 |
Det er nesten så du kan tro han er like kjedelig som han fremstår – i dress, skjorte, slips og briller med tynn innfatning og en anelse
tynn i håret. Men så er han, når han rekker frem hånden og sier «kall meg Tom», full av liv – bryter isen og rydder hele problemstillingen
unna om man bør si HR Simonsen, HR personalsjef eller bare Mr. Human Resource.
– Jeg er ikke så formell av meg, og i Forsvarsstaben er vi helst på fornavn. Men på det nivået jeg jobber, hører det med å
være pent kledd. Straks jeg går ut av bilen hjemme, er det av med slipset.
Nå har han akkurat stoppet sin elegante BMW utenfor vaktbua ved hovedporten til Akershus festning. Noe forteller at her er
han nær ved å føle seg hjemme. Skjønt det var i resepsjonsvakten i Myntgata han gjorde seg husvarm og ble kjent med Forsvarsdepartementet
fra innsiden. Siden har han karet seg oppover, selv om han allerede i førstegangstjenesten målte 195 centimeter med hælene
i gulvet. Ikke rart det ble gjort plass for ham som militærpoliti.
Han åpner bildøren og bretter sitt lange legeme ut av førersetet. Vennlig og imøtekommende hjelper han til med å få fotografens utstyr i bagasjerommet.
Termometeret viser noen minusgrader, så når han tar tak i rattet igjen, er det med hanskene på – men de er ikke av rallyslaget.
Han kjører slett ikke uvørent, men disiplinert og sikkert helt frem til Kongen, ja, ikke monarken, men klubbhuset til Christiania
Roklub. Det ligger i maritime omgivelser rett ved Kielfergen. Her må det da være mulig å få selv en direktør med fyldig kontorveske
til å slappe av og fortelle om seg selv og jobben.
Han ser seg rundt og nyter åpenbart synet av velholdte skrog langs moloen. Han er medgjørligheten selv og følger fotografens
instrukser om posering.
– Bare si hvor dere vil ha meg.
Vi vil ha ham til topps. Lokalet vi har fått låne har god utsikt både mot øyene i Oslofjorden og åsen med den nye holmenkollbakken.
Selv har han brukt noen år på å klatre til topps i Forsvaret. Full oversikt påstår han ikke at han har, men med god hjelp
fra medarbeidere er han langt på vei.
– Jeg trives i jobben og tar fatt på utfordringene med glede.
– Det er jo det du og forsvarssjefen vil at alle ansatte skal gjøre. Hvordan skal det gå til?
– Vi må skape interessante arbeidsoppgaver og et godt arbeidsmiljø. Jeg innser at det av og til kan være en utfordring å dekke
Forsvarets behov sett opp mot den ansattes ønsker. Ved enkelte tjenestesteder kunne jeg for eksempel ønsket at det fantes
flere jobbmuligheter for ektefelle eller samboer. Dette tror jeg ville gjøre det lettere for familien å flytte med og således
redusere belastningen – ikke minst dersom offiseren må til Afghanistan i seks måneder. Jeg tror ikke at lønn alene er avgjørende
for å bli i Forsvaret. Det handler vel så mye om familiepolitikk, en trygg arbeidsplass, videreutdanning og mulighet for økt
kompetansenivå. Samtidig må det være en god balanse mellom jobb og fritid, og det må gis gode pendlerordninger.
Selv har ikke Tom vært i tjeneste utenlands. Det nærmeste det lukter noe internasjonalt av, er Nato-kurs i Oberammergau i Tyskland. Nå
har han ambisjoner om i hvert fall å besøke norske styrker i Afghanistan i løpet av året.
– Forsvaret har i dag 17 000 ansatte. Fem og et halvt tusen av disse er sivile. I tillegg har vi cirka 9000 soldater som avtjener
førstegangstjeneste. Alle disse gjør en utmerket jobb, og jeg håper å kunne bidra til at Forsvaret fortsatt skal være en god
arbeidsplass hvor alle trives.
