Soldatdrømmen

Navn: Robert Mood Fra: Kragerø Alder: 54 Stilling: Tidligere sjef for Forsvarets veterantjenester. Nå på utlån til FN.

Navn: Kjetil Bragstad Fra: Stange Alder: 24 Stilling: Student

Robert Mood: Angrer du på at du dro til Afghanistan?
Kjetil Bragstad: Nei. Jeg opplevde at det var riktig da. Det var den beste perioden i livet mitt. Jeg var der jeg ville være, jeg var lykkelig. Nå kan det ikke gå bedre, tenkte jeg. Så smalt det. Jeg satt ved siden av Kristoffer da han døde. Det var kjedelig å miste beinet, men jeg ville ikke gjort noe annerledes hvis jeg hadde fått en sjanse til.

F har tatt med Robert Mood og Kjetil Brag­stad til Krigsskolen på Linderud. Her var Mood elev på 80-tallet, nå er han sjef for Forsvarets veterantjeneste. I påskeuka resite han til Syria på oppdrag for FN, men enn så lenge leder han Forsvarets arbeid for å ivareta soldater som har vært i internasjonale operasjoner. En av dem er Kjetil Bragstad. I 2007 var han 19 år gammel og soldat i Afghanistan. 7. november det året ble bilen han satt i rammet av en veibombe. Kameraten Kristoffer Sørli-Jørgensen, som var i den samme bilen, døde. Bragstad måtte amputere beinet. Siden den gang har han kjempet for å komme tilbake. Han vil fortsatt jobbe i Forsvaret og han vil ut i en internasjonal operasjon. Det får han ikke lov til.

Mood: Du bestemte deg tidlig, du. Jeg husker at jeg pratet med deg og foreldrene til Kristoffer – kort tid etterpå – og du fortalte om hvordan du alltid hadde drømt om å bli soldat.
Bragstad: På ungdomsskolen ville jeg bli fallskjermjeger. Egentlig var det litt rart, for jeg var skeptisk til krigene i Afghanistan og Irak, men jeg spilte amerikansk fotball, og der fikk jeg oppleve hvordan det var å være del av et lag. Hvis én feiler, feiler laget. Mitt inntrykk var at sånn var det i Forsvaret også.
Mood: Men hvorfor? Du har jo ingen i familien din som har militær bakgrunn?
Bragstad: Jeg har alltid vært interessert i militæret. Og jeg er opptatt av historie. Jeg lærte tidlig hvordan konflikter og krig endrer et samfunn og hvordan det kan være med på å påvirke utviklingen. I tillegg tenkte jeg at jeg skulle ha en jobb hvor jeg kunne gjøre en forskjell.
Mood: Jeg er nysgjerrig på sånne som deg. Du bestemte deg på ungdomsskolen. At jeg valgte Forsvaret, var mye mer tilfeldig. Jeg drev med småviltjakt, og noen av «gamlekara» snakka pent om befalsskole. Hvorfor ikke, tenkte jeg, og siden har jeg vært her. Men du valgte Forsvaret fordi du ville bidra til endring? Du kunne jo like gjerne blitt pasifist!
Bragstad: På rekruttskolen ble vi fortalt at i felt så handler det ikke om kjæresten hjemme, moren din eller konge og fedreland, men han eller hun som står ved siden av deg. Slik var det i amerikansk fotball også. Da jeg begynte i Forsvaret, følte jeg at jeg var hjemme. Jeg var del av et lag, og prøvde å være best – ikke for at jeg selv skulle være god, men for å bli gode sammen.
Mood: Fullførte du fallskjermjegeropptaket?
Bragstad: Nesten, jeg ga meg like før vi var ferdige. Jeg merket at jeg gjorde laget dårligere, de måtte vente på meg.
Mood: For meg er det fortsatt et stort hull mellom amerikansk fotball og fallskjermjegeropptak.
Bragstad: Jeg hadde en lærer på ungdomsskolen som utfordret meg. Ikke ta deg vann over hodet, advarte han men det gjorde meg bare ekstra gira på å klare det.

Det er ikke lett å se at Kjetil Bragstad har protese fra hofta og ned. Han klarer seg fint på flatmark. Skaden blir mer synlig når han går trapper eller i ulendt terreng, men på innsiden av armen har han en annen påminnelse om veibomben i Afghanistan: En dødningsskalle er drapert med hette, figuren holder en angrepsrifle av typen C8 med rødpunktsikte. Over tatoveringen står det: «Death is certain, life is not». Datert 7. november 2007.

