Reisedamen

 

– Møt meg på Pascal…
Pascal? Konditoriet som ligger bare et steinkast fra den amerikanske ambassaden, var vi nær ved å spørre.
…jeg kommer nemlig fra et møte i UD – også bor jeg på samme side av byen.
Fem minutter etter avtalt tid står hun ved inngangen. Forsinkelsen har hun allerede varslet med en tekstmelding.
Sortkledd og elegant hilser hun med et strålende smil og tar nesten luven fra de fargerike kakene i utstillingsvinduet.

Det ravnsvarte håret og det så å si påskebrune ansiktet har hun etter faren sin. Sånn sett er det neppe for å sole seg hun gjerne drar til fjells til mormors hytte i Jotunheimen. Men hun stortrives i norsk vinterlandskap og kunne gjerne vært født med ski på bena etter ryktene om ferdighetene å dømme.
– Nei, jeg er født i London. Far er fra Pakistan, men mor er norsk, forklarer hun, forskeren som i sikkerhetspolitiske kretser nærmest er blitt skjermkjendis etter utallige tv-opptredener i debattprogrammer. Det er vel få som gjetter på at hun er en skikkelig lillehammerjente.
– Faktisk er det der jeg hadde mesteparten av oppveksten og skolegangen min, selv om jeg kom dit først som fem­åring. Mor og far traff hverandre i London. Hun jobbet for et norsk rederi der på den tiden. De giftet seg, og far fikk etter hvert gjennomslag for å vende tilbake til Pakistan for å prøve lykken. Han var økonom og var i løpet av ti år kanskje blitt mer britisk enn pakistansk, forteller Laila, med et blikk som kan tolkes som: Spør nå ­
ikke hva jeg føler mest – om jeg er norsk eller pakistansk!
Hun kan ikke fordra spørsmålet.
– Men det dukker som regel opp, og jeg har lært meg å være tålmodig for folks nysgjerrighet. Om noen lurer – jeg er en flerkulturell jente fra Lille­hammer. Spørsmålet synes jeg setter folk i bås, og det vil jeg ikke være med på.
Men hun setter seg velvillig ned i sofagruppen som er så nær en bås man kommer i et kultivert miljø. Det er betjeningen som anviser plassen i et avlukke hvor det er mulig å ha en  uforstyrret samtale.

Så langt inn i lokalet tok ikke president Bill Clinton seg tid til å gå for snart ti år siden, da han stakk innom for en kopp kaffe mens kongen og andre prominente gjester ventet i Rådhuset.
Laila Bokhari går ikke inn på å diskutere amerikanske presidenter, men avslører en viss beundring for Obama. Og ser man nøye etter, jammen er det ikke en Obama-button på kåpeslaget – i svært beskjeden størrelse.
– Men kongen slapp å vente på deg i Oslo Militære Samfund?
– Jo, det gikk greit. Det var utrolig spennende å stå i de lokalene og holde foredrag for en slik forsamling med forsvarsinteresserte. Belønningen var medlemskap i Samfundet, som har gitt meg et verdifullt nettverk av kontakter. Et medlemskap jeg setter stor pris på.
Noen har også satt stor pris på Laila. Blant annet i Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI). Hun ble nylig nærmest «head-hunted» fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) for å bruke sin faglige ekspertise om terrorisme til å hjelpe med å bygge opp NUPIs kompetanse på Afghanistan og Pakistan.
– Jeg tror jeg kan bidra til å skape bredde i forskningen, både her hjemme og internasjonalt. Det handler blant annet om kunnskap om kulturen, politikken og menneskene i områdene i Sør-Asia og om radikal islamisme. Når jeg er forsker, skal jeg ikke nødvendigvis presentere løsninger, men dokumentere forhold og gjøre analyser, som gir beslutningstakerne et godt grunnlag.
Terrorisme og terrorhandlinger er blitt Laila Bokharis spesialfelt, nærmest ved en tilfeldighet – i den forstand at det var jobben i FFI, som hun begynte i for snart åtte år siden, som førte henne inn i dybden av det fagfeltet. Bakgrunnen hennes var utviklingsstudier i Storbritannia og en mastergrad fra Nederland i statsvitenskap. Og selvfølgelig hennes personlige kjennskap til Pakistan og Afghanistan. Hun skaffet seg erfaringer fra Midtøsten gjennom å studere arabisk og Midtøsten-politikk, både i Jeru­salem og på Vestbredden, og samtidig jobbe med prosjekter der i internasjonale miljøer.
– Det skaffet meg gode venner både blant israelere og palestinere.