– Har noen grunn til å frykte for jobben siden omstillingen ennå ikke er over?
– I hovedsak nei, men vi har enkelte utfordringer innenfor noen områder hvor vi ser at for eksempel kompetansebehovet har
endret seg. Sett i lys av at unge mennesker i dag gjerne tar lengre utdannelse og ofte gjør flere karrierevalg enn tidligere,
ligger heller utfordringen i å beholde personellet. For meg er det viktig at Forsvaret benytter de ansatte der det er mest
bruk for dem og der de kan gjøre det de er aller best til, ikke sant, sier Tom med overbevisning så det nesten lyser Human
Resource i øynene hans.
Han synes den engelske betegnelsen på personell er mer dekkende enn det norske ordet.
– Og det er da så innarbeidet, er det ikke?
Tom Simonsen er født i Oslo og oppvokst på Oppsal. Der bodde han med far, mor og lillebror Espen i en tomannsbolig. Faren var ansatt hos
SAS på Fornebu, på teknisk side. Det gjorde at faren gjerne så sønnen som flyger som voksen, men Tom gikk aldri helhjertet
inn for det. Likevel, for å tilfredsstille farens ønske, fylte han ut søknadsskjemaene om opptak til sivil flygerutdanning.
Den tidligere blårussgutten greidde seg gjennom de tre første trinnene under opptaket. Det var mer enn han selv hadde forventet.
Jus-studiene, derimot, fullførte han til femte avdeling – boligrett og forsikringsrett. Kanskje la han grunnlaget for denne
suksessen i vaktlokalene til Forsvarets overkommando på Huseby og i departementets Myntgata-bygg. Bijobben der gav ham ekstra
inntekter i studietiden og trolig noen lesemuligheter på kveldstid. Han la nok litt mer alvor i det enn i sommerjobben i kirkegårdsetaten
i Oslo, da han og en kamerat jobbet raskt og effektiv med gravstedene noen timer og kunne ligge i gresset og slappe av utover
dagen.
– Førstegangstjenesten gjennomførte jeg i Sjøforsvaret. Jeg var militærpoliti og likte meg så godt at jeg fortsatte som vaktbefal og MP-leder i
Østlandet sjøforsvarsdistrikt i Horten. Jeg søkte til og med Sjøkrigsskolen. Der kom jeg inn, men valgte likevel jus-studier,
forteller den lange mannen som krøller bena opp under seg i sofaen og virker litt brydd over å skulle fortelle noe særlig
om seg selv.
Etter studiene var han ett år i Toll- og avgiftsdirektoratet. Om han ikke syntes det var tull, så lokket likevel en ledig
stilling i Forsvarsdepartementet, og han begynte klatringen i juridisk seksjon. Listen han kan fremlegge over annen kompetanseutvikling
er lang – alt fra advokatkurs og kurs om personskadeerstatning til hovedkurs på Forsvarets høyskole, krisehåndtering og Luftforsvarets
mentorprogram.
Året før han fylte 40 var han over i administrasjon og personalsaker i departementet.
– Da du fikk tilbudet om stillingen som midlertidig personaldirektør i Forsvarsstaben i 2007, var det et vanskelig valg?
– Jeg måtte tenke meg om. Ikke bare ville det innebære store utfordringer, men også et stort ansvar. At det på den tiden var
flere vanskelige personalsaker som hadde stor medieoppmerksomhet, gjorde nok også at dette var en avgjørelse jeg ikke tok
lett på. Det å si ja til fast stilling i fjor høst, var jeg derimot ikke i tvil om. En mer interessant og variert stilling
innenfor personalområdet finnes ikke. Jeg ville ikke gi meg midt i arbeidet med å etablere den nye personalavdelingen i Forsvarsstaben.
Jeg ville fullføre arbeidet med den pågående fasen av omstilling, og ikke minst bidra til økt fokus på strategisk personalledelse.
– Hva innebærer det?
– Langsiktig planlegging – om hva slags personell vi trenger i fremtiden og hva vi må gjøre i dag.