I HINDERLØYPA: Kjetil Bragstad og Robert Mood kryper gjennom et av hindrene på Krigsskolen. Bragstad bestemte seg for å bli militær da han gikk på ungdomsskolen, for Mood var karrierevalget mer tilfeldig. Nå er han generalmajor, mens Bragstad har begynt å forberede seg på en karriere utenfor Forsvaret.

Bragstad: Jeg angrer ikke på at jeg dro til Afghanistan, men det var tøft å komme hjem. Når du er syk eller skadet, har du nok med deg selv. Jeg har vært nødt til å forholde meg til fem-seks ulike institusjoner, det synes jeg er helt på trynet. Og jeg har brukt utrolig mye tid på papirarbeid. Jeg begriper ikke hvorfor det skal være så vanskelig. Jeg begynte tidlig å lese meg opp på egen hånd, jeg ville vite mest mulig. Jeg fant frem til et internasjonalt senter for krigsskadde – et samarbeidsprosjekt som holder til i Tysk­land. De er spesialister på flere typer krigsskader. 49 land deltar, men ikke Norge. Det fatter jeg ikke. Og det har vært frustrerende å se på at ekspertisen finnes, men at jeg ikke får lov til å benytte meg av den. I stedet opplevde jeg at de som skulle ta seg av meg, ikke hadde peiling på det de drev med.
Mood: At veteraner skal ivaretas gjennom den norske velferdsmodellen er et politisk valg. Som regel går det bra, fordi vi har et ganske godt helsevesen. Ulempen er at du fort blir et nummer i en kø. Jeg tror alle veteraner kjenner på at de reiser ut for noe som er større enn lommeboka. Da er det ikke urimelig at de også forventer hjelp hvis de blir skadet. Det er ikke veldig populært å snakke om særordninger i Norge, men handlingsplanen for veteraner går heldigvis langt i å legge forholdene bedre til rette.

Robert Mood mener at det er tre ting som gjør soldatyrket spesielt. For det første har du som soldat innsett at du kan bli drept. For det andre kan du komme i en situasjon hvor du dreper andre. Og for det tredje, forklarer han, så er marginene så små. Du vet at hvis du blir skutt på fra et vindu i en bygning, og du svarer på ilden, og veggene ikke er kraftige nok til å stå i mot beskytningen og det sitter kvinner og barn bak bygget – da har du gjort en tabbe.

