Forsvarsforum
Stressmann
Det er helt nødvendig at Jan Reksten har en avbalansert kone.
NAVN: Jan Reksten
STILLING: Leder Avdeling for operasjons- og beredskapsplanlegging i Forsvarsdepartementet
FØDT: 11. januar 1949
BOSTED: Oslo
UTDANNING: Sjøkrigsskolen, Forsvarets stabsskole og Forsvarets høgskole SIVIL STATUS: Gift, tre voksne barn. Ble nylig bestefar.
AKTUELL: Blir 1. september sjef for Fellesoperativt hovedkvarter på Jattå
10 ÅR: Fikk en tøff overgang da familien flyttet fra et røft sentrumsmiljø til vestkanten i Bergen
20 ÅR: Var rastløs. Begynte på Sjøkrigsskolen etter først å ha prøvd seg på medisinstudiet
30 ÅR: Hadde tre småbarn. Sjef på ubåten KNM Skolpen
40 ÅR: Sjef på fregatten KNM Narvik
50 ÅR: Sjef på Forsvarets stabsskole. Overtok familiegården i Florø (nedlagt småbruk)
– Jeg går mye tur, har motorbåt og jeg svømmer på Kolsås, sier Reksten. Vi går for motorbåten. Selv om et møte med en badebuksekledd forsvarstopp også kunne vært interessant. Det sies at Reksten kan framstå som fryktelig stresset. Det bekreftes da vi til avtalt tid nærmer oss Forsvarsdepartementet, hvor han er leder for Avdeling for operasjons- og beredskapsplanlegging. Han står utenfor porten og trykker på mobilen. Samtidig ringer det i journalistens veske.
– Jeg bare lurte på hvor det ble av dere, sier Reksten, og strener mot bilen som skal ta oss til Ullern båtforening og den 32 fots Discovery han har hatt de siste sju årene.
– Linge-design og to tørste dieselmotorer. Jeg bor ikke så langt unna. Det er viktig for meg å være i nærheten av sjøen. 80 prosent av Norges befolkning har det på samme måte. Tror ikke det er tilfeldig.
I DET REKSTEN vrir bilnøkkelen om i tenningen ljomer Bruce Springsteens «Hungry Heart» ut av høyttalerne. Han hever stemmen for å overdøve musikken. – Dere kan jo skrive at bilen min har fine linjer, gliser han. Det er en Rover 75. Etter noen sekunder tilføyer han at han heller skulle hatt en Jaguar. Han har en kjørestil som harmonerer med beskrivelsene vi har fått av mannen: hard og bestemt. Det skal likevel vise seg at saltvann ligger nærmere mannens hjerte enn motorolje. Straks Reksten setter sjøbein i Discovery er det som om noe letner i det litt sammenbitte ansiktet. Kanskje er han klar over det selv, for han tar på seg mørke solbriller straks fotografen finner fram kameraet.
– Ikke tråkk på seteputene! sier Reksten til journalisten som forsøker å komme seg tørrskodd ombord. Man tråkker ikke på putene til Jan Reksten. Han åpner presenninger, skrur på brytere, løsner fortøyninger og forteller. Selv om mannen utvilsomt er av det maskuline, kanskje til og med macho slaget, har han tilegnet seg én kvinnelig egenskap, nemlig å prate samtidig som han gjør andre ting. Den ene båtmotoren fusker litt i starten, men Reksten lar seg ikke vippe av pinnen. Snart durer vi ut i Oslofjorden.
– Vi får vel gi på litt, gliser styrmannen. Han vet å komme seg fram, Reksten. Nøyaktig tiltredelsesdato er ennå ikke avgjort, men om ikke lenge går han inn i sin mest profilerte stilling noensinne.
– Det er altså ikke derfor jeg takket ja. Innflytelsen blir kanskje mindre, men jeg går opp en grad.
REKSTEN BLE UTNEVNT til viseadmiral i forbindelse med at han ble beordret til stillingen i Stavanger. Folk som kjenner ham sier at han får en jobb som er midt i blinken.
