Rydder for harde livet

KONSENTRERT: Siden 1999 har over én milliard kvadratmeter av land blitt ryddet over hele verden. Her er hunden Hamilton på oppdrag i Bosnia-Hercegovina.

Fra en klessnor på en veranda flagrer bukser, gensere og sengetøy. På gårdsplassen til nabohuset står en barnesykkel parkert. Vi er i landsbyen Grivici, cirka en halvtimes kjøretur fra hovedstaden Sarajevo. Et barnevennlig boligområde får man inntrykk av, men det slår man raskt fra seg. Kriger er ofte langt fra over selv om skuddene stilner. Gule plastbånd som er satt opp fire meter fra det ene huset, og bare en halv meter fra det andre, vitner om det motsatte. Langs veien står en ambulansebil klar til å rykke ut. Det levner ingen tvil: Her kan man risikere å tråkke på en mine.
– 1755 kvadratkilometer av Bosnia-  Hercegovina består av områder hvor det er fare for å finne miner eller sprenglegemer. Dette betyr at av en befolkning på fire millioner, er én million mennesker berørt, forklarer Amela Balic, operasjonsleder i Norsk Folkehjelp i Bosnia-Hercegovina.
Befolkningen er ikke alene om å ha slike områder i egen bakgård. Rundt 80 land er i samme situasjon. 34 prosent av dem som tråkker på miner, er barn. Flesteparten er gutter mellom 5 og 14 år.

Udetonert. I tillegg til miner er rester etter klasebomber en stor trussel i mange land. Ikke alle småbombene går av med en gang de treffer bakken, men vil senere kunne eksplodere ved berøring. Ifølge FNs utviklingsprogram ligger feilprosenten på mellom 5 og 15. Disse blindgjengerne ligger der som vanlige miner spredd utover områder på størrelse med fire fotballbaner. Siden 1999 har klasebomber blitt brukt både i Kosovo, Afghanistan, Irak og Libanon. Akkurat i Bosnia-Hercegovina er det hovedsakelig miner som er problemet. Men blindgjengere fra klasebomber forekommer også.
– Dette teamet ryddet et område i Vogosca (i Sarajevo fylke, red. anm.) for noen år siden. Da fant vi mellom 200 og 300 småbomber, forteller Dalibor Stanusic, teamleder for de åtte minerydderne som sørger for at ungene i Grivici snart kan løpe fritt. Han har jobbet med minerydding i over ti år:
– Ofte kan det gå lang tid mellom funn. Men det er viktig at man aldri slapper av. Et sekunds ukonsentrasjon kan få fatale følger, sier han.

Store områder. En halvtimes kjøretur unna hovedstaden – i en annen retning enn Grivici – driver Norsk Folkehjelp oppdrett av minehunder.
– Det er lett å se verdien av å bruke hunder. En hund kan rydde hele 1700 kvadratmeter på én dag. Et menneske rekker bare ti til tolv kvadratmeter på samme tid, sier Terje Groth Berntsen, leder for hundesenteret.
Han forklarer at hunder kan trenes opp til å finne både personellminer og små klasebomber. Under normale forhold kan de finne spor ned til halvannen meter.
– Man kan ha samme fremgangsmåte når man skal rydde områder for miner og klaser, men klasevåpen dekker ofte mye større områder. Man må spa opp et helt land hvis man skal rydde disse områdene med minemetoder. Derfor gjelder det å samle inn mest mulig informasjon om hvor angrepet faktisk skjedde, sier Berntsen.

Første skritt. Om det er miner eller småbomber etter klasevåpen; innbyggerne må holde seg unna uansett.
– Det er derfor viktig å rydde områder hvor mennesker oppholder seg. Samtidig hjelper det ikke å rydde områder hvis produksjonen fortsetter. Forbudet mot personellminer har fått positive følger. Et forbud mot klasevåpen er derfor svært velkomment, sier Darvin Lisica, leder for Norsk Folkehjelps mineprogram i Bosnia-Hercegovina.
Hvis alt går etter planen vil en slik avtale være klar for undertegning innen utgangen av året. Forbildet for avtalen er minekonvensjonen, som forbyr produksjon, forbruk, lagring og eksport av antipersonellminer.
– En konvensjon kan hjelpe. Samtidig er dette bare første skritt. Folk må også overholde den, sier Lisica.

Tryggere hverdag. Uansett, rydding av områder fører til en tryggere hverdag for mange. Som for eksempel en av familiene vi treffer på minefeltet i Grivici.
– Alt her var ødelagt. Nå kan vi endelig restaurere og flytte tilbake til huset. Om ikke lenge kan barna i de andre familiene også bevege seg hvor de vil, sier den eldre damen i familien, mens mannen nikker samtykkende i bakgrunnen. Endelig kan de føle seg trygge.

I BOSNIA-HERCEGOVINA:
MONIQUE WATNE
Foto: TORBJØRN KJOSVOLD/FMS

NB!
Informasjonskonsulent Monique Watne var i Bosnia-Hercegovina på oppdrag fra Forsvarets mediesenter. Denne artikkelen er skrevet på oppfordring fra F.

På vei mot et forbud
– Et forbud mot klasevåpen er på trappene. Prosessen startet i Oslo i fjor. Siden har det vært flere konferanser, sist i Dublin i slutten av mai for å bli enige om en avtaletekst. Om dette skjer, vil avtalen bli undertegnet i Oslo i desember. Det vil innebære forbud mot produksjon, bruk, lagring og eksport. Den tilsvarende avtalen om forbud mot personellminer er siden 1999 undertegnet av 156 land.
Kilder: FNs utviklingsprogram og clusterprocess.org

Miner og klasevåpen
– Mer enn 80 stater og territorier er rammet av landminer eller ueksplodert ammunisjon.  Bare klaseammunisjon alene berører mer enn 20 land.
– Klasevåpen kan slippes fra luften eller skytes ut som raketter eller artillerigranater. Et vesentlig problem er blindgjengere av småbomber. Disse blir liggende som en trussel i terrenget i lang tid.
– Nest etter antipersonellminer, utgjør klasevåpen størst fare for sivile.
– 13 000 har mistet livet eller fått skader på grunn av klasebomber, mens en halv million er blitt skadet etter å ha tråkket på en mine.
Kilder: Norsk Folkehjelp, FNs utviklingsprogram og CMC