Han vet at det de ikke må gjøre, for eksempel, er å stoppe inntak til befals- og krigsskoler nå for å spare penger. Det vil få konsekvenser
om 15 til 18 år. Rettesnoren må være målene i langtidsproposisjonen. Det handler om å få rett kompetanse på rett sted til
rett tid – langt frem i tid.
– Vi må snu tendensen med at Forsvaret utdanner personell og mister dem til det sivile markedet. Jeg er glad for at militær
lederutdanning har høy status. Nå har vi heldigvis klart å få til en viss re-rekruttering. Det vil si at folk kommer tilbake
til Forsvaret etter avbrekk. Det ser jeg på som en vinn-vinn-situasjon, sier han fornøyd, og håper at også flere kvinner finner
Forsvaret attraktivt nok til å gjøre egen karriere i.
Personaldirektøren, som er selv-
skreven jurymedlem for utdeling av Forsvarets likestillingspris, innser at det må tas i bruk et stort sett med virkemidler.
– Fleksibilitet og trygg arbeidsplass betyr nok mer enn høy lønn og pensjonsvilkår for dem som er yngre, og det gjelder begge
kjønn. Spredning i alder er også en faktor for å skape trivelige arbeidsplasser.
– Hva kan seniorene forvente av deg?
– Muligheten til mer variert arbeid, flere utfordrende oppgaver. Du vet, seniortiltak handler ikke bare om de eldste. Den
internasjonale definisjonen av en seniormedarbeider starter ved 45 år. Er du rundt 50 har du ennå mange yrkesaktive år foran
deg. Da ønsker vi å skape motivasjon gjennom nye muligheter på jobben – kurstilbud og ny kompetanse. Noen fortjener å komme
over i lettere arbeid, dersom de har tatt tunge tak. Mer fritid vil jeg ikke love, og jeg har heller ingen avgangsstimulerende
tiltak i ermet.
 |
Selv har han ingen planer om å oppsøke noe annet arbeidsmarked i overskuelig fremtid.
– Hvordan er det å jobbe sivilt i Forsvarsstaben der de fleste går i uniform?
– Det er helt uproblematisk. Jeg har funnet meg godt til rette. Da 100 offiserer skulle flytte inn under samme tak i Forsvarsdepartementet
i 2003, var det en viss skepsis, men den viste seg å være ubegrunnet. Jeg synes ikke det er stor forskjell mellom å jobbe
i departementet og i Forsvarsstaben. Forsvarsdepartementet er blitt mindre formelt etter hvert.
– Men er det en viss forskjell i måten å behandle personell på når man ser noen av reaksjonene mot offiserer i Forsvaret?
– Alle sakene er individuelt ulike. Generelt kan jeg si at departementet og Forsvarsstaben ikke er veldig forskjellige, men
av og til kan vi nok se litt ulikt på hvordan enkeltsaker bør håndteres.
– Du kvier deg for å si noe om de enkelte sakene med for eksempel Karlsvik, Rosén og Reksten. Følsomt tema?
– Nei, men dette er saker som er personellfortrolige, og jeg kan derfor ikke kommentere disse. Men, som jeg akkurat sa, alle
slike saker er individuelt forskjellige. Vi behandler imidlertid alle sakene seriøst og grundig.
– Dere som arbeidsgivere skal vel støtte personellet?
– Jo, og jeg synes vi er flinke til å ta vare på og støtte dem. Det er viktig at de som slutter gjør det med verdighet. I
de vanskelige personalsakene kommer vi som regel greit ut av det med hverandre, ikke minst når vi sitter rundt et bord og
snakker sammen. Da avsluttes de som regel på en ordentlig måte.
– Hvor ligger lojaliteten din?
– Den ligger hos ledelsen, men jeg skal også gjøre det best mulig for personellet. Jeg må se helheten og må til tider inngå
enkelte kompromisser.
– Din jus-bakgrunn, hjelper den deg i dette; tenker du konfliktløsning?
