Sønnen av Norge

chris prebensen 1.jpg

Chris Prebensen har passert 70, men har nylig signert en ny toårskontrakt som generalsekretær i Den norske Atlanterhavskomité. Fra sjette etasje på Fridtjof Nansens plass styrer han organisasjonen som ble født av den kalde krigen, men som nå først og fremst tar mål av seg til å bidra til dialog, forståelse og internasjonal samhandling. Tilretteleggelse, kaller Prebensen det. 
– Jeg er stadig nysgjerrig. Og så lenge jeg føler jeg kan være til nytte og utgjøre en forskjell, ser jeg ingen grunn til å legge inn årene, fastslår han med stålblått blikk og masse fremtid i smilet.

Ambassadørsønn. Generalsekretæren, som begynte på UDs aspirantkurs i 1963, er så godt som født inn i norsk utenrikstjeneste. Særlig har barndomsårene i London kommet til å prege ham gjennom livet. Han husker ennå januardagen i 1947 da han kom til London for første gang. Den gule smogen som lå over byen. Den klimatiske overgangen ble tøff, og det ble knapt noe bedre av at han på britisk vis måtte møte den engelske vinteren i skoleuniform med slips og kortbukse. Bare to dager etter at han kom til London, begynte han på engelsk skole.
– Det var en tøff vinter, og jeg ble syk, sier han kort.
Men han kom seg på bena, fant seg til rette – og er på mange måter forblitt en londoner. De engelske årene – fra 1947 til 1955 – har satt dype spor. Menneskelig og politisk.
– Ikke minst gjorde møtet med det klassedelte engelske samfunnet sterkt inntrykk på en ung gutt. Om dagen gikk jeg på engelsk skole i et på mange måter beskyttet miljø. I min vennekrets tiltalte tiåringer hverandre med etternavn. Kontrasten ble stor til cockney-speidertroppen jeg var med i på fritiden. Det ble mitt første møte med urettferdigheten i verden. Og det møtet har preget meg siden, forteller Chris Prebensen.

Kong Haakons humor. Etter endt skoledag vendte han hjem til ambassadørboligen. Han fikk oppleve mennesker som har formet historien på nært hold. Chris Prebensen var en nysgjerrig og oppvakt tiåring og satt ofte oppe i andre etasje og smugkikket på de besøkende som, slik han erindrer det, stadig forsøkte å flørte med hans mor.
Det var sentrale britiske politikere med krigshelten Churchill i spissen, den norske utenriksministeren Hallvard Lange, norske biskoper som Berggrav og Fjellbu – og selvfølgelig også kong Haakon.
– Kongen hadde en vidunderlig humor og en helt spesiell evne til å være ertende, husker Chris Prebensen.
Blant annet kom dette til utrykk gjennom at kongen til stadighet hadde det morsomt med å erte biskop Fjellbu – det hendte seg nemlig at både kongen og biskopen var i middagsselskap i den norske ambassaden. Kong Haakon var kjent for å spise fort, mens biskop Fjellbu var svært matglad. Men biskopen var smertelig klar over at det ikke tok seg særlig pent ut å bli sittende og spise lenge etter at kongen var ferdig. Resultatet ble at Nidaros-bispen skyflet i seg maten raskere enn det nok sømmer seg i middels møblerte hjem, noe som visstnok bare skal ha motivert kong Haakon til å gjøre seg enda raskere ferdig med middagen.

A/S Norge. – Kong Haakon var dessuten opptatt av oss som var barn. Du vet, han hadde jo barnebarn som var på vår alder. Derfor fulgte han med på hva vi barna holdt på med, forteller Prebensen.
Det var altså i disse omgivelsene Chris Prebensen mener radikalismen ble sådd i ham. Nåvel. Han har nok aldri stormet gatene – men dette engasjementet, denne uroen om man vil, over verdens urettferdigheter, har altså vedvarende vært der.
Men ungdomsopprøret mot ambassadørbakgrunnen uteble – og i 1955 vendte den 18 år gamle Chris Prebensen hjem til Norge og befalsskolen for kavaleriet. På mange måter lå det i kortene at yrkeskarrieren ville bli relatert til norsk utenrikspolitikk.
– Du kan si at jeg helt fra jeg var guttunge ble utsatt for hvordan det var å jobbe for bedriften A/S Norge. Samtidig tenkte jeg vel heller ikke på økonomi som primærdrivkraft for yrkesvalget. Derfor var det naturlig å søke seg til UD da jeg begynte å arbeide. Jeg ønsket å være stasjonert i Oslo, slik at jeg kunne få avsluttet hovedfag i historie. Dermed ble det til at jeg arbeidet i presseavdelingen, og var blant annet med på å tilrettelegge presseopplegget rundt Krutsjovs besøk i Norge. Med over 900 journalister som skulle betjenes, var det en svært interessant oppgave. 
Disse første møtene med pressearbeid i utenrikstjenesten har preget hans senere karriere.

