Forsvarsforum
Stormens øye
Da katastrofen rammet Sørøst-Asia, pustet sanitetssjef Leif Sverre Rosén rolig gjennom nesen og gikk systematisk til verks
med Forsvarets redningsarbeid. Slik legen gjør under alle operasjoner.
NAVN: Leif Sverre Rosén
STILLING: Sjef for Forsvarets sanitet
FØDT: 28. mai 1951
BOSTED: Harestua
UTDANNING: Kirurg, spesialisering i generell kirurgi og doktorgrad i blodsirkulasjonsforstyrrelser
SIVILSTATUS: Gift, fem barn
AKTUELL: Sentral leder av den militære aksjonen i Sørøst-Asia
10 ÅR: Aktiv med friidrett i Tjalve.
20 ÅR: Patologiassistent på Aker sykehus. Friidrettsutøver.
30 ÅR: Kirurg på Nordfjord sykehus. Friidrettsutøver.
40 ÅR: Jobber ved karkirurgisk avdeling på Aker sykehus.
50 ÅR: Sanitetssjef i Forsvaret.
PUDDERSNØEN LIGGER LETT over bartregreinene på Svartbekk ved Harestua. Ut fra et erkenorsk trehus, som likner
mistenkelig på en hytte, tusler en 53 år gammel general. Han trekker pusten dypt, sonderer terrenget og føret med
bemerkelsesverdig lyseblå øyne. Kanskje tenker han på at han ikke kan begripe hvorfor ungdommen i dag
på død og liv skal bo på Frogner. Selv reiser han på jobb, som sjef for Forsvarets sanitet, til Sessvollmoen hver dag. Reisetiden er vel verdt de idylliske omgivelsene, roen og ikke minst skiføret – hjemme. Han spenner på ett av sine fem par ski, de nye skøyteskiene, og smiler ved tanken på sålemassasjen av skiene i går kveld. I løypa gir gårsdagens varme behandling av skiene fra bestemte kirurgfingre, bedre grep. Etter flere tiår i klassisk stil i løypa, la sanitetssjef Leif Sverre Rosén om teknikken i fjor vinter. Stilskiftet gikk bedre og raskere enn ventet, men så går han da også på ski hver dag, når han har muligheten til det.
– Ski er mitt valium, på en måte. Jeg tenker klarere. En skitur er ikke bare bra for hjertet og psyken. Det er bra i
jobbsammenheng også; jeg legger planer, forbereder meg på møter og saker, evaluerer og kjenner endorfinene rase gjennom kroppen, smiler Rosén.
– Du er ekte nordmann, altså, glad i en rolig tur i skogen?
– Å nei. Jeg går alt jeg kan! Jeg hater å bli forbigått, ler generalen.
KONKURRANSEINSTINKTET fra skiturene og tiden som aktiv mangekamputøver har kommet godt med i jobben som sjef for Forsvarets sanitet – både når det gjelder omleggingen av saniteten og nå sist under tsunamikatastrofen i Sørøst-Asia. Rosén viste seg som en handlekraftig leder med orden i planene og evne til rask gjennomføring. – Akkurat det der skyldes nok konkurranseinstinktet mitt i idretten – og selvfølgelig min bakgrunn som kirurg. Står du på operasjonsstuen med en pasient som blør, kan du ikke holde på med stabsprosesser. Da må det tas en avgjørelse der og da, ellers dør pasienten, sier Rosén. Etter år med omorganisering og samling av saniteten i Forsvaret, på
tvers av våpengrenene, var Rosén forberedt da katastrofen rammet. Han visste hvem han skulle ringe i Sosial- og
helsedepartementet, han visste hvor utstyr og personell holdt til og han forsto behovene i de flodbølgerammede områdene. En slik gigantkatastrofe var nettopp det han og resten av staben hadde forberedt seg på.
