Forsvarsforum
Stille lørdag
Det er lørdagskveld. Det er bekmørkt og stille. Grensejeger Fredrik Hynne Klausen er helt alene i vakttårnet.
Tips en venn 01.04.2004 Det er et liv helt på grensa. Mens kameratene heime tusler med skeive skritt mot et utested i byen, sitter Fredrik i et 30 meter høyt tårn i Finnmark og vokter russergrensa. Helt nederst i Pasvikdalen, den lille drøvelen som dingler under Kirkenes på værkartet, ruver observasjonsposten Grenseberg. En times hompetitten-teitur med snøskuter fra grensestasjon Gjøkåsen.Damer i tankene
Observasjonsposten har kontinuerlig bevoktning. Fredrik og de andre grensejegerne observerer og rapporterer alt
som skjer langs grenselinja. Hver lille fisk som blir trukket opp av ivrige russere i Pasvikelva. Hver eneste Lada
som passerer Ishavskrysset. Og hver eneste turisttulling som prøver å snike seg uoppdaget rundt treriksrøysa.
Men i den svarte vinternatta er det stille og rolig. Skremmende stille og rolig.
– Det er ganske deilig, for her er jeg i fred. Får dessuten tenkt jævlig mye. Om alt mulig. Jeg legger sinnssyke
planer: om hva jeg skal gjøre når jeg dimmer og på hver eneste perm, sier Fredrik Hynne Klausen.
Grensejegeren fra Åsgårdstrand, mellom Horten og Tønsberg i Vestfold, sitter i tårnet med blikket hvilende gjennom en enorm kikkert hengende fra taket. Det er mørkt, både ute og inne. Han er på nattevakt.
– Også tenker jeg helt vilt på damer, sier han, og tar blikket vekk fra kikkerten et par sekunder.
– Jeg tenker på damer på vakta, drømmer om damer om natta og jeg står opp om morgenen og prater om
damer. Det blir jævlig mye, smiler han.
– Har du dame selv da?
– Nei, men jeg har griselyst på dame. Det hadde kanskje vært verre å ha dame når jeg er her, men det vet jeg ikke, sier han der han sitter, så langt unna damer han kan komme.
For det vokser ikke damer på trær i Pasvikdalen. De kommer ikke seilende ned Pasvikelva heller. De kommer ikke
engang flygende ned fra himmelen. Men de henger på veggen. Februardama Emma Lundberg gir fra seg et konstant, flørtende blikk fra nordveggen nede i stua. Alltid hyggelig å møte Emmas blikk når ensomheten blir for stor. Kun iført en liten truse må det være kaldt å tilbringe vinteren der oppe, men det ser ut til at hun trives i grensejegernes selskap. Jegerne trives i alle fall i hennes.
To verdener
Tikk-takk, tikk-takk. Klokka gir fra seg en fast takt fra sin posisjon i vinduskarmen oppe i tårnet. 10 800 trøtte tikker og takker må til før vakta er over.
– Det er mye deiligere å være her om dagen. Da skjer det mer. Vi sitter jo bare her og ser på ting, og folkene vet jo at de blir sett på, sier Fredrik, og kaster blikk over lysene fra noe som likner en fabrikk på den andre sida av grensa.
Der er natta i ferd med å bli tidlig morgen. Vintertid eksisterer ikke i Russland. Naboene i øst ligger to timer
på forskudd, men likevel mange år på etterskudd.
– Kontrastene er store. Her sitter jeg i et tårn med strøm og varme, med moderne utstyr, mens de russiske
soldatene har noe som knapt kan kalles et tårn, sier Fredrik.
I dagslyset kan man se et spinkelt lite tårn stikke opp. Likt det elgjegerne bruker i jakta. Uten strøm, uten det
meste egentlig.
Fra tårnet ser Fredrik grensa som skiller to forskjellige verdener. Når det er på det kaldeste kan det være lenge mellom hver gang det er folk i russertårnet. Inne hos Fredrik står panelovnene på drøyt 20 grader celsius.
Temperaturen mellom landene er imidlertid varmere enn noen gang. Det er et russisk vannkraftverk i Pasvikelva som holder grensejegerne med strøm, og som sørger for liv i fjernsynet, parabolen, oppvaskmaskina og mikrobølgeovnen i førsteetasjen i tårnet. Selvstendige, unge menn Schengenavtalen pålegger Norge kontinuerlig vakthold langs russergrensa. Det gir de ensomme nattevaktene litt mening, mener Fredrik.
– Vi gjør en jobb som Norge har forpliktet seg til å gjøre. Det er godt å vite at vi faktisk gjør noe, uten at jeg tror det hjelper Schengen noe at vi overvåker et veikryss, sier han.
Men det har ikke vært like morsomt å være Fredrik i Finnmark, langt heimefra.
– Jeg søkte meg vekk etter et par uker, men jeg er glad jeg ble værende.