Troen på folkeskikk. Chris Prebensen kom inn i norsk utenrikstjeneste rett etter Cuba-krisen. Senere ble han stasjonert ved ambassaden i Nigeria og fikk Biafra-krigen nært innpå livet. I 1967 kom han til Nato-hovedkvarteret i Brussel og opplevde Praha-våren og drømmen om tøvær i øst, som senere ble brutalt knust av den sovjetrussiske invasjonen i Tsjekkoslovakia. Han har levd tett på alle etterkrigstidens store begivenheter, ikke minst i tiden da muren falt og jernteppet revnet. På denne tiden jobbet han i Nato-hovedkvarteret med ansvar for koordineringen av det politiske arbeidet mellom landene, alt mens det etablerte verdensbildet ble revolusjonert.
Er det noe Prebensen mener å ha lært av å ha vært på innsiden av det diplomatiske spillet, så er det først og fremst troen på at verden trenger mer folkeskikk.
– Dessverre er det en mangelvare i mange sammenhenger. Men folkeskikk er et grunntema når mennesker fra forskjellige kulturer skal lære seg å samhandle, sier han, og understreker at protokoll og etikette bare er et rammeverk i diplomatiet.
– Det er når den mellommenneskelige dynamikken får utvikle seg, at det internasjonale samarbeidet har best kår. Men da kreves det altså ikke bare protokoll og etikette, men også god, gammeldags folkeskikk, forklarer generalsekretæren.
– Det handler ganske enkelt om å respektere hverandre. Og akkurat nå trenger ikke verden så veldig mye Putin-arroganse om vi skal komme videre i det internasjonale samspillet, sier Prebensen.

Lofotfiske. Den samme arrogansen som han nå anklager den russiske presidenten for å være eksponent for, har han med beklagelse konstatert at også amerikanerne har lagt for dagen etter at George W. Bush ble president. Men Bush er ikke den fremste skyteskiven for Prebensen. Han mener neokonservative krefter kuppet amerikansk utenrikspolitikk i George W. Bush’ første presidentperiode – der forsvarsminister Donald Rumsfeld ledet an ved å insistere på at Nato først og fremst skulle være en militærallianse. Den politiske dimensjonen ble svekket, og derfor mener Prebensen at amerikansk utenrikspolitikk i denne første Bush-perioden brøt med mye av grunntanken i Nato-samarbeidet.
Etter at Rumsfeld måtte gå av som forsvarsminister, ser Prebensen bedring. Under regimet som han kaller «Bush II» er de neokonservative kreftene svekket, og amerikanerne har igjen begynt å orientere seg mot sine nære allierte i Nato. Det er mindre alenegang nå i amerikansk utenrikspolitikk, konstaterer Prebensen.
Moderne sikkerhetspolitikk handler om mer enn våpen og militærmakt. Det nye trusselbildet er et helt annet. Og Chris Prebensen er ikke blant dem som først og fremst er opptatt av «krigen mot terror».
– Terrorisme har vi hatt lenge. Men miljøtrusselen er ny. Vi arbeider mye med sikkerhet og stabilitet i nordområdene. Vi vet også at Europa forventer at Norge tar et ansvar for stabiliteten her, ikke minst på grunn av de enorme naturressursene som finnes i området. Men noen få graders temperaturstigning får dramatiske konsekvenser. Blir det bare litt varmere, forsvinner for eksempel lofotfisket. Fisken trekker andre steder og ressurssituasjonen forandrer seg. Det skaper ikke stabilitet i et sårbart område, konstaterer han.

chris prebensen 3.jpg

Glad i SV. Til forveksling kan han muligens høres ut som en demonstrerende SV-er på plenen utenfor Stortinget. Men det er altså generalsekretæren i Atlanterhavskomiteen vi stadig snakker med. Men sannelig om han ikke også har rosende ord til SV-erne som alltid har vært i sikkerhetspolitisk opposisjon, skjønt de nå sitter sikkerhetsklarert i regjeringen.
– Jeg er glad i SV-erne, jeg. De gjør i det minste hjemmeleksen sin. Enkelte kan riktignok bevisst være noe perfide, men stort sett er de flinke, konstaterer han, og legger i samme åndedrag til at han synes det er morsomt at Risør har fått en RV-ordfører. For Prebensen har røtter og et sterkt forhold til den hvite sørlandsbyen med landets rødeste ordfører:
– Så bra! Utbruddet er spontant når han skal omtale RV-representanten Knut Henning Thygesen, som vant det direkte ordførervalget i byen hvor den ærverdige Prebensen-familien gjennom århundrer har vært blant samfunnets stabiliserende støtter.
– Mine gamle onkler snur seg nok i graven, men jeg kjenner den nye ordføreren som en skikkelig Risør-patriot. Og jeg tror saktens man kan spørre om hvor mye RV-er han egentlig er. Men det er typisk Risør å velge en sånn mann som ordfører. Risør er en unik by, sier Prebensen med mild skjærgårdsbris i stemmen.  