– Denne operasjonen viser at vi har gjort riktige grep. Fargen på uniformen betyr ingenting. Vi er på rett vei, selv om det er litt igjen. Da vi begynte å arbeide for en felles sanitet, tenkte jeg først og fremst på funksjon, sier sanitetssjefen. Alt snakket om funksjon og fag falt i sin tid deler av Forsvaret tungt for brystet.
– Jeg fikk nok av fiender da jeg begynte som sjef i Forsvarets sanitet. Jeg undervurderte tradisjon og kultur, innrømmer Rosén.
– Det har til tider vært svært ubehagelig. Hadde ikke forsvarssjefen og sjefen for forsvarsstaben vært så gode støttespillere, er det ikke sikkert vi hadde hatt den organisasjonen vi har i dag. Det handlet ikke bare om prinsipper,
det ble en maktkamp etter hvert. Jeg har sett at en faglinje kan være en stiplet linje, men at det i Forsvaret i stor
grad er heltrukne kommandolinjer. Det var ikke koordinert og førte til en rekke unødvendig overlapping. Men kan de
opprette og opprettholde en felles sanitet i England, er det ingen fornuft i at vi ikke kan klare det i Norge. Selv i
USA, hvor hver forsvarsgren disponerer mer enn det norske helsevesenet, drar de mer og mer i retning av en felles sanitet, fortsetter sanitetssjefen.
– Jeg må si at i begynnelsen slo det meg: Hvorfor i all verden har jeg gjort dette? Jeg kunne tjent mer i det sivile,
jeg vet at en professor var ute etter meg som sin etterfølger. En periode følte jeg at sanitet, det var ulltepper og
bårer i indre Troms, smiler han.
– Men det er mye lettere å være sjef nå enn det var i begynnelsen. Jeg har innsett at du kan ikke gjøre alle til lags
hvis du skal oppnå noe. Han som er likt av alle er sleip, enkelt og greit, sier Rosén.
KIRURGEN, doktorgradsinnehaveren, generalen og sanitetssjefen Rosén holder til i panelkledde bygning 28 på Sessvollmoen. Det passer Rosén utmerket.
– Det lukter så godt av treverk, utbryter han, og de lyseblå glitrer.
– Jeg elsker panel, det er det fineste jeg kan tenke meg! Hjemme hos oss er det som på en hytte. Jeg har ikke noen
hytte, så hjemme på Harestua, det er hytta vår. Jeg er nok en bonderomantiker, jeg elsker å snekre. Og så er det
så greit i forhold til kirurgi; skjærer du feil, så er det bare å ta en ny planke! Generalen ler hjertelig, og skjenker
mer kaffe i de smale koppene på det lave bordet på kontoret. Han har insistert på smale kontorkopper, de holder bedre på varmen. Selv drikker han av en smal keramikkopp han bare vasker av og til, slik at kaffelukten sitter
skikkelig i. Det aller beste med kaffe er nemlig lukten, mener sanitetssjefen. Slike små hverdagsgleder på kontoret,
sammen med den ukentlige privatpraksisen som kirurg på Harestua, gjør byråkratlivet lettere å leve for Rosén.
– Jeg liker å se resultater når jeg gjør inngrep, å føle at jeg hjelper folk. Det er en stor avkobling fra meg, i tillegg
til at jeg holder meg faglig oppdatert. Skrivebordskirurger er det jo ingen som trenger, smiler Rosén.
– Men jeg må innrømme at da det første flyet gikk til Thailand, våknet kirurgen i meg. Jeg skulle gjerne gjort en innsats der. Men jeg gjorde nok mest nytte for meg her hjemme, fortsetter han.
– Jeg sa til folket: Stå på til dere spytter blod. Dette skal vi gjennomføre.
SOM GUTT PÅ GREFSEN fikk ikke foreldrene mange forvarsler på at sønnen skulle velge en framtid i død og lemlestelse. Lille Leif Sverre likte ikke engang å se ambulanser. Et par tanter hevder at han som fire-femåring var fast bestemt på å bli general.