– Det stemmer nok. Riktignok åpnet en verden seg for meg i departementet; en verden i grensesnittet mellom etat, forsvarsminister, storting og regjering. Man er nær beslutningene der. I Stavanger får jeg ta andre typer beslutninger, av mer operativt tilsnitt. Jeg er vant til det. Og jeg føler jo at jeg etter hvert har fått så mye kunnskap at jeg kan brukes i en slik jobb. Dessuten har jeg lyst på den. Han sier en ytterligere revisjon av forsvarsledelsen blir én oppgave. Ledelsesstrukturen i Stavanger skal også endres. Forsvaret skal drives mest mulig effektivt både hjemme og ute. Og Norge skal fortsatt være en spydspiss i Nato. Setningene kommer like ubesværet som om han snakket om en kakeoppskrift. Skjønt da hadde han vært ute på tynn is.
– Jeg kan ikke påstå at jeg er noen utpreget husarbeider, verken når det gjelder mat eller sånne vasketing. Min kone
har sagt at hun vil ha kommandoen der. Kanskje like greit. Reksten skal visst være en tøffing. Langt fra en myk mann.
– Bakgrunnen min har vel formet meg. 35 år i Forsvaret gjør noe med deg. Jeg har jobbet med sikkerhet, nøyaktighet og ordregiving. Jeg kan ikke ha det uryddig. Og jeg tar vel jobbmåten å være på inn i hverdagslivet også.
– Du forventer at andre lytter når du prater?
– Ja. Jeg er vant til å ta beslutninger, men jeg føler jo selv at jeg er flink til å trekke andre med meg.
DET SIES HAN HAR evnen til å trekke det essensielle ut av en sak, og presentere den på en konsis måte. Han er autoritær. Sterk. Hard. Direkte på en måte som kan virke støtende på andre, får vi høre.
– Mm. Jeg vet det. Jeg kan oppfattes som arrogant. Det er bergenseres lodd i livet. Jeg ønsker imidlertid ikke å framstå slik, så jeg prøver å jobbe med saken. Det går en historie om da Reksten og frue var på bilferie med sine da små barn. En av sønnene måtte tisse. Far Jan sendte en tom brusflaske til guttungen i baksetet. Han er ingen mann
som stopper for hva som helst. Reksten bekrefter historien.
– Men jeg mener å huske vi skulle rekke en ferge. Eldstesønnen Bjørn har vært sersjant i infanteriet, og yngstesønnen Petter har tatt utskrevet befalkurs i kavaleriet. Verken de eller datteren har imidlertid valgt å gjøre militær karriere.
– Selv ville jeg aldri valgt en annen karriere enn min, men jeg har ingen personlig følelse av at mine valg skal være viktige for mine barn. Jeg har et avslappet forhold til at deres liv er annerledes. Det er lett å tenke at Rekstens liv er
jobben. Arbeidsdagene varer fra 7 til 17, minst. Han er på reisefot i alle fall én av ukedagene, og på kveldstid må han ofte stille opp i faglig sammenheng. Likevel makter mannen å få tid til en rekke fritidsaktiviteter. Han har overtatt en familiegård i Florø, som han støtt og stadig reiser til for å pusse opp og vedlikeholde. Han har tre eiendommer
i Bergen som han må holde øye med. Han går turer om sommeren, på ski om vinteren, svømmer og spiller golf, om enn på absolutt laveste nivå, ifølge ham selv. Han interesserer seg for antikviteter og småinvesteringer, leser tre aviser daglig i uka og fem i helgene. Det går rykter om at han får for lite søvn.
– Jeg sover seks timer i døgnet i snitt. Det er sikkert ikke sunt. Jeg vet jeg har mange jern i ilden, men jeg klarer stort sett å lande på beina.
REKSTENS KONE er av det avbalanserte slaget. Hvilket er helt nødvendig med en sånn mann, sier de som kjenner
paret. De har flyttet fem ganger de siste ti årene, og hvis Reksten får det som han vil, kommer de til å flytte enda to ganger. Til Stavanger, og endelig til hans hjemby Bergen. Når han blir pensjonist.
– All denne fartingen hadde ikke gått dersom barna hadde vært små. Min kone har vært veldig fleksibel. Heldigvis har hun et etterspurt yrke, slik at hun aldri har hatt vansker med å finne ny jobb hver gang vi har flyttet. Hun er sykepleier. Et rolig familiemenneske. Ikke stresset, slik som meg. Reksten forteller at kona prøver «å ta ham ned» innimellom, men at hun ikke alltid lykkes.