Da Laila valgte å takke ja til jobben i FFI sommeren 2001, var hun ikke helt sikker på om det ville være noe varig sted for henne. Hun hadde ­samtidig hatt en søknad inne i Miljø­verndepartementet – en stilling med internasjonale aspekter.
– Det som gjorde utslaget, var vel min forskertrang og nysgjerrighet. Jeg hadde ikke peiling på Forsvaret selv om jeg et halvt år tidligere hadde gått et semester på Krigsskolen om internasjonale fredsoperasjoner og jeg fra ungdomstiden hadde minner om soldater fra Jørstadmoen på by'n i Lillehammer.

Den kvinnelige forskeren valgte Forsvaret og tenkte at det var en grei erfaring å ta med seg. Dessuten: Hun liker å jobbe med menn. Og det var miljøet på Kjeller fullt av.
– De er proffe, reale og tar deg for den du er og det du presterer.
Så smalt det. Hun hadde akkurat funnet sin arbeidsplass i det lille «terrormiljøet» som i det stille studerte terror og sikkerhet. Datoen var 11. september 2001. Resten sier seg selv.
Terrorisme rykket raskt fremover i rekken av temaer som samfunn og allmennhet var umettelige på å vite mer om. Og det var Laila som gjerne ble kastet ut i debattene når NRK og TV2 ba FFI om å stille med en ekspert.
Laila legger i vei på et uklanderlig østlandsnorsk, men i sin iver snubler hun nesten i noen av ordene. Så har hun også mange språk å holde orden på. Hjemme, når hele familien var samlet rundt middagsbordet, gikk det på engelsk. I tillegg til bokstavlig talt å ha norsk som morsmål, behersker hun urdu/hindi, arabisk og fransk. Ord­flommen krydrer hun med hånd- og armbevegelser.

Det er nesten noe rastløst over henne. Det er godt hun sitter trygt i den pascalske båsen og med en eksotisk kake på asjetten. Det holder henne i ro – så lenge det måtte vare. Hun er akkurat tilbake fra en reise, først til USA, så til Bangla­desh og Dubai. Om noen dager skal hun til Aserbajdsjan og Georgia med regjeringens sikkerhetspolitiske utvalg. Deretter rekker hun så vidt å unne seg en skitur før hun setter kurs for Berlin. Senere står tre ulike konferanser og «workshops» på programmet, som egentlig kolliderer i tid. Men det stopper ikke Laila.
– Jo, jeg liker å reise og føler meg svært privilegert som kan lære og oppleve så mye gjennom jobben. Jeg har ikke angret et sekund på at jeg begynte i FFI. Selv om jeg nå har skiftet arbeidsplass, håper jeg fortsatt på mye faglig kontakt.
– Hva tror en ekspert på terrorisme om det å klare å bekjempe fenomenet?
– Terrorvirksomhet har alltid eksistert, og vi må erkjenne at det vil fortsette i en eller annen form, og ikke nødvendigvis med utspring i den muslimske verden, og ikke nødvendigvis i det omfanget vi ser i dag. Et lyspunkt i dag er at noen har begynt å se annerledes på hvordan man bekjemper terrorisme – militære tiltak er ett av mange midler. Innenfor forskningen retter vi oppmerksomhet mot rehabilitering av folk som er drevet inn i terrorhandlinger. Det skal være mulig å få mange av dem bort fra det, og like viktig: forhindre ­rekruttering og radikalisering. I dag må vi komme ett skritt videre, ikke bare slå hardt med straffetiltak. Vi må for eksempel innse at utdanning er viktig. Det at folk får kunnskap kan føre til at de ikke så lett lar seg lede inn i terrorvirksomhet. Debattene i kjølvannet av 11. september har både vært viktige og skremmende. Mange stereotyper og fryktelige fordommer er dessverre kommmet frem, men vi har også etter hvert fått se nyansene i debattene.