– Jeg er bevisst at jeg ikke er forsvarssjefens jurist, men bakgrunnen har gitt meg kunnskap om muligheter og begrensinger,
sier direktøren som må finne seg i å være en av toppene det stadig kan blåse på.
Da var det nok mer behagelig når vinden rufset i hår og ansikt på surfebrett i ungdommen, på motorsykkel i gymnastiden, i seilbåt og skjærgårdsjeep
på Sørlandet i voksen alder. Han liker fart uten egentlig å være noen våghals, har vi latt oss fortelle. Tom har alltid vært
målrettet, fornuftig og sindig. Karakteristikken han litt brydd gir seg selv, «jovial, rettferdig og målbevisst», er ren
kopi av hva venner og familie beskriver ham som.
– Men jeg kan lett bli utålmodig og stresset, innrømmer han, og nærmest anskueliggjør dette gjennom intervjuet der han av
og til gnir seg i øynene, stryker hendene over kinnene og klemmer litt rundt fingrene. Han avslører ikke selv at han ofte
er distré med nøkler og mobiltelefon. Det er det personalsjefen hjemme, kona Nini, som har røpet.
– Men jeg finner dem alltid igjen, understreker han.
Tom og Nini gikk sammen på Oslo Handelsgymnas og har holdt ut med hverandre siden. De valgte å være samboere og få barn før
de syntes det var greit med et ekteskap.
– Nei, hjemme er det ikke jeg som er sjefen, bekrefter han, og innrømmer at det er behagelig bare å bli tildelt oppgaver.
Dermed gjør han sin del av hus- og hagearbeid. Ikke minst er han til tider kjøkkensjef og står for middager som kan bli til
rene kveldsmåltid før de er servert.
– Jo, jeg liker å lage mat - uten å ha gått noen kurs. Det meste er selvlært.
Tom er svært sosial. Har du pratet med ham i fem minutter, vil du trolig si deg enig i det. Det resulterer også i at kona kan ha problemer med
å hente ham hjem fra bryggekanten når han prater med naboer og andre feriegjester på Sørlandet. Selv beklager han at han ikke
får bedre anledning til å prate med enkeltpersoner rundt omkring på avdelingene, på såkalt grasrotnivå.
– Skjønt jeg har jo kontakt med gamle bekjente som fortsatt jobber i Forsvaret, slik at jeg får noen tilbakemeldinger om hva
som rører seg ute. Og jeg setter stor pris på kontakten med tillitsvalgte for de vernepliktige og folk i fagforeningene.
Det er lett å forestille seg direktøren som kvalitetsbevisst i alt fra mat og drikke til klær og bilvalg. Det siste bekrefter
han er ensbetydende med tysk fabrikat. Noen vil kanskje oppfatte ham som snobbete, men hans oppriktige interesse for dem han
snakker med feier fort det inntrykket til side. Selv håper han at hans fremtoning med skjorte og slips ikke skremmer. Likevel,
han har opplevd å se nervøsiteten hos en ung offiser han skulle møte, en med tydelig respekt for den ruvende skikkelsen foran
seg. Personaldirektøren forstod problemet og brøt isen ved å si henslengt: «Jeg har hatt det så hektisk, er det ok for deg
at jeg tar av meg slipset.»
Det hjalp.
JAHN RØNNE jr@fofo.no
Foto: ARNE FLAATEN
Navn: Tom Simonsen
Født: 13. mars 1965
Sted: Oslo
Sivil status: Gift med Nini Dege, tre barn
Aktuell: Tilsatt som personaldirektør i Forsvarsstaben
MILEPÆLER
10 ÅR: Bor på Oppsal, går på barneskolen og er opptatt av ski og håndball
20 ÅR: Førstegangstjeneste som militærpoliti i Marinen og gryende yrkesinteresse for Forsvaret
30 ÅR: Ferdig jurist, og førstekonsulent i Toll- og avgiftsdirektoratet. Samboer og ettbarnsfar
40 ÅR: Underdirektør i Forsvarsdepartementet i seksjon for personalutvikling og protokoll
Skriv ut
Tips en venn