for jeg kunne ikke tenke meg å gå hjemme. Jeg ble helt gal under svangerskapspermisjonen. Det å kunne levere barna i barnehagen, reise på jobb og prate med voksne tanker, ja, det var helt overveldende.
– JEG HAR TULLET MED at jeg skal begynne å gå med røde strømper til skjørtuniformene på 8. mars. Men jeg er ikke
rødstrømpe. Man skal likevel ikke kimse av det kvinnene på 70-tallet gjorde. Det at alt føles så selvfølgelig for oss, er nettopp fordi de kjempet. De banet vei. Som ungt befal var ikke Ekrol like ydmyk ovenfor kvinnekampen. Spesielt
var hun hard i sleiva mot Nettverket for kvinnelig befal, eller «hurpenettverket», som hun kalte det den gang.
– Det der kommer til å møte meg for resten av livet, flirer hun, før hun begir seg ut på å bortforklare meningene hun
hadde som 20-åring.
– Nettverket gav meg assosiasjoner til kvinnegruppa Ottar og holdninger som «kom igjen, jenter, nå barberer vi håret og marsjerer uten bh». Jeg tror det er et merkelig fenomen som skjer når en ung jente går inn i en manneverden som 19-åring. Vi som jenter blir opptatt av å tilpasse oss den verden vi kommer inn i, og vi blir opptatt av å være en av gutta, sier hun. Når da innkallingen til Nettverket for kvinnelig befal kom, var befalsspira Ekrol kjapt på barrikaden med hånlig latter og skjellsordet «hurpenettverk». Senere ble hun selv sittende som nestleder for de uniformerte «hurpene» i to år. Fortsatt er hun medlem og engasjert i arbeidet.
– Vi ble med på et møte da vi fant ut at vi fikk gratis tur til Oslo.
– OG NÅ HAR DU GÅTT fra et «hurpenettverk» til et gubbevelde?
– Det sier vel sitt at de har en 32 år gammel kvinne som generalsekretær. Kol er ikke noe gubbevelde, akkurat.
– Men det er flest gubber der?
– Det er flest sjefer der.
– Ja, nettopp.
– Det er en morsom overskrift du har på gang. Men det blir jo veldig satt på spissen. I Kols sekretariat er det 25 prosents kvinnerepresentasjon. Med tre mannlige kolleger rundt seg står Ekrol med det administrative ansvaret i foreningen. Og den livlige 32-åringen møter offiserene med humoristisk kvinnelist.
– Det kan være utrolig avvæpnende å være blid og humoristisk. I møte med korrekte majorer og oberster kan man nå langt med en morsom vits eller å blunke til dem. Det å gjøre noe helt uventet kan gi et overtak.
– Hvordan er det å være alenemor omgitt av menn?
– Jeg er jo ferdigpakke. Nei da, jeg kan nok være veldig flørtete, men jeg er også veldig bevisst på hva som er jobb. Jeg er ikke komfortabel med å blande jobb og privatliv på den måten.
– Du har jo allerede gjort det?
– Ja, og det gikk jo veldig bra! Man lærer så lenge man lever.
BOKHYLLA ER FULL AV VINFLASKER, selv om Ekrol har fått seg ny kjæreste. Ved siden av bøkene og dvd-ene er hun foreviget i marineuniform. På et annet bilde er hun oppstilt mellom de to brødrene.
– Jeg har alltid oppfattet meg selv som guttejente. Men venninnene mine sier at jeg ikke ser slik ut. Selv føler jeg meg ikke feminin. Innenfra har jeg mørk stemme, og er stor og muskuløs. I ungdomsskoletiden var hun et hode høyere enn de andre. Den ene broren kalte henne for en forvokst firfirsle, blant medelevene var hun bare synonymordboka. Kombinasjonen skolelys og lange ben trakk ikke akkurat gutter den gang.
– Ingen ville kysse en flaggstang. Alle de søte guttene var jo små, ler hun.
– Når ble du populær blant guttene, da?
– Det begynte vel å løsne på slutten av ungdomsskolen, tenker jeg. Det var også på den tiden at hun begynte med karate. Ved brunt belte sluttet hun. Da var det Forsvaret som kalte. 14 år etter skal hun slå i bordet med at offiserer trenger enda mer penger. Ekrol smiler litt triumferende. Hun har lagt beina i kors under det rutete skjørtet. Fire øredobber skinner mot skogen.
– Nå har jeg bare sort belte i shopping.
ELLING SVELA
ARNE FLAATEN (FOTO)