– Jeg husker det ikke, men artig er det jo, sier generalen. Gradvis forsvant gutten som ikke likte ambulanser, til fordel for den unge mannen som skulle bli lege. Rett etter gymnaset fikk han jobb som patologiassistent på Aker sykehus. En stund vurderte han å fortsette som patolog, men anestesi og kirurgi fristet også.
– Jeg vet ikke hva som skjedde. Far var brannmann, og det er jo et litt sånn «actionyrke». Kanskje er det derfor det ble kirurgi. Men jeg har tenkt mye på dette og aldri funnet noen forklaring på akkurat den forandringen, humrer Rosén.
GUTTEN MED AMBULANSESKREKK spesialiserte seg i karkirurgi og tok en doktorgrad på feltet. Men han var trukket
mot det umiddelbare ved skadekirurgien og knyttet seg til Forsvaret i 1988. Som sjefskirurg i Forsvaret reiste han
til USA for å lære av sivile spesialister i skadekirurgi. I løpet av én kveld på et akuttmottak i Houston, Texas, kom det inn ni skuddskader og ti knivstikk.
– Jeg har nok hele tiden vært interessert i akutte skader. Ved slike skader ser du dramatiske endringer når du
har gjort en god jobb. Det passer meg godt å se resultater etter kort tid. Jeg har en del stygge bilder fra tilfeller jeg
har jobbet med, folk har besvimt når jeg har vist dem fram. Da sier jeg: «Og dere kjenner ikke engang lukta eller hører larmen». Men akutte forhold, verken på operasjonsbordet eller i en organisasjonsvirkelighet, stresser ikke Rosén. Når krisen rammer, puster han gjennom nesen og går helt systematisk til verks.
– Jeg er aldri så rolig som når jeg er i en akutt situasjon. Jeg tenker på hva jeg skal gjøre, i hvilken rekkefølge.
Dette har jeg jo en plan på. Det gjelder å være forberedt, sier Rosén. Men han innrømmer gjerne at det gjør inntrykk, selv for en tidligere patologistudent og garvet kirurg, å møte menneskeskjebner. Som for eksempel
da generalen tok imot de første skadde nordmennene som ble fraktet hjem fra Thailand.
– En får jo klump i halsen av å møte sånt. Ord strekker ikke til. Men å ta de på skulderen kan være en støtte i seg selv.
ROSÉN ER EN MANN med stor tro på forberedelser og systematikk. Han loggfører alt han sier og gjør offentlig i en
stor bok. Foran ham på det lave bordet ligger et notat med tittelen «Forsvarsforum» og undertittelen «Budskap». Punkt for punkt har general Rosén skrevet ned hvilke saker han vil ta opp under intervjuet. Skriften er så liten at vi bare kan ane en forklaring på hvorfor Forsvaret har sluppet så lett unna kritikken UD, og ikke minst utenriksminister Jan Petersen, har fått for håndteringen av katastrofen.
– Under alle krisemøtene vi hadde i Utenriksdepartementet, må jeg si jeg fikk det best mulige inntrykk av statsråden.
Via departementsråden ledet han møtene på en veldig god måte. Etter siste møte gikk jeg til og med fram og tok de to i hånden og takket for bra utført jobb, sier Rosén.
– Men stemmer det at dere hadde kapasitet til å gjøre mer, fortere, dersom dere hadde fått instrukser fra myndighetene om å gjøre det? Rosén svarer tja, for så vidt, men nei, og vrir samtalen elegant inn på hvor godt forberedt alle skal være hvis noe slikt skjer igjen og understreker at tsunamiaksjonen var vellykket. Sanitetssjefen har fått hard medfart i pressen tidligere og har lært når han ikke bør avlevere setninger som kan stå på egne bein som kontroversielle utsagn. Det var i forbindelse med det såkalte Balkan-syndromet blant tidligere soldater i Kosovo. Førte kontakten med utarmet uran til overhyppighet av leukemi?