– Jeg stresser fordi jeg vil at arbeidet jeg gjør skal være av høy kvalitet. Rekstens venner merker ofte at tankene hans vandrer til jobben, at han «forsvinner» for dem av og til.
– Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg ikke tenkte jobb når jeg ikke er på jobb, men det ville være å lyve. De eneste gangene jeg kan føle at jeg har ordentlig fri, er når jeg er i et fly, ombord i båten min eller på landstedet mitt. Da er det lite jeg kan gjøre i forhold til jobben uansett. Han går for å være sosial da, Reksten. I festlige sammenhenger legger han seg sist, men er likevel den første opp om morgenen. Han har humor, men er ikke målrettet morsom, sies det.
– Jeg liker å ha folk rundt meg. Det er en viktig del av jobben også. Oppgaver blir enklere å løse hvis man har god kontakt med de man jobber med. Selv når vi snakker om venner og sosiale antenner kommer han altså inn
på jobben. Hvilke mennesker liker han egentlig best å være sammen med?
– Noen av de flotteste menneskene jeg har møtt har ikke glamour-jobber. Jeg ser faktisk ikke sammenhengen mellom profilerte jobber og interessante mennesker. Tvert om. Karriere-folk er ofte så ...ja, stresset. Ifølge Rekstens egen kategorisering er han altså ikke selv spesielt interessant. Hva mener han så er en ordentlig mann?
– En ordentlig mann? Hm. En som er ærlig. Omtenksom. Og trygg på seg selv. En som har en balanse i forhold til hvordan han innordner seg på jobben og i fritiden. Vi får oss ikke helt til å spørre om han selv synes han passer til beskrivelsen. Men er det noe han savner i tilværelsen sin?
– Jeg kunne tenkt meg å få brukt mer tid på meg selv og familien min.
– Har du mye å ta igjen?
– Jeg har vel det. Jeg var mye borte da ungene var små. På den tiden tenkte jeg ikke over det, det var sånn det skulle være. Jobben gikk foran alt. Nå om dagen prioriterer menn annerledes. Ikke jeg, kanskje. Jeg er ikke helt der ennå.
REKSTEN ANTAR at han blir tidlig pensjonist, og blir litt fjern og fornøyd i blikket når han prater om den delen av
livet. Da skal han bo i Bergen, i hjembyen, i det gamle fredede huset fra 1792. Han tilhører for øvrig ikke den Reksten-familien. Men som pensjonist skal han pusle med småbruket i Florø, være ute med båten og være sammen
med venner. Og kona. Helst i den «hemmelige» byen på Costa Brava-kysten i Spania, der Salvador Dali kommer fra og husene er kritthvite. – Når jeg sitter og slapper av på en middelhavskafé, med hvitvin, blåskjell, pommes frites og gjerne en avis... Da er jeg lykkelig, sier Jan Reksten, og ser i et brøkdels sekund akkurat slik ut. Noen spaniaferie ser det imidlertid ikke ut til at det blir anledning til i år. Men i kveld reiser Reksten til Stavanger. Hovedsakelig for å inspisere huset han og kona skal flytte inn i, men det er ikke derfor han gleder seg.
– Jeg skal besøke en gammel kompis. En ganske spesiell kar. Når vi møtes står de myke verdiene i fokus. Er det hardhausen Reksten vi fortsatt snakker med? Han som tvinger unger til å tisse på flasker og skremmer voksne mennesker ved ren og skjær væremåte? Har sjølufta gått ham til hodet? Eller til hjertet, kanskje? Hva mener han egentlig med «myke verdier»?
– Tja. Dele en bolle reker og noen pils. Filosofere over livet. Sånne ting. Så sier han at han er blitt sliten i stemmen av å snakke gjennom båtduren. Reksten retter ryggen og dytter solbrillene lenger opp på nesen. Vi nærmer oss grunnere farvann. Han legger Discovery perfekt inntil brygga. Fortøyer båten og slår samtidig knute på samtalen. Reksten skal videre.
LINDA STØLEN
ARNE FLAATEN (FOTO)