Mood: Har du hatt en ressursgruppe?
Bragstad: Nei.  
Mood: Kunne det ha vært noe? At du hadde hatt en gruppe med folk fra Forsvaret, NAV, Statens pensjonskasse og Helsevesenet som hadde fulgt deg opp? Da ville du sluppet å gjøre alt på egenhånd. Og du hadde hatt noen som sa: Kjetil, dette er mulighetene dine. Noe sier meg at vi burde vært mye tydeligere på et mye tidligere tidspunkt – ikke minst med tanke på videre karriere i Forsvaret.
Bragstad: En ressursgruppe ville vært bra. De kunne gitt meg et mer reelt bilde av situasjonen. Jeg ble lovet en reise tilbake til Afghanistan, men det tok lang tid før det skjedde noe. Jeg måtte true med å gå til mediene først. Det syntes jeg var synd, og det er tøft å føle seg tvunget til å forlate det miljøet og den jobben du kjenner best.
Mood: Jeg var generalinspektør for Hæren den gang. Tenk om Sverre Diesen (daværende forsvarssjef) eller jeg hadde sagt: Kjetil, hør her. Du kan bli tannlege. Ja, du kan til og med bli statsminister. Alle ser at du er en ressursperson, men du blir ikke soldat – og i alle fall ikke i en internasjonal operasjon! Hadde det vært bedre om vi hadde tatt livet av drømmen din med en gang?
Bragstad: Kanskje. Da kunne jeg begynt å studere allerede året etter – i stedet for å prøve meg frem i ulike deltidsjobber i Forsvaret. Jeg opplevde at jeg hadde gitt mye – likevel følte jeg meg støtt ut. Jeg fikk en skade, så var jeg ferdig. I tillegg så jeg at det fantes alternativer i andre land. En amerikansk korporal har samme skade som meg. Han var på patrulje i Afghanistan, seks måneder etter at han ble skadet. Tenk det! I felt! Det ordet har ikke jeg en gang turt å bruke, jeg vil bare ut i en stabsstilling.
Mood: For noen vil det være meningsfullt å få beskjed tidlig: skift retning. For andre gir det mening å slåss mot systemet. Den kampen har du valgt å ta – for at folk med handikap skal tjenestegjøre ute. Og på mange måter har vi et medansvar hvis du bruker flere år av livet ditt på å kjempe mot vindmøller og bli mer og mer frustrert. Da hadde det vært bedre om vi overbeviste deg om å bli statsminister eller tannlege.
Bragstad: Når jeg har spurt hvorfor jeg ikke kan bli soldat i Afghanistan, har jeg fått som svar at jeg vil utgjøre en risiko for meg selv og andre.
Mood: Hvis du og jeg er i en brennende bygning, så kan jeg hive deg over skulderen og få deg ut. Du vil ha større problemer med å hive meg over skulderen. Men den tankegangen er ikke uproblematisk. For mange er det også en kjønnsgreie. Du finner tankegangen hos flere mannlige soldater, at lille Lise på 50 kilo ikke er en fullverdig soldat fordi hun ikke er sterk eller stor nok til å berge kameraten sin. Jeg jobber mer enn gjerne hardt for at skadde personer som er kvalifisert, skal få jobb i Forsvaret her hjemme. Når det gjelder internasjonale operasjoner, må det være et spørsmål om stilling. Vi hadde noe som het «personellgruppe» tidligere. Der satt sjefen, presten, juristen, legen og noen til. Kanskje vi skulle tatt den tilbake? Da kunne vi spurt: Er du tjenestedyktig? Kan vi som arbeidsgiver leve med risikoen?
Bragstad: En jeg kjenner i Forsvaret, sa det slik: Det er få som sier noe på om en med astma tar en tur på snøscooter i 50 minusgrader i Finnmark, men det blir stilt spørsmål med én gang hvis det er snakk om en kontorjobb i en internasjonal operasjon.
Mood: Du kan hive deg utfor et fly i fallskjerm, hvis du vil. Det er din individuelle risiko. Men i det øyeblikket jeg som arbeidsgiver tar med deg som soldat til en operasjon, så tar jeg også over ansvaret for ditt ve og vel. Det må jeg gjøre på en seriøs måte. Hvis Forsvaret endrer det prinsipielle ståstedet om at personer med handicap ikke kan tjenestegjøre i internasjonale operasjoner, så tror jeg at en slik «personellgruppe» er veien å gå. Hvorvidt du har én eller flere armer eller bein – og jeg mener ikke å være flåsete – er ikke det viktigste. Det som betyr noe, er hva du har av erfaring og kompetanse.

Mood skal snart til Syria, og til sommeren reiser kanskje Bragstad til Iran på persisk språkkurs. Der har han vært før, han tar Midtøsten-studier ved Universitetet i Oslo.
Bragstad: Målet er en meningsfull jobb hvor jeg kan gjøre en forskjell. Jeg har flere muligheter. Jeg vil utenlands, jeg kan for eksempel bli rådgiver eller tolk. Jeg kan jobbe i FN, Utlendingsdirektoratet, Politiets sikkerhetstjeneste eller for private selskaper. Og jeg kan jobbe for Forsvaret. Slik jeg ser det, er det vanskelig å finne det samme miljøet og den samme mentaliteten noe annet sted.

Mood: Jeg tar med meg to ting fra denne samtalen. For det første, du burde hatt en egen ressursgruppe. For det andre, vi i Forsvaret er nødt til å bli mer samkjørte. Vi har ikke råd til at saker som angår skadd personell skal behandles av forskjellige personer hver gang. I dag har vi egne AFA-er i Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret. Vi bør få på plass ett kontor, ett sted i Forsvaret – hvor skadde soldater følges fra hendelsen og så lenge de har behov. Å kombinere et slikt sted med individuelle ressursgrupper i etterkant – det har jeg tro på.
Robert Mood og Kjetil Bragstad går til hinderbanen på Krigsskolen. Mood forteller om det kanskje tøffeste hinderet: irskebrettet. Han viser hvordan det skal gjøres – hoppe opp, ta tak med armene, svinge beina frem, den ene foten rundt og så følger resten av kroppen etter. Bragstad bruker litt mer armer, men forserer irskebrettet lekende lett han også.  

Mood: Kom, så skal du få en bamseklem.
Mood tar tak i Bragstad. Han nøler, men lar seg klemme.
Mood: Jeg har en idé, Kjetil. Vi kan ta et bilde av meg på skuldrene dine, så kan vi kalle bildet «veteranene bærer ledelsen frem».
Bragstad ler.
Mood: Tåler benet ditt det forresten?
Bragstad: Jeg har mine tvil, men det er vel bare én måte å finne ut det på?

OLE KÅRE EIDE oke@fofo.no
Foto: ARNE FLAATEN