– Hvordan definerer du terrorisme, hvem er terroristen?
– Motivet for en terrorhandling kan være alt fra en overbevisning, opprør og motstandskamp til misunnelse og kamp for å overleve. Det hele er avhengig av hvilken situasjon en person er i. Det finnes separatistbevegelser, religiøse tilhengere, noen handler ut fra rettferdighetstrang og ønske om politisk omveltning, forteller Laila Bokhari, som holder på med en bok som skal gi innsikt til å forstå.
– Jeg vil kalle det en reisedokumentar, fordi jeg i Pakistan har intervjuet medlemmer i militante bevegelser, familier etter selvmordsbombere og andre i kretsen rundt folk som velger terrorisme som middel. Dette har fått meg til å reflektere over hva som driver noen til slike handlinger. Jeg forsøker å forstå, men ikke unnskylde eller ­legitimere terror. I voksen alder har jeg besøkt landet, gjerne et par ganger i året. Jeg har fått gode kontakter med miljøer som gir verdifull informasjon – og som evner å gi oss en større innsikt i hva som skjer med unge mennesker langs veien mot en terrorhandling.



Hun ser at landet og regionen hun er knyttet til, står overfor mange utfordringer i dag. Selv om Pakistan er muslimsk, forklarer hun at det tradisjonelt hører til en moderat form for Islam, og at flertallet i befolkningen ikke er av det radikale slaget.
– Det er en fragmentert stat, et ­vaklende demokrati – med stadige maktkamper. Jeg hører vanlige folk si at de er frustrert over eget lederskap, men også over det internasjonale samfunnet som ikke forstår. I perioder har andre stater og ledere brukt Pakistan til eget formål for så å snu seg bort. Men det er pakistanerne selv som må ordne opp. Det vil ta tid og krever utdanning for massene og seriøse ledere som ikke bare tenker egen maktkamp, sier forskeren.
Laila kan også fortelle om minner hun har fra barneårene der, som fire-femåringen og ved starten av tenårene.
– Det var spennende perioder. Noe av det jeg husker fra jeg var fem år, var den sovjetiske innmarsjen i Afghani­stan. Vi hadde besøkt landet bare noen måneder tidligere. Da jeg var tolv, kom vi tilbake til Pakistan. Jeg gikk på en engelsk jenteskole og hadde det trygt med mange internasjonale venner, men jeg følte på meg at det skjedde noe jeg selv ikke fulgte med på – general Zia ul Haq ved makten og oppbyggingen av Mujahedin. Kontrasten mellom Lillehammer og Islamabad var stor, men som ung jente er man mest opptatt av de nære ting.
Broren min, som er et par år yngre, og jeg fikk et veldig godt forhold.
Derfor kom det neppe som noen overraskelse for henne at broren, som hadde kapplest Frøken Detektiv og Hardyguttene med henne i sommerferiene, fulgte i hennes internasjonale fotspor og studerte ved samme universitet i England, og i dag jobber for FNs utviklingsprogram.
– Men det var i Pakistan dere fikk sans for fjellklatring?
– Både der og i Jotunheimen. Mor og far var flinke til å ta oss med til foten av Himalaya og oppover i fjellet. Jeg har alltid likt meg i høyden, men på de utfordrene klatreturene sørger jeg for å ha med gode instruktører. I Himalaya har jeg vært oppe i 6000 meters høyde. Jeg har også nesten besteget Mont Blanc, forteller hun, som altså like gjerne bestiger en talerstol. Har du ikke sett henne – gå bare inn på YouTube. Da går det på konferanse­engelsk, men jammen klarer hun å lure inn det norske begrepet «flerhodet troll» – for at ingen skal være i tvil om hvor hun hører hjemme.

Skiftende årstider, høyder og stillhet under åpen himmel er noe av det hun setter pris på å kunne oppleve. Derfor kan hun noen ganger få rene abstinenssymptomer når det pulserende storbylivet blir voldsomt, som det kan bli for eksempel i New York. Der jobbet hun for FN i Sikkerhetsrådets al Qaida- og talibankomité – under en av flere permisjonsavbrudd fra forskningsinstituttet. Men savnet etter stillhet kan umulig vare lenge. Til det har hun det for travelt. Hun skal trene, lese fag­litteratur, arrangere sosiale sammenkomster for venner og kolleger. Der skal hun være en mester i å koble de rette menneskene som ikke kjenner hverandre. I tillegg påtar hun seg gjerne rollen som spaltist, enten det er for Ny Tid eller Gudbrands­dølen-Dagningen. I Forsvarets forum var hun også innom for noen år siden.
– Jo, det er artig å kunne komme med refleksjoner, og det er ikke alltid det handler om fagfeltet mitt. Jeg elsker å betrakte mennesker på en flyplass eller lytte til tilfeldige samtaler på bussen. Det gir meg impulser.
Da kan hun finne på å oppfordre folk til å elske høsten og fråtse i kål, poteter og purre. Eller hun kan komme inn på det å feire alternativ jul. Selv har hun vokst opp med en muslimsk far og kristen mor som lot barna ta del i både jul og muslimsk id.  
– Broren min og jeg tegnet norske og pakistanske flagg for å pynte treet, og når mormor kom, måtte min muslimske far pent finne seg i at det i tillegg til pinnekjøtt kom juleskinke og sylte på bordet. Men det gikk fint. Han har alltid vært en tolerant mann og en som alltid har latt oss barna ta egne valg. Det var vel heller mor som var den strenge i familien, ler Laila.

