 |
|
REKRUTTERINGSLEDELSEN: – Det er ironisk, men krigen har hjulpet til, så folk oppfatter prosessen som åpen. Det nytter ikke
å skjule noen ting, folk vet at de blir sendt i krigen, sier sersjant Ramos-Martinez (ryggen til). Kompanisjef kaptein St.
Clair (til venstre) og annonse- og presseansvarlig Mark Howell (sivil) synes pressedekningen gir et skadelig skjevt bilde.
|
Uten bikini. Mellom TV-, telefon- og internettleverandøren Charter – og Toyotas stand med visning av det siste frekke fra japansk bilavl, sitter sersjantene Robert Scott og Sokhoeun Fallon. I et spartansk partytelt har de funnet skygge for solen. De er i skyggen av konkurrentene også; oppmerksomheten er større rundt haremet med de promohyrte bikinijentene som danser til bombom-musikk og kjøler hverandre ned med vannbøtter, ved storteltet som er rigget av et ølmerke. Scott og Fallon er utsendte fra «Los Angeles Recruiting Battalion», den største av den amerikanske hærens rekrutteringsavdelinger. Batal-jonen har ansvar for soldatrekruttering i Los Angeles fylke.
– Vi er nok mer konservative enn de andre, konstaterer Fallon, hun sier ikke mer om de andres virkemidler.
– Hun glemte å ta på seg bikinien i dag, ironiserer Scott.
Her er ingen musikk eller puppedamer. I standen står et bord, dekket med reklamejugl som klistremerker, gummiarmbånd, musematter og små amerikanske flagg. Bordets sorte duk formidler budskapet: goarmy.com. Tospannet i det lille teltet er viktige brikker i det amerikanske militærvesenet: De er plukket ut som noen av de mest oppofrende i tjenesten, og egnet til å presentere en mulig militær karriere for mulige søkere. I den amerikanske hæren har dyktige rekrutteringsoffiserer en høy stjerne. Det trengs også, hvert år må amerikanerne ha 185 000 nye rekrutter.
– Ikke salg, nei. Militærskribenten Tod Ensign skriver i boka «America’s Military Today»: «Enhver ung person som blir kontaktet av en rekrutterer, bør vite at han har å gjøre med en meget skikket selger som har blitt grundig trent i å møte mulige innvendinger mot å verve seg». Akkurat dét nektes hardnakket ved bordet på standen. De gjør ikke den slags lenger, bedyrer sersjant Arturo Ramos-Martinez. Han er nestkommanderende i et av de åtte kompaniene til Los Angeles’ rekrutteringsbataljon:
– Vi prøvde å komme oss bort fra salgstankegangen for noen år siden. Det er nemlig ikke det vi driver med. Vi er soldater på rekrutteringstjeneste. Vi deler erfaringer og viser fordeler. Og vi appellerer til motivasjonen som ligger i å tjene landet ditt.
– Å tjene landet, er det et argument som går hjem?
– Følelsen ligger der allerede før vi prater med dem. Den gjennomsyrer samfunnet. Krigen i Irak og mot terror har skapt den, så vi selger ingenting. Vi bare oppmuntrer folk til å oppfylle forpliktelsen sin, sier Ramos-Martinez.
– I søknadsprosessen viser vi økonomiske fordeler, men min erfaring er at hovedgrunnen for dem som verver seg, er å gjøre sitt for landet. Søkerne har en historisk bevissthet; de forstår selvfølgelig – de ser jo CNN – at i tider som disse, så blir de sendt til Afghanistan og Irak. Og de ønsker ikke, om 20 år, å tenke at de bare satt stille.
– Dere er i et konkurransebilde?
– Ja.
– Men dere kaller ikke dette salg?
– Jeg misliker at folk spør: Hva er pitchen din? Vi er ledere. Når jeg overbeviser deg om at dette er det beste for deg, så leder jeg deg. Jeg vil ikke selge deg noe, jeg vil bare forandre livet ditt til ditt beste.
For og mot. Deltakerne på volleyballturneringen er yrende maur, noen prater med kollegene iført goarmy-
t-skjorter. En blid tenåring kommer bort.
– Kan jeg få et gummiarmbånd, spør han. Uttalen hans er litt treg. Han smetter den gule promotion-artikkelen over armleddet sitt, så ser han opp på Robert Scott.
– Jeg er ikke medisinsk kvalifisert til å verve meg, men jeg støtter styrkene helt og holdent.
Den lett handikappede forsvinner i retning Alfredo’s Bar. Jevnlig popper volleyballentusiaster innom. Thanks for serving, sier de. Alltid med alvorlig mine, noen med et respektfullt håndtrykk. Storparten er i alderen 30 pluss. Scott takker for støtten. Ofte er det veteraner som føler for å si noe, forteller han. Men holdningene varierer.
– En gang jeg kom ut fra kontoret, var det noen som sa: Hvorfor lyver dere?
 |
|
VIL DU HA UNIFORM?: Både Robert Scott og Sokhoeun Fallon vervet seg da de egentlig bare var følge med venner som vurderte
å gjøre tjeneste i den amerikanske hæren. I USA er man i normal tjeneste i gjennomsnitt åtte år, før man blir satt på rekrutteringstjeneste.
Foto: ROBIN RØKKE JOHANSEN.
|
– Media kontrollerer mye av markedet. I de liberale byene Seattle og San Francisco pusher media stoff som er antimilitært og antikrig. Det er vanskeligere å rekruttere i disse områdene.
– Er det slik at demokrater ikke vil verve seg?