– Jeg tok en vitenskapelig tilnærming overfor pressen. Jeg systematiserte og sa at vi blant annet måtte utelukke at en eventuell overhyppighet av leukemi kunne komme av kontakt med benzen i vask av stridsvogner. Og så sa jeg til slutt at vi ikke kunne drive masseundersøkelser i Forsvaret for å drive psykoterapi. Det var jo bare det siste som ble vist på tv.
GENERALEN RISTER ALVORLIG PÅ HODET og sukker, men det glitrer likevel i de lyseblå. Etter uttalelsen på TV 2 var det nok av dem som krevde Roséns avgang. Men Rosén har stått av hardt vær, nærmere bestemt granatregn,
tidligere. Rosén arbeidet ved et sanitetskompani i Tusla i Bosnia, med ansvar for 30 000 FN-soldater, da granatene
falt. Selv forteller han at han myndig, men høflig, tok med seg et par gamle damer inn en oppgang som beskyttelse mot granatene. Kolleger forteller en litt annen historie: Rosén kastet seg riktignok i dekning inn en åpen dør. Men i luften oppdaget generalen at det sto en mann i døråpningen. Og Rosén er såpass veloppdratt at han som den naturligste ting i verden dro fram høyrehånden, og forsøkte å håndhilse på mannen i åpningen mens han var i luften.
– Ja, det er vel litt typisk meg, det, innrømmer Rosén, med en anelse rødskjær i kinnene. Så henter han seg inn og blir alvorlig.
– Jeg må si jeg synes det hersker en viss mangel på realisme i forståelsen av hva som ligger i skarpe oppdrag. Bildet er helt annerledes enn under andre oppdrag, vi må akseptere tap og så videre. Der kunne det nok forståelsen
vært bedre både i Forsvaret og på det politiske plan. Jeg får nok helt sikkert kjeft for at jeg sier dette, men jeg står for det, sier Rosén.
MAN SKAL IKKE skue generalen på stjernene, eller på den lette innoverknekken i knærne. En stund var Rosén
strikt imot fysisk testing av alt militært personell. Han mente de som ikke var godt trent, og kanskje overvektige, ikke kunne forventes å møte samme krav som andre. Rosén så for seg at det kunne gå riktig så galt hvis folk i dårlig form presset seg for hardt. Nok en gang fikk ikke alle med seg hele historien, og Rosén var med ett sanitetssjefen som var motstander av fysisk fostring. Da slo konkurranseinstinktet inn, og Rosén stilte til start i forsvarssjefens
testrenn på ski. Det vant han, i konkurranse med løpere han kunne vært faren til. Han er aldri blitt dårligere
enn nummer fem. Aldri har noen i staben slått ham. Og slik akter han at status skal være til han går fra stillingen.
– Jeg pleier å si til kona, jeg: Det er ingen som kan se på meg at jeg har fem barn!
Generalen knegger, og forteller at han vil gå på ski helt til det er slutt. Bokstavelig talt.
– Jeg har sagt at jeg ikke vil ende mitt liv som en fullrigger fra postoperativ avdeling. Dette er snakk om etikk, vi kan være mer kritiske i seleksjonen enn vi er i dag. Jeg tror kanskje man overbehandler i noen tilfeller. Det er lett å få ressurser på den tekniske siden, men det er like viktig at de eldre får en verdig avslutning. Derfor tror jeg vi med fordel kan styrke aldershjemmene og innse at ikke alle vil eller bør skjæres i. Mange eldre er fornøyde med livet de har levd. Men det er klart det er snakk om en fin balanse som krever individuell vurdering. Rosén er inne på et tema han brenner for, sammenlikningen blir ikke til å unngå.
– Hva synes du om han andre med lyseblå øyne?
– He. Høybråten, ja. Du, jeg er veldig glad for røykeloven, altså. Men når vi skal kutte ut alkoholen også, da protesterer jeg. Rødvin er kultur! Hva blir det neste vi skal kutte ut? Sex?
SIRI BERGERUD
ARNE FLAATEN (FOTO)