Det er ikke vanskelig å forstå at hun har vært den perfekte 17. mai-taler, og i fjor ble hentet inn for å gi statsborgerseremonien på Lillehammer et løft.
Laila Bokhari har plassert hendene under seg på sofasetet, som for å tvinge seg til å sitte i ro en liten stund til. Gullkulene i ørene dingler svakt når hun snakker. Hun gjør en pause, lar øynene gjøre jobben med å observere, ser nesten tankefull ut med et smil om munnen.
– Jeg kan gjerne drømme meg bort, men går ikke av veien for å gjøre alvor av det. En venninne og jeg tenkte det var en god idé i fjor å melde oss på til en såkalt boot-camp i Mexico. Riktig­nok med til dels høy bikinifaktor, men for meg var det blandingen av hardkjør, yoga og avkobling, som tiltrakk. En amerikansk elitesoldat fra Irak var ­instruktør, så det ble mye armhevinger på stranden og lange løpeturer. Leir­oppholdet skulle være vår lille hemmelighet. Hvem andre enn et Dagbladet-­
team dukket da tilfeldig opp. De var der for å lage reportasje, men tok hensyn til at jeg ikke ønsket å eksponere meg i de omgivelsene.

Laila ler – hun som har eksponert seg i beste sendetid på NRK. Hun var lørdagsgjest i Dagsrevyen og sjenerte seg ikke for å vise sine tangoferdigheter der.
Om man går den flerkulturelle kvinnen nærmere etter i sømmene, finner man at hun er et lappeteppe av aktiviteter. Nei, forresten – ikke lappeteppe, fillerye. Det er jo det som har ført Laila inn som styreleder for en jenteskole i Pakistan: Laila & Amar Model School. En skole som ikke må forveksles med modellvirksomhet. Dette skal være en mønster- og foregangsskole for å gi fattige pakistanske barn av fabrikkarbeiderne skolegang. Faren har gitt egne inntekter av filleryevirksomhet på Lillehammer til etablering og oppfølging. Filleryeinspirasjonen fikk han fra Maihaugen, men produksjonen foregår i hans gamle hjemland.

Da spørs det om det som må betegnes som en familiebedrift vil klare å lokke Laila helt inn på teppet når faren en gang måtte synes det var på tide at barna overtok. I mellomtiden er hun koordinator for en gruppe kvinner som er opptatt av utenriks- og sikkerhetspolitikk. De har sine jevnlige møter for å oppmuntre hverandre i arbeidet med sikkerhetspolitikk. Hun sitter samtidig i et Nato ekspertpanel og er med i styret for et institutt for fredsstudier i Pakistan.
– Du verden, du går vel nesten politikere en høy gang om det måles i aktivitet og ­engasjement. Snart ser vi deg som stats­sekretær?
Laila ser nesten blygt ned, men bare nesten. Hun er ikke fremmed for tanken, selv om hun ikke er politiker. Hvem vet hva som venter rundt neste sving?
– Jeg får si som faren min: «Where there’s a will, there’s a way,» sier hun idet hun er på vei ut og den karakteristiske, fyldige hestehalen dasker henne på ryggen.

Jahn Rønne jr@fofo.no
Foto: ARNE FLATEN

 

Navn: Laila Bokhari
Født: 1974
Sted: London
Sivil status: Ugift
Aktuell: Nytilsatt i Norsk utenrikspolitiske institutt for å bygge opp kompetanse på Afghanistan og Pakistan.

MILEPÆLER
10 ÅR:
Leseglad og bekymringsløs skolejente på Lillehammer
20 ÅR:
Tar Bachelor-grad ved universitetet i Kent i Canterbury, internasjonal politikk, statsvitenskap og økonomi, og går glipp av OL på Lillehammer
30 ÅR:
Forsker ved Forsvarets forskningsinstitutt og reiser til Afghanistan og Pakistan.