– Jeg er liberal og demokrat, og jeg vervet meg i ti år. De unge i dag vet hva som foregår ute i verden, de vet hva hæren jobber med. I bunn og grunn blir det et spørsmål om patriotisme.
Rekrutteringsoffiser Ramos-Martinez mener at demokratene har sin egen funksjon, også utenfor rekkene.
– Liberale og demokrater tjener landet sitt – ved å være uenige, ved å konfrontere systemet. Sånn fungerer demokratiet. Jeg er glad for å se at folk er uenige i politikken vår.
Motstridig familie. – Hva sier dere når noen protesterer og nekter å verve seg på grunn av utenrikspolitikken og krigen?
– Søkerne protesterer ikke – de som søker vil gjerne verve seg. Det er venner og familie som har meninger om politikken. Jeg pleier å besvare spørsmålene med en brannmannmetafor: Det brenner et sted, og brannmannen bryr seg ikke om hvilket hus det brenner i, han vil bare slukke brannen. Brannmannen slukker brannen han får beskjed om, det er hans plikt. Det er brannslukking vi gjør for landet, sier Ramos-Martinez.
– Har dere en idé om hvordan krigen har påvirket rekrutteringen?
– Det har vært en buet kurve. Etter 11. september var det høy søkermasse, så gikk det litt nedover, og nå har trenden snudd igjen – i positiv retning, forteller Mark Howell.
– Er dere tilbake på søkernivået slik det var etter 11. september?
– Vi er ikke kommet helt dit ennå, sier Howell.
– Hvilken utfordring er størst når det gjelder rekruttering?
– Den største barrieren er nok mediedekningen. Når de dekker våre operasjoner i Aghanistan og Irak, viser de bare det fæle og de dårlige tallene. Det gjør ting vanskelig for oss, spesielt i forhold til søkernes foreldre. De er livredde. Jeg var i Irak et år, det skjer mye bra der som du aldri hører om, sier pressearbeideren.
– For eksempel?
– Vi har seks krigssykehus som behandler sivile irakere så vel som våre soldater. Hver kveld kommer det sivile irakere som har havnet i kryss-
ilden mellom partene. Skremmetaktikken til media gjør at de hyggelige, følsomme historiene ikke når ut slik de bør.
 |
|
TREFFSIKKERT: Målet er at alle i alderen 17-21 år skal se på militæret som et jobbalternativ. Skal det skje, må rekruttererne
vise seg fram. De jobber på skoler, på gata og på sportsarrangementer, som her på strandvolleyballturneringen på Long Beach,
California.
|
Robert bruker seg selv – sin historie – når han leder sivilister inn den grønne port.
– Jeg har vært inne i tolv år, ett av dem som rekrutteringsoffiser. Nå som jeg er utvalgt, forteller jeg hvordan hæren forandret livet mitt, sier han.
De pakker ned utstyret. Teltet får stå, volleyballturneringen fortsetter i morgen. To personer har sagt seg villige til å komme innom rekrutteringskontoret oppi gata – en annen dag – for å se nærmere på mulighetene.
I LOS ANGELES:
ROBIN RØKKE JOHANSEN rrj@fofo.no
Rekrutteringsbataljonen i Los Angeles
- Har et mannskap på omtrent 250 personer som jobber på 59 stasjoner rundt om i LA fylke. Én ligger på Hollywood Boulevard.
- Den er den amerikanske hærens største rekrutteringsavdeling.
Rekruttering til Forsvaret i USA
- USAs aktive forsvarsgrener må rekruttere 185 000 personer hvert år.
- 2,7 milliarder dollar (2004) brukes hvert år på rekrutteringsoffiserer og annonsekampanjer.
- For å nå fram brukes blant annet rekrutteringsoffiserer, internettkampanjer, tv- og kinoreklamer, egne skolefag og omstreifende rekrutteringsbiler.
- Militæret betaler skoleutgifter opp til 50 000 dollar, avhengig av hvor man verver seg.
Kilde: America’s Military Today, Tod Ensign 2004
VISSTE DU?
- Rekruttene må være fysisk skikket, passere kunnskapstester og ha tilfredsstillende vandelsattest. Personer med tatoveringer i fjeset passerer ikke, andre kroppsdeler er ok, så lenge tatoveringen ikke kan knyttes til gjengtilhørighet.
 |
|
RELASJONSBYGGING: Forsvaret vil være venn med spillerne på Ekebergsletta. 14-åringer fra Skjold Idrettslag gjør sitt i en
lagkonkurranse. De er akkurat gamle nok til å fylle ut responskort med personopplysninger til Forsvarets database.
|
– Kulturene er forskjellige. Det er ikke naturlig å spille på patriotisme og nasjonalisme når vi rekrutterer, sier markedsfører Kim A. Gulbrandsen fra Forsvarets mediesenter. De siste årene har Forsvaret drevet egenreklame på Norway Cup, på Ekebergsletta i Oslo. Markedsførerne ønsker å skape positive relasjoner til deltakerne, men ikke rekruttere ballsparkerne, de er for unge.
– Skjer det at det kommer folk bort til deg og takker deg for at du tjener landet ditt?
– Nei, ikke på den måten. Når jeg rekrutterer opplever jeg ikke den patriotismen du spør om.
I en kampanje rett før årtusenskiftet, viste Forsvaret Mor Teresa på en reklameplakat. Anslaget lød: «Hun viet hele livet til sine medmennesker.» Teksten spurte videre: «Vil du gi seks måneder til freden?» Plakatene var så sterke at det kom negative reaksjoner.
– Den rekrutteringskampanjen er nok den kraftigste, når det gjelder følelser og patriotisme, som Forsvaret har kjørt. (rrj)
Skriv ut
Tips en venn