Forsvarsforum

Strutsepolitikk

«De som sier at andre er dumme, de er dumme, de!», sa vi som barn. Ordtaket er fortsatt like aktuelt. Det mest usaklige jeg hører er folk som mener George W. Bush er dum.

Av Reidar Mide Solberg

Tips en venn 01.04.2005DET VITNER OM MANGEL PÅ INNSIKT å trekke konklusjoner om Bush på bakgrunn av språket han bruker i offentlige sammenhenger. USAs president velger ord og uttrykk som går hjem hos amerikanerne. Da må europeisk intellektualisme vike plass, uten at det endrer på substansen i politikken. Kan noen virkelig innbille seg at et uintelligent menneske kan bli verdens mektigste mann? Like håpløst som å henge seg opp i retorikken, blir det å avfeie de utenrikspolitiske trendene i USA som lite gjennomtenkte. George W. Bush lot seg overbevise av nykonservativismen fordi den ga ham en langsiktig strategi for hvordan USA skulle takle et stadig mer problemfylt Midtøsten. Den fundamentale ideen er at amerikanerne bør ta aktive grep for å omforme de udemokratiske regimene i regionen. USA gjør simpelthen best i å bruke sin overlegne makt nå – før landene i Midtøsten utvikler seg til å bli virkelige trusler.

TEORIEN ER LIKE KONTROVERSIELL som politikken den skaper. Jeg er slett ikke sikker på om det lar seg gjøre å etablere fungerende demokratier på den arabiske halvøy, og det er all grunn til å stusse over at amerikanerne ikke har laget bedre planer for gjenoppbyggingen av Irak. Men kritikk mot eksisterende politikk er sjelden nok til å kreve
kursendring. Dette spørs det om vi europeere har tatt innover oss. Hvis Europa mener USA fører feil utenrikspolitikk, er det bare én måte å ta tak i problemet på: ved å hoste opp reelle alternativer. I forsvarspolitiske ekteskap som det
mellom Europa og USA, er løsningsorientert samhandling alfa og omega. Derfor er det kanskje moralsk korrekt, men temmelig lite konstruktivt, av europeere å påpeke at krig er et utenrikspolitisk virkemiddel som nødig bør brukes. Slike argumenter møter døve ører i Washington. USA har tradisjon for å sende soldater i krig.

MEN I USA ER DET OGSÅ en kontinuerlig debatt i aviser, magasiner og tenketanker om hvordan landet skal bruke sin makt til å påvirke verden. Det samme kan knapt sies om Europa. Kanskje har det en logisk forklaring: Europa er et kjøkken bestående av mange kokker – både EU, Nato og sterke nasjonalstater som Frankrike, Tyskland og Storbritannia. Men Europa har samtidig utviklet seg til én enhet – EU – med økonomiske muskler i supermaktklassen, og besitter i realiteten betydelige militære kapabiliteter. Dette gir Europa politisk makt. Da er det logisk å forvente en pågående og høyt profilert debatt om kontinentets strategiske rolle i verden, og om hvordan europeerne vil forvalte makten de besitter. I lys av dette har amerikanerne gode poenger når de beskylder europeiske ledere for å stikke hodet i sanden når vanskelige, strategiske spørsmål kommer på dagsorden. De fleste amerikanere vil medgi at invasjon av Irak ikke nødvendigvis var den beste løsningen for å nå målet om demokratisering av regionen. Men de vil også, med stor tyngde, kunne påpeke at krig trolig var den eneste måten man kunne kvitte seg med Saddam på.

TONY BLAIR HAR VISST Å UTNYTTE DETTE argumentet på hjemmebane. Selv om han får daglige doser pepper for å ha gått til krig sammen med George W. Bush, har han lyktes i å svare kritikken med ett enkelt budskap: Vi ble kvitt Saddam. Hva var alternativet? Blair møtes vanligvis med oppgitte skuldertrekk, og stemples ikke overraskende
som krigshisser og dilettant. Den beste forsvarsstrategien mot et godt argument er som kjent å unngå saklig debatt.
Men saken er at Blair og Bush-administrasjonen for tida sitter med gode kort på hånda. De siste ukene har vi sett klare tegn på demokratisering i land som Irak, Palestina, Egypt og Libanon. Det kan vanskelig tolkes som annet enn støtte til prediksjonene gjort av haukene i Washington. I lys av dette er det interessant å følge utviklingen
i Iran. Både amerikanere og europeere ser med gