Forsvarsforum

Spriter opp vennskapet

Dersom du har lyst på jobben som grensekommissær, bør du ikke være avholdsmann.

Tips en venn 21.01.2005Ikke mindre enn 60 formelle møter kan det bli i året mellom de norske og russiske grensekommissærene og deres staber. Der tas praktiske og formelle spørsmål opp, derfor skjer også mange av møtene i felt. Og vodkaflaska dras ofte opp når møtet får et mer sosialt preg, bekrefter oberst Leif-Arne Ljøkjell (55).
– Ja, det er litt ritualer med skåltaler og måltider – og noen ganger også sauna. Det å være med på disse ritualene har også med høflighet og stabilitet å gjøre. Sosiale relasjoner er viktig for å opparbeide buffere når vanskeligheter melder seg, sier den norske grensekommissæren.
– Har du lært deg russisk?
– Nei, jeg er på floskelnivå, og avhengig av tolk. De yngre russiske offiserene begynner å kunne engelsk.

Uendret siden 1949
Ifølge grenseavtalen mellom Norge og Sovjet fra 1949 skal hver part ha sin grensekommissær. Han skal ha tilsyn
med og følge opp grenseavtalen, som nå har vært uendret i snart 56 år, forklarer Ljøkjell.
– Så slutten på den kalde krigen og Schengen-avtalen har ikke endret noe?
– Praksisen er nok noe endret, og vi har fått flere overenskomster underveis. I 1959 fikk Forsvaret ansvaret for
grenseoppsynet etter at vi ei stund hadde hatt vervede. De russiske grensevaktene ligger under FSB – altså tidligere
KGB. Men de går i militær uniform og oppfatter seg selv som militære, forteller obersten.

Rolig i 2004
Vi treffer ham på kontoret i Kirkenes. Her er en stab på i alt fem personer, pluss at Ljøkjell disponerer tre vernepliktige i konferansehuset på Storskog. Nære samarbeidspartnere er politiet og ikke minst grensevaktene til Garnisonen i Sør-Varanger, som patruljerer den 196 kilometer lange riksgrensa mot Russland, som i stor utstrekning følger to elveløp. 2004 ble på mange måter et rolig år på grensa. Rundt 115 000 mennesker – 70 prosent av dem russere – og 35 000 kjøretøy krysset over ved Storskog grensestasjon. Tallet har vært nokså stabilt de siste årene, etter en topp i 1999. 10-15 reinsdyr beitet seg også inn på russisk side sist høst, og utleveres etter en overenskomst av 1977.

15 færre enn i 2003
Det er tollvesenet og politiet som gjør jobben ved grensestasjonen på Storskog. Grensekommissæren har her en
mer koordinerende jobb. Derimot har han mer føling med de som på mindre legal måte kommer over i nabolandet,
nesten utelukkende nordmenn som passerer grensen uten vilje, eller som vil si at de har vært i Russland. 46 grensekrenkelser ble registrert i 2004, det er 15 færre enn i 2003. Bare en eneste person er tatt for å ha rundet
treriksrøysa – grenserøysa hvor Norge, Finland og Russland «møtes». Å runde denne er nemlig like forbudt som å trå
over grensa andre steder. Men inn til Finland kan man passere fra norsk side.
– Noen få har gjort det til en sport å løpe rundt treriksrøysa. Det ser russerne svært alvorlig på, og det gir en bot
som svir. Norske grensesoldater har også skjerpet kontrollen. De fleste grensekrenkelsene er imidlertid av mindre bevisst karakter, som at snøscootere eller båter kommer på gal side av grensa i Pasvikelva eller Grense Jakobselv. Fiskere som kaster kroken over djupålen prøver vi å se mindre alvorlig på, derimot reageres det mot bevisste fornærmelser som roping – og det å vise fingeren.
– Hva med fotografering?
– Det er visse restriksjoner på fotografering over grensa, men det praktiseres veldig smidig så lenge du ikke provoserer. Du skal for eksempel ikke fotografere russiske grensevakter. Det er nå foreslått å oppheve hele fotoforbudet.

Ny måling i 2006
I 2006 planlegges en ny grenseoppgang.
– Hvert tjuende år skal grensa finmåles, og denne gang skal det gjøres med GPS. Vi har 396 grensemerker mot russerne, og selve grenselinja går midt mellom de gul-svarte norske og rødgrønne russiske grensestolpene, som
står fire meter fra hverandre. Hvert merke har en protokoll på halvannen A4-side, og er oppmålt på millimeteren.
I Pasvikelva og Grense Jakobselv følger riksgrensa djupålen, og når elva graver, flytter også grensa seg litt.

Stortinget avgjør
– Du var kontingentsjef i Afghanistan før du kom til Kirkenes. Hvordan blir man grensekommissær?
– Jeg har allsidig praksis fra Hæren, og har tjenestegjort i Sør-Varanger i totalt ni år. Så jeg slo til da jeg ble oppfordret til å søke stillingen for tre år. Nå vurderes det på nytt om politimesteren skal overta Ljøkjells jobb.
– Dette er andre vurderingen på få år. Justisdepartementets utredning kommer kanskje opp i Stortinget til våren.
Jeg mener det er riktig å opprettholde stillingen fordi den er en kanal for å opparbeide gode relasjoner begge veier.

TORBJØRN LØVLAND

YTTERPOSTMANN. Oberst Leif-Arne Ljøkjell tok et karrieresprang fra Afghanistan til Kirkenes.
FOTO: TORBJØRN LØVLAND
SOSIALT. – Sosiale relasjoner er viktig, sier Leif-Arne Ljøkjell (t.v.). Her sammen med Hannu Etu-Seppälä og Aleksandr Belokon. FOTO: TORBJØRN LØVLAND