Rabagast

«DEN SISTE KRIGSSEILEREN»: – Wahl har i senere tid vært i kontakt med en tysk ubåtkaptein, vet jeg. Det satt langt inne, sier forfatter Jon Michelet fra kontoret sitt i Moss. Han har skrevet bok om krigsseiler Ingvald Wahl. Foto: ROBIN RØKKE JOHANSEN

Jon Michelet var knapt myndig i 1962 da han ga opp landkrabbing og mønstret på. Om bord og i havn pratet han med ulker som hadde vært torpedoblink for havets ulver, ubåtene, og skyteskiver for ulende Stukasfly i stupangrep mot forsvarsløse fraktskip. Et lys var tent i Michelet.

Avgjørende. Så i høst ga han ut dokumentarbok med beretningen om den tidstypiske eventyreren Ingvald Wahl. 17-åringen fra Hammerfest som tok hyre i 1937 og ble kanonskytter på fraktskip under krigen. Bokhandlerne fikk hodebry med hyllevalget, biografi eller historie? Fortellingen om Wahls sjøfart, med hyppige båtskifter og havnebesøk, forteller også historien om krigens gang.
– Alle som intervjuer pleier å spørre om historien har aktualitet i dag, forteller Michelet.
Han synes man skal lære av erfaringene fra krigen selv om det var forrige århundre. Aldri gjenta den råtne behandlingen krigsseilerne fikk – krigsveteraner som de er.
– Og, ja, det vi er i nå, det kaller jeg krig, sier forfatteren – som er mot militærnærværet i Afghanistan, men synes soldatene der skal ha støtte.
– Dessuten ville det moderne Norge sett annerledes ut om det ikke var for handelsflåten. En periode av krigen fikk Storbritannia 40 prosent av olje og bensin levert på norsk kjøl.

Utleverende. Wahl fungerer i boka som representant for krigsseilerne, som forfatteren har hatt en seiglivet interesse for.
– Jeg var veldig klar for dette oppdraget, forteller han.
Michelet gjorde intervjuer med Wahl og har brukt hovedpersonens egne artikler fra veteranforeningsbladet til krigsseilerne.
Krigsseileren beskriver hvordan han eksplosjonsskadet lå og duppet i Atlanterhavet. Skipet er senket av en torpedo og han hører kameratene skrike om hjelp, men hva kunne han gjøre? En arbeidskollega kommer svømmende gjennom mørket:
«Da fløyt det en tanke gjennom hodet mitt som sa meg at planken var min og bare min, men den tanken forlot meg like fort som den var kommet, og jeg flyttet på meg så Gustav fikk sin del av planken».
– Wahl var først og fremst veldig åpen. For eksempel om fengselet i Dundee.
Eventyreren hadde et utrivelig opphold i et skotsk militærfengsel. Det er lite kjent at mange norske soldater og sjømenn innrullert som marineskyttere fikk et opphold der. Sjøfolkene var ikke akkurat vant til den britiske marinens ordens- og disiplinkrav.
– Wahls opplevelser var hans egne, og du skriver dem. Hvordan gikk dette for seg?
– Jeg var opptatt av det han ville formidle. Han hadde småkorrigeringer, men vi fant tonen.
– Ingen omskrivingsforsøk av historien?
– Jeg måtte bare stole på kilden min. Han skryter ikke på seg noe. Han forteller uten heroisme – det var bare sånn det var. Det var moro at han ikke var en helgen.
Mens krigen pågikk danset krigsseileren natten lang i Havanas gledeskvarter. I Antwerpen var han i brutalt kneipeslagsmål. På Sicilia rappet han og kameratene av skipslasten for å notere seg på svartebørsen så de kunne ta seg en real fest. Ingvald Wahl var ingen søndagsskolegutt.

Av samme stykke. Wahl er oppegående den dag i dag, godt voksen siden han er født i 1919.
– Han er seig.
– Som motstandsmannen Gunnar Sønsteby?
– De er to alen av samme stykke. Men Wahl representerte den vanlige krigsseiler og marineskytter i handelsflåten. For meg var det en hensikt å trekke fram en som ikke var så kjent.

Gjenkjennelse. – Det klassiske spørsmålet, identifiserer du deg med Wahl?
– Du kan ikke skrive en sånn bok uten at du identifiserer deg med hovedpersonen.
– Men skulle du egentlig ønske du var som Wahl og sneik deg med passasjerbåter til du ble ilandsatt for så snike deg på neste tur?
– Ja, ja, ja. Jeg var da i noen kneipeslagsmål selv. Jeg kjenner meg igjen i det eventyrlystne. Det er et mirakel at jeg ikke havnet i kakebua, at jeg kom gjennom tjenesten uten disiplinærstraff.
Skribenten med RV-bakgrunn avtjente nemlig verneplikten som signalmann i Sjøforsvaret.
– Jeg var radikal, men ikke pasifist. Det har jeg aldri vært.

ROBIN RØKKE JOHANSEN rrj@fofo.no