Skriver seg frisk

PERSONLIG DEBRIF: FN-veteran Vidar Lehmann har tatt vare på dagboknotater og vers han skrev under tjenesten. Det er det blitt diktsamling av. Diktet beskriver et møte med en annen veteran. «Ambush Hill» henspeiler på trefninger mellom norske soldater og en utbrytergruppe av PLO.

Det er den erfarne veteranen fra en rekke FN-oppdrag, professor Vidar Lehmann, som har disse rådene til dem som er ute i dag.
– Jeg har i perioder hatt det vanskelig etter tidligere FN-tjeneste, ikke minst fordi flere som jeg kjente, omkom i helikopterulykken i Libanon i 1979. Blant annet følte jeg skyld fordi jeg hadde overtalt en av dem til å melde seg til tjeneste, forteller Lehmann.

Tre år. Nå har han gitt ut en diktsamling, «Rapport frå ein blå bunker», der mange av diktene springer ut fra egne opplevelser. Halve opplaget har han forært til Norges veteranforbund for internasjonale operasjoner (NVIO). Inntektene av salget vil dermed gå til veteranstøtte. I dag er Lehmann 70 år, men har vært overlege og professor i indremedisin ved Haukeland universitetssykehus i Bergen. Til sammen har han nær tre år bak seg i fredsoppdrag for FN, første gang i Gaza i 1966. Senere var han i Libanon, Irak og det tidligere Jugoslavia.
– Jeg har hele tiden tilhørt kategorien helsepersonell, som gjerne slipper lettere fra traumatiske opplevelser enn andre. Grunnen til det er at vi har konstruktive oppgaver når noe dramatisk skjer, vi har peiling på krisepsykologi og vi er mer vant til å se blod og skader.

Liten forståelse. Lehmann har lenge engasjert seg i arbeidet med å hjelpe dem som ikke har klart å legge opplevelser bak seg.
– Selv ble jeg i en periode svært irritabel hjemme, og jeg var trett av å høre det jeg betegnet som folks «pisspreik», forteller FN-veteranen, som forklarer at alle som har vært ute får lettere reaksjoner og at 90 prosent klarer seg fint. Men så er det noen som ikke kommer ut av det og får problemer med samliv, livsstil og jobb.
– Mange av dem møter liten forståelse for hva de har vært med på og noen føler seg som tapere. De må tas alvorlig og få hjelp og støtte, hevder Lehmann.
Han ser at utvelgelsen av personell tidligere gikk for fort. Og selv om det ble gjennomført såkalt debrif rett etter en hendelse, var det liten eller ingen oppfølging hjemme.

jahn rønne jr@fofo.no
Foto: ARNE FLAATEN

Han satt og drakk i baren på Grand
skjønt sitte er neppe ordet
Rett ut sagt; han dinglet og slang
fra krakken og bortover bordet
Møttes vi kanskje i UNIFIL?
sa jeg, for jeg trodde jeg måtte
ha sett ham før: Han ofret et smil:
Libanon syttiåtte.

Så helte han innpå en whisky til
og festet endelig blikket
Husker du clashet på Ambush Hill?
Mindre enn fem var de ikke
Lederen var kanskje nitten år
de andre var enda yngre
I dagevis pepret de stillingen vår
men så ble angrepet tyngre

Til slutt lot vi gå en enkel granat
den sorten hadde vi flust av
og dermed ble de til kråkemat
slik virker nå engang Carl Gustav
I glimtet flakset en fot av sted
før det ble dødsens stille
Et langt sekund var det faktisk fred
Så hylte og skrek vi som ville

Hvor mange som gikk kan ingen si
vi fikk ikke lov å se etter
men slutt å preik om at tanken er fri
i lange, søvnløse netter
Skål, kamerat, In The Service of Peace!
Jeg trenger en tur på dasset
Kelner, din møkkete, gamle gris!
hvor helvete ble det av glasset?