Døråpneren kultur. Chris Prebensen er et kulturengasjert menneske – og har blant annet hatt det overordnede ansvaret for utsmykningen av bygget hvor Forsvarsdepartementet og forsvarsledelsen er samlet.
– En morsom utfordring, mener han selv – før han raskt understreker at han har hatt svært god hjelp av kunstfaglige eksperter.
– Noen kunstekspert er jeg altså ikke.
Like fullt har han også satt sitt personlige preg på utsmykningen.
– I stor grad ble vi bedt om å bruke verker som allerede var innkjøpt. Det er jo som regel små budsjetter i slike sammenhenger. Så vi har i stor grad basert oss på det som allerede fantes, men samtidig kjøpt inn noe nytt. Og mitt bidrag har vel først og fremst vært innkjøpet av Christian Hauges storslagne fotografier fra Nordområdene, sier han.
Og her er vi straks inne på en annen av Chris Prebensens kjepphester:
– Det har vært en skuffelse for meg at norske myndigheter, og kanskje særlig ledelsen i UD, ikke har hatt tilstrekkelig forståelse for hvor viktig det er, spesielt for et lite land som Norge, å bruke de kulturflaggskip vi har som strategiske døråpnere for politiske og økonomiske spørsmål.
Han nevner hvordan Norge evnet å fange så godt som hele Washingtons oppmerksomhet med en Munch-utstilling. Tilsvarende mener han den norske kulturskatten kunne vært mye bedre forvaltet i arbeidet med å fremme norske interesser internasjonalt.
– Man får oppmerksomhet, og oppmerksomhet er grunnlaget for videre dialog i internasjonale relasjoner, påpeker han.

Seks barn. Chris Prebensen snakker mye. Ivrig. Oppglødd. Nysgjerrig. Men han leter mer etter ordene når samtalen berører private forhold. Han har vært gift to ganger og har seks barn. Yngstemann er bare 15 år – og Chris Prebensen lar oss forstå at husets 15-åring i sterk grad bidrar til å holde familien ung.
Den nest yngste av de seks har likevel krevd særlig oppmerksomhet. Alexander har Downs syndrom, og i løpet av puberteten har han også utviklet autisme. Derfor har Chris Prebensen også engasjert seg i Norsk nettverk for Downs syndrom. Igjen har han vært drevet av denne troen på at det nytter, at det er mulig å gjøre en forskjell.
Men han erkjenner sorgen:
– Det har vært en sorg som kanskje ennå ikke er gått over. Jeg ser at han er en intelligent, kvikk gutt med masse ressurser i seg. Men jeg ser også at han ikke greier å ta dem i bruk, sier Prebensen.

I firetiden. – Det har vært krevende år. Og det er fortsatt krevende – og ganske sikkert en årsak til at jeg ofte sovner når jeg ser 21-nyhetene på TV. Så våkner jeg i firetiden om morgenen. Akkurat da kan det være en vargtime, de tunge tankene kan komme, de du ikke finner ut av og bare blir liggende å gruble over, forteller han – før han avbryter seg selv:
– Jeg er nok et A-menneske, ja.  
Og derfor fortsetter han å stå tidlig opp om morgenen. Med engasjement og ungdommelig iver som aldri hvilende drivkrefter. Han ser sant å si ingen grunn til å bli pensjonist, selv med 70-årsdagen bak seg.
– Jeg har ingen planer om å legge inn årene. Jeg skal ro i minst ti år til, sier han – fortsatt like nysgjerrig som da han som tiåring satt i 2. etasje og fulgte med på notabilitetene som besøkte ambassadørboligen i London.
Veteranen slipper aldri tak i nysgjerrigheten. Og troen på at han fortsatt kan «make a difference».

TROND MADSEN desken@fofo.no

Navn: Chris Prebensen.
Født: 22. mai 1937.
Sivil status: Gift med Anne H. Prebensen.
Barn: Cecilie (31),
Per Christopher (29), Christian (22),
Anne Sophie (20),
Alexander (17) og
Carl Martin (15).
Stilling: Generalsekretær i Den norske Atlanterhavskomité.

MILEPÆLER
10 ÅR: Bodde i London, der faren var ambassadør etter krigen.
20 år: Tilbake i Oslo, student. Bodde på Blindern studenthjem.
30 år: Avsluttet en periode som ambassadesekretær i Nigeria, ble tilknyttet den norske Nato-delegasjonen i Brussel.
40 år: Fikk barn, ble leder for presseavdelingen i FD.
50 år: Executive secretary, Nato og direktør for Natos presse og info i Brussel.
60 år: Generalsekretær i Den norske Atlanterhavskomité.
70 år: Signerte nylig en ny toårskontrakt som generalsekretær i Den norske Atlanterhavskomité.