Forsvarsforum
Seks påstander om det nye Forsvaret - og svarene på dem
Forsvarssjefens militærfaglige utreding (MFU) ble lagt fram 8. desember i fjor, og har som ventet skapt debatt.
Av Sverre Diesen
1. Om det sikkerhetspolitiske grunnlaget «Det mangler en helhetlig sikkerhetspolitisk analyse for å finne ut hva slags forsvar Norge egentlig trenger.»
Dette er en påstand som ofte fremsettes fra de miljøene som mener dagens forsvarsplanlegging er ensidig økonomisk drevet. Påstanden er imidlertid rent faktisk gal. I tillegg til at forsvarssjefen utgir en årlig trusselvurdering,
gjøres analyser av vår sikkerhetspolitiske og strategiske stilling nærmest fortløpende - blant annet i forbindelse med den årlige fremlegging av forsvarsbudsjettet. Så vel MFU som tidligere forsvarsstudier har dessuten hatt omfattende analyser, scenariovurderinger og spill med den beste kompetanse vi råder over for å belyse disse forholdene.
Problemet for de som stadig hevder at en slik analyse mangler må derfor snarere være at de ikke liker svarene. Dette henger muligens sammen med at vi snakker om miljøer som synes å ha et utpreget normativt forhold til hva som er et godt forsvar. Et forsvar som ikke realiserer idealene fra nasjonalstatens glansperiode - som i Norge ble
forsterket av en patriotisk bølge frem mot unionsoppløsningen - er man i utgangspunktet kritisk til. Forsvaret skal i dette paradigmet bygge på utstrakt verneplikt og mobilisering, ellers har det verken legitimitet eller militær evne. Denne tankegangen har imidlertid sin rot i politiske, økonomiske og sosiale forhold som har endret seg dramatisk
siden den gang. Spørsmålet om hva som er et godt forsvar i dag må baseres på disiplinerte resonnementer av realpolitisk og militærstrategisk karakter, tilpasset vår tids økonomiske, teknologiske og samfunnsmessige
forutsetninger. Hvis dette peker i retning av et annet slags forsvar enn det mange miljøer ser som ønskelig, har vi selvfølgelig en folkepedagogisk utfordring. Men da er det dette som er utfordringen - ikke å konstruere et usant rasjonale for et forsvar flere kanskje føler seg mer fortrolig med.
2. Om selve forsvarsstrukturen
«Norge kan ikke forsvares av en hær på bare en brigade.»
Dette er utvilsomt en riktig påstand - så langt den rekker. Poenget er imidlertid at det har ingen norsk hær kunnet gjøre i nyere tid - heller ikke de berømmelige 13 brigadene med sine veldokumenterte kritiske mangler. Og med
dagens kostnadsnivå på militært materiell ville selv ikke den mest brutale prioritering av Hæren kunne gitt oss mer enn tre komplette brigader. Det ville dessuten kreve at vi beholdt en fredsorganisasjon som var strømlinjeformet
som produksjonsapparat for en ren mobiliseringshær. Det vil si en hær med liten eller ingen operativ evne i fred eller på kort varsel, rettet inn mot tradisjonelt invasjonsforsvar både praktisk og psykologisk. Sett opp mot de utfordringer den sikkerhetspolitiske virkelighet både i egne nærområder og den større verden representerer, ville dette vært en ulogisk disposisjon. Dertil kommer at hvis det først kom en invasjon, ville den styrke som ble satt inn av angriperen uavhengig av norsk motstand måtte dimensjoneres ut fra størrelsen på det landområde han i neste omgang skulle okkupere og administrere. Dette ville selv for en begrenset del av Norge innebære flerfoldige divisjoner. Men da viser de mange operative vurderinger, krigsspill og simuleringer som har vært foretatt under tidligere forsvarsstudier entydig at selv tre brigader er uten særlig betydning for utfallet av et slikt scenario. Vi snakker med andre ord om noe som ikke er lineært, det vil si tre brigader gir ikke nødvendigvis tre ganger så stor uttelling som én i slike sammenhenger. Den militære kapasiteten