De seks månedene inni Garnisonen i Sør-Varanger (GSV) minnes han ikke med for stor glede. Men når bygutten nå er blitt grensejeger, er ikke humøret til å kjenne igjen.
– Det var etter en øvelse. Jeg var møkkalei, og leverte en søknad om å bli overflyttet til vakta. Troppssjefen skrøt
av meg, og så helst at jeg prøvde ei stund til, men at jeg selv hadde valget. Det ble heldigvis til at jeg fortsatte.
Nå er Fredrik i et firemannslag som bor og lever sammen når de ikke har permisjon. Uten befal hengende over seg.
De er sine egne sjefer, og Fredrik er sanitetsmannen og kokken blant de fire.
På lørdagskveldene ute på Grenseberg disker han opp med deilig, heimelaga pizza.
– Jeg tror vi blir mer selvstendige av å være her, sier han.
Asfaltpatruljen
Store gjerder strekker seg langs grensa inne på russisk side, og gjør det nesten umulig å komme seg forbi. Russerne virker mest opptatt av å vokte sin grense innover – så ingen sniker seg ut – enn for at noen skal prøve å komme seg inn. Det eneste som sniker seg over russer grensa denne natta, er tåka. Ut av ingenting siger den fra øst. Som en diger røyksky legger den seg over Pasvikdalen.
Himmelen omringer ensomheten – ingen ting å se.
– Hva skal vi ha til middag i dag, tro?
Spørsmålet kommer like plutselig som tåka. Fredrik er alene i natta, og svarer seg selv kjapt.
– Kjøttpudding, poteter og peppersaus? Det må jo være ok. Og kanskje litt brokkoli. Det tror jeg blir bra. Dette må
jeg huske å ta opp fra fryseren før jeg går og legger meg, sier han, der han står omringet av grå himmelavføring.
Det er i alle fall godt at middagssjefen holder hodet klart. For det er litt av hvert man skal tenke på når man er nattevakt.
Befalet inne på grensestasjonen Gjøkåsen kaller firerbanden bare for Asfaltpatruljen – fire unge herrer, stort
sett født og oppvokst i byen. Som nå er overlatt til seg selv i naturen.
– Før jeg kom til GSV var det fire år siden sist jeg gikk på ski, men det holder på å gå seg til nå, sier Fredrik, og reiser seg fra den majestetiske vaktstolen.
Regelmessig går han og ser i kikkerten over teigen. Han skal holde oppsyn med en grenselinje på 4,7 mil. Det er
ikke stort som rører seg ute denne natta heller.
Ferdig med Finnmark
Til tross for ensomheten, savnet av damer og festing er nattevaktene opplevelser for livet.
– Dette er noe helt annerledes enn det jeg gjør til vanlig, og det er jo litt gøy.
Men jeg kommer ikke til å reise så mye til Finnmark når jeg er ferdig med førstegangstjenesten. Been there, done that, liksom.
Når han ser noe, ikke nødvendigvis mistenkelig, en bevegelse eller et lys, noterer han det ned i loggen. Tidligere på dagen hadde 21 biler passert Ishavskrysset. Da Fredrik avløste Henrik Finckenhagen i vakttårnet ved midnatt, kunne de fornøyd notere seg en ny rekord.
– Den forrige var på 18 i løpet av et døgn, forteller Henrik, før han tusler ned de 97 trappetrinnene for å legge seg.
Av og til brytes stillheten av stemmer på sambandet. Kjappe ordvekslinger og litt skurr.
Helga i forvegen var Fredrik heime på perm, og etter trafikken på tekstmeldingene som tikket inn tidligere på
kvelden å dømme, var det ei bra helg.
Tankene farer igjen bort til vennene som morer seg heime. Nå er festen på byen snart over. Det er kebab- og nachspieltid.
– Samtlige av venner og kamerater er ute på byen og fester i kveld. Det er litt kjipt å tenke på, men det er bare å koble det ut, sier han.
Men det er vanskelig. Ensomheten kan gnage i magen. Naturen strekker seg lenger enn øyet kan se fra tårnet. Jegeren er liten og vidda stor. I et liv helt på grensa.
JOHAN PRESTVIK
DANIEL SANNUM LAUTEN (FOTO)
IKKE HÆLA I TAKET. En lørdagskveld på observasjonsposten Grenseberg på grensa til Russland er alt annet enn livlig.
LOGGFØRING. I nattas mørke noterer Fredrik ned det han observerer. Observasjonene blir senere rapportert videre.
PLANKER PÅ VEGG. Skiene er aldri langt unna observasjonsposten.
SMS-FLØRT. Tekstmeldinger til Fredrik Hynne Klausen og Christian Kihl sender tankene bort fra Grenseberg for korte øyeblikk. Det gjør også flørtende blikk fra Emma på veggen.
