Pratmakerne

MØTES I SLOTTET: Til venstre i det gamle biblioteket i Hofberg slott ligger møtelokalene til Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa. Foran i bildet reiser prins Eugen von Savoyen sin hest. Foto: OLE KÅRE EIDE.

Det var i 1975 at Organisasjon for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) ble opprettet som et forum for samarbeid mellom øst og vest, spesielt med tanke på militær nedrustning. 18 år etter den kalde krigens slutt ønsker OSSE fortsatt å være relevant, men ulike interesser blant de 56 medlemslandene skaper utfordrende arbeidsforhold. Hvert år møtes landenes utenriksministere i OSSE-regi, men forrige gang de kom fram til en felles erklæring var i 2002: De prater og diskuterer, men som konsensusorganisasjon må alle være enige. Det er lettere sagt enn gjort. OSSE har kommet fram til enkelterklæringer og vedtak, men ingen felleserklæring. Det skyldes først og fremst uenighet omkring hvorvidt Russland skal trekke militære styrker og materiell ut av Georgia og Moldova.
– Samarbeidsklimaet var bedre på begynnelsen av 90-tallet enn det er i dag, innrømmer Tom Schrøder, som er Forsvarets representant i den norske OSSE-delegasjonen.
– Hvorfor det?
– Flere nasjoner var genuint opptatt av å begrense den militære aktiviteten, sier han.
 
Karakterskifte. I Wien har den norske OSSE-delegasjonen sine kontorer – sammen med den norske ambassaden. Ministerråd Erling Skjønsberg er fungerende delegasjonsleder.
– OSSE opplevde et karakterskifte i 1989 og 1990, forklarer han.
Den kalde krigen ble erstattet med nye sikkerhetsaspekter. Det handler fortsatt om militær avspenning og politisk dialog, men også om sikkerhet knyttet til menneskelige, økonomiske og miljømessige aspekter. Det er særlig den menneskelige dimensjonen – med valgobservasjoner – som har hatt betydning de seneste årene.
– Se på Georgia og Ukraina, der kom regimeskifter blant annet som et resultat av at OSSE-observatører oppdaget uregelmessigheter i valgene, forteller Skjønsberg.
Han mener at den store styrken til
OSSE er at organisasjonen er inne i alle faser av en konflikt; før den oppstår, mens den pågår og i arbeidet etter at den er avsluttet.
– Dette er med på å sikre en helhetlig og bred tilnærming, sier han.
Og heldigvis handler ikke OSSE bare om ministermøter i kafébyen Wien. Nærmere 90 prosent av de ansatte jobber i feltoperasjoner – spredt utover 19 sendelag. Vel to tredjedeler er på Balkan. Sendelagene jobber aktivt for å redusere antall våpen i omløp, de utdanner lokale politikorps og rettsvesen og bidrar til lovgivningsreformer.
– I perioden 2001 til 2005 ble mer enn fem millioner småvåpen destruert i OSSE-landene, påpeker Tom Schrøder.

Skepsis i Øst-Europa. Høsten 1999 ba OSSE om en politisk løsning i Tsjetsjenia. Det provoserte russerne, som så på Tsjetsjenia som et internt anliggende. Da uttalte daværende utenriksminister Igor Ivanov at OSSE hadde gått «fra å være en organisasjon som uttrykte Europas kollektive vilje til å bli et av vestens verktøy for å påtvinge andre demokrati».
– Russland er ikke glad i alt OSSE gjør, innrømmer Skjønsberg.
Tsjetsjenia er én grunn. En annen er de politiske omveltningene i Georgia og Ukraina, hvor OSSEs valgobservasjon bidro til å velte russervennlige regjeringer. Konsekvensen av et dårligere samarbeidsforhold har, ifølge en stortingsmelding Utenriksdepartementet skrev i fjor, vært mindre dynamikk i arbeidet for nedrustning.
– Jeg tror likevel at OSSE er viktig for Russland. Her er landet en fullverdig og selvstendig statspart. Samtidig er det viktig for andre nasjoner å være i dialog med Russland, sier Skjønsberg.
Også nasjoner som Hviterussland og Usbekistan kan styre sin begeistring for OSSE. Et sendelag er på plass i Usbekistan, men med svakt mandat.
– Myndighetene i landet ønsker mest mulig kontroll og det gir OSSE et dilemma. Skal vi godta et så svakt mandat? Vi så det som så viktig å være tilstede i Usbekistan at vi godtok mandatet, men konsekvensen kan bli at OSSEs evne til å påvirke svekkes, advarer Skjønsberg.
 

56 FLAGG: Sammen med de andre medlemslandene, henger det norske flagget utenfor Hofberg slott. Den norske delegasjonen består av åtte personer, Tom Schrøder er militærrådgiver.