vi i beste fall kunne fått ved ensidig satsing på en tradisjonell mobiliseringshær ville med andre ord uansett vært utilstrekkelig for den type utfordring den var laget for, og samtidig uegnet for den type utfordring vi faktisk står overfor. Den ville kort sagt ha vært et lite brukelig svar på et lite relevant problem. I denne debatten har det riktignok vært hevdet at det vesentlige i en slik sammenheng ikke er brigadenes kampkraft i en krigssituasjon, men den mulighet de gir for å etablere et militært nærvær i utsatte områder i en spent situasjon. Til det er å si at for det første er et nærvær med styrker uten reell stridsevne meget gjennomsiktig, og har derfor heller ikke noen forebyggende effekt på motparten. Dermed innebærer det også en uetisk eksponering av militære styrker for en risiko de ikke er utrustet for å møte. For det annet er en grunnleggende begrensning ved ordinære mobiliseringsstyrker i dagens samfunn nettopp at de ikke lar seg mobilisere og demobilisere avhengig av den sikkerhetspolitiske temperatur. Alminnelig mobilisering er i seg selv et så omfattende
og krevende skritt både politisk, praktisk og rent folkepsykologisk at det bare er noe man gjør en gang. Og før samfunnet går til et slikt skritt skal det antagelig foreligge meget klare indikasjoner på at et faktisk angrep er
umiddelbart forestående. Investeringer i tradisjonelle mobiliseringsavdelinger utløser med andre ord ingen annen form for synlig militært nærvær enn flere telthus og garasjer. I dagens situasjon kan ikke det sies å være noe fleksibelt sikkerhetspolitisk instrument.
3. Om verneplikten
«Verneplikten uthules, dette setter forsvarsviljen i folket i fare.»
For det første legges det ikke opp til et så snevert vernepliktsinntak at det kan kalles en uthuling.
Dessuten ville de negative følgene for både motivasjon og forsvarsvilje av å kalle inn store mengder vernepliktige som det ikke er bruk for, og som vi ikke kan verken utruste eller øve skikkelig, sannsynligvis bli langt større. I tillegg har det aldri vært påvist noen statistisk pålitelig sammenheng mellom forsvarsvilje og en altomfattende verneplikt. Dette må derfor kunne karakteriseres som en myte. Forsvarsviljen slik den kommer til uttrykk i form av respekt og oppslutning om Forsvaret i befolkningen varierer i realiteten fra land til land uten noen systematisk sammenheng med
verneplikten. Forsvarets meget høye status både i militsnasjonen Sveits og i yrkesforsvarets bastion Storbritannia illustrerer poenget. Tilsvarende eksempler på det motsatte kan også finnes for begge systemer. Det er derfor åpenbart andre kulturelt og historisk betingede forhold som avgjør dette spørsmålet. Dertil kommer at forsvarsvilje i betydningen vilje til aktiv, personlig deltagelse i landets forsvar ikke lenger lar seg omsette i praktisk forsvarsevne,
verken i Norge eller i andre land. Man skal selvsagt ikke undervurdere tradisjonell forsvarsvilje som barometer for holdningsmessig sunnhet i befolkningen. Men Forsvaret selv vil ikke kunne nyttiggjøre seg dette når den totale krigsorganisasjon etter hvert involverer mindre enn to prosent av befolkningen. Relevant forsvarsvilje vil derfor i fremtiden være vilje til å betale for et forsvar i konkurranse med andre gode formål, når den sikkerhetspolitiske virkelighet gjør det vanskeligere enn før å se Forsvarets betydning. Det er her Forsvaret i dag har den pedagogiske og informasjonsmessige utfordringen. Da er sikkerhetspolitisk relevans og militær kompetanse og profesjonalitet antagelig viktigere enn militær egenerfaring for et størst mulig antall.
4. Om politikere uten verneplikt
«Med så få som gjør verneplikt vil mange av fremtidens politikere aldri ha vært innom Forsvaret. Det vil gå ut over budsjettene.»
Dette er en interessant hypotese. Ut fra samme logikk skulle det ikke være forståelse for betydningen av et godt helsevesen hos andre politikere enn dem som har vært alvorlig syke, eller for et fungerende politi hos andre enn
dem som har vært slått ned i drosjekø utenfor Stortinget. Dertil kommer jo at en reflektert politisk holdning til Forsvaret må bygge på et erkjent behov for at staten disponerer militære maktmidler - noe militærtjeneste på grunnplanet ikke kan sies å være den viktigste formidler av. Med andre ord må politisk forståelse for nødvendigheten av et moderne forsvar i våre dager hvile på et annet og mer solid fundament enn erindringer om godt kameratskap
eller en viss personlig vekst og utvikling under militærtjenesten. En slik tankegang henger egentlig nøye sammen med forestillingen om Forsvaret som nasjonsbyggingsinstitusjon og sosial integrasjonsmekanisme. Dette er imidlertid
en rolle Forsvaret ikke lenger har i samme grad, først og fremst fordi samfunnet rundt oss har endret karakter i forhold til den perioden hvor nasjonsbyggingstanken var viktig. En politisk forståelse for betydningen av et forsvar
som bygger på et så subjektivt grunnlag vil dermed i beste fall peke i retning av en organisasjon som er mindre relevant for dagens formål.
5. Om befalsordning og -utdannelse
«Det må være helt meningsløst å erstatte de gamle og velrennomerte befalsskolene med et tremåneders grunnleggende befalskurs. Hva med kvaliteten?»
Befalsskolene har aldri vært noen tolv måneders ren befalsutdannelse. Elevene har selvfølgelig måttet gjennomgå den samme grunnleggende soldatopplæring som alle andre mannskaper på førstegangstjeneste som en integrert del av utdannelsen. Følgelig har netto effektiv befalsopplæring ikke vært noe mer enn de ca. tre månedene det nå legges
opp til å drive i konsentrert form. Befalsskolene har med andre ord bare representert en egen, ressurskrevende gjennomføring av en virksomhet som i stedet kan gjennomføres med marginale ekstrakostnader ute ved avdelingene. Den grunnleggende befalsutdannelsen må dessuten ses i sammenheng med den nye kategorien avdelingsbefal, som også er foreslått. Den innebærer som kjent at vi får en type befal som skal fortsette å tjenestegjøre på grunnplanet lenge nok til at vi kan høste utbyttet av den erfaring de bygger opp. Den relevante
sammenligning er derfor ikke mellom gammel og ny grunnopplæring, men mellom dagens 19-20 år gamle sersjant eller kvartermester og morgendagens avdelingsbefal med mange års rutine og erfaring. Det innebærer at lederskap og instruksjon på grunnplanet ivaretas av befal som har både den tjenesteerfaring og den generelle livserfaring ekstra som gir naturlig - ikke bare formell - autoritet. Dette er heller ikke bare et spørsmål om effektiv trening og ledelse, men også om sikkerhet innenfor en virksomhet som etter sin natur er og alltid vil være risikobetonet.
6. Om aldersgrensen på 35 år
«Den nye ordningen med avdelingsbefal som må slutte ved fylte 35 år innebærer en «bruk og kast»-holdning til personellet.»
Norsk befal er tilstrekkelig selvbevisste til ikke å la seg bruke og kaste. En ordning som innebar noe slikt ville derfor kollapse av seg selv på grunn av manglende rekruttering. Det er vi ikke mye redde for skal skje. Tvert imot har det i alle år vært stor pågang fra ungt befal som har ønsket en mulighet for å fortsette å gjøre en jobb på grunnplanet hvor det drives trening, øvelser og operasjoner. Vi har med andre ord forsømt å ta vare på mange av dem som ikke nødvendigvis er tiltrukket av en krigsskole spekket med differensialligninger, uregelmessige verb og mer teoretiske militære fag - etterfulgt av raskt avansement bort fra de tingene de kan og interesserer seg for. Det er denne ressursen vi nå vil ta vare på, til glede for både dem selv og Forsvaret. Men ettersom det følger av så vel praktiske som fysiske forhold at dette må være tidsbegrenset, må mulighetene for å skape seg en ny karriere i det sivile ligge innebygget i ordningen. Den kan tas ut enten som en økonomisk sluttpakke eller en mulighet for videre militær utdannelse - i tillegg til en langt større forutsigbarhet enn dagens kontraktsbefal har. Det ser vi både som en skyldighet overfor personellet og som en fornuftsmessig selvfølge for at ordningen skal rekruttere.