Militær sikkerhet. OSSE er en aktiv del av regjeringens europapolitikk, står det svart på hvitt i stortingsmeldingen fra 2006. I en kronikk i Aftenposten i fjor kalte utenriksminister Jonas Gahr Støre OSSE for organisasjonen med det utvidede sikkerhetsbegrepet: «Evnen til å favne alt fra militær sikkerhet til økonomisk utvikling og demokratiske sammenhenger, vil være viktig når man skal møte de utfordringene som Europa står overfor». Høyre-leder Erna Solberg er mer skeptisk til den militære rollen som OSSE kan spille. I fjor høst uttalte hun til F at hun ikke så på organisasjonen som relevant for Forsvaret i fremtiden.
– Hvorfor ikke?
– OSSEs viktigste rolle har vært å fremme demokrati og observere valg. Der har den en sterk stilling, men ut over det har den ikke klart å bli noe mer enn et diskusjonsforum. Derfor bør det heller ikke være relevant for Forsvaret, sier Solberg til F.
– Hvilke organisasjoner vil være relevante?
– FN, i samarbeid med EU og Nato. Forsvaret kan fortsatt være på steder der OSSE arbeider, men den skal ikke bli et nytt Nato – det har heller ikke vært målsettingen, påpeker hun.

Europa er forandret. På delegasjonen i Wien er Skjønsberg overbevist om at organisasjonen fungerer bra slik den er. 
– OSSE har mye kompetanse, spesielt på valg- og politisiden. I tillegg involverer organisasjonen seg stadig tyngre innenfor problematikken med menneskehandel. OSSE kan gripe tak i problematikken på tvers av landegrenser og være en politisk pådriver, sier delegasjonslederen.
Militærrådgiver Tom Schrøder tror ikke de politisk-militære aspektene ved OSSEs arbeid vil bli mindre viktige i fremtiden.
– Nato kunne gjort en del av den samme jobben – hvis Russland og Hviterussland var medlemmer der. Europarådet berører også noen av de samme oppgavene, men de driver ikke operativ virksomhet. Hviterussland og de sentral-asiatiske landene er heller ikke med der, forklarer Schrøder.
Til tross for et lunkent samarbeidsklima er det store forskjeller på OSSE anno 2007 og organisasjonen slik den var på 70-tallet, påpeker Skjønsberg. Flere av statene som var del av Sovjetunionen er i dag medlem av EU og Nato.
– Europa har forandret seg. Når Norge for eksempel kritiserer mangel på demokrati i Hviterussland, kan vi få støtte fra nabolandet Ukraina. Flere nasjoner i øst ser mot resten av Europa, sier han.

Kriger av stein. På sokkel utenfor Hofberg slott, et par kilometer unna den norske ambassaden, reiser prins Eugen von Savoyen sin hest. Prinsen var en av Habsburgrikets mektigste generaler – og uten tvil en av de mer krigerske. I dag vokter han møtelokalene til OSSE. For mens konger og generaler på 1800-tallet sloss for sin sikkerhet, velger dagens ledere å prate.

I WIEN: OLE KÅRE EIDE oke@fofo.no


Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid

– Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (Organization for Security and Cooperation in Europe).
– Den eneste sikkerhetsorganisasjonen der alle europeiske land, inkludert Russland og landene i Kaukasus, samt Sentral-Asia, Canada og USA deltar på lik linje.
– Skal være et forum for sikkerhetssamarbeid og en viktig støttespiller for nye demokratier. Organisasjonen tar for seg militær-politiske aspekter ved et slikt samarbeid, iverksetter tiltak og fører sikkerhetsdialog.
– Organisasjonen består av to råd: Det faste råd tar for seg spørsmål knyttet til økonomi, miljø, menneskerettigheter og ikke-militære aspekter knyttet til sikkerhet. Forum for sikkerhetssamarbeid diskuterer militær-politiske spørsmål.
– OSSE driver et utstrakt feltarbeid. Mer enn 3000 medarbeidere er fordelt på 19 land. Norge har sendelagsledere i Kasakhstan og i Serbia.
– Ble opprettet som Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE) i 1975. I 1995 ble KSSE til OSSE.
– Har hovedsete i Wien, men også kontorer i København, Haag, Genève og Warszawa i tillegg til sendelagene.
– Hvert år blir en av deltakerlandenes utenriksministre valgt til formann. Knut Vollebæk hadde dette vervet i 1999. I 2007 er den spanske utenriksministeren Miguel Angel Moratinos formann.
Kilde: OSSE




Det militær-politiske arbeidet til OSSE

n OSSE legger til rette for å sikre og destruere lagre av konvensjonell ammunisjon. Store mengder er dårlig sikret og utgjør både direkte og indirekte en sikkerhetstrussel. Det utgjør også et stort miljøproblem og forhindrer lokal økonomisk utvikling.
n OSSE tar tak i ulovlig handel av håndvåpen. I perioden 2001 til 2005 destruerte statspartene i OSSE 5 237 168 småvåpen. Av disse var 921 014 konfiskert (ulovlig besittelse eller smugling).
n Wien-dokumentet av 1999 skal bidra til økt tillit, samarbeid og sikkerhet.
n CFE-avtalen – om reduksjon av konvensjonelle våpen i Europa – har bidratt til å fjerne 64 000 tyngre våpen. Den forpliktet statspartene til å redusere den offensive militære kapasiteten, det vil si antall stridsvogner, pansrede kjøretøyer, artilleri, kampfly og angrepshelikopter. En ny avtale tilpasset dagens sikkerhetsbilde, basert på nasjonale og territorielle styrketak, er utformet, men ikke ratifisert. Derfor gjelder fortsatt den gamle avtalen, basert på et todelt Europa.
n Statspartene har åpnet sine luftrom for et antall årlige overflygninger med fly utstyrt med bestemte sensorer – primært kamera. I 2006 ble det gjennomført 115 slike flyvinger.
Kilde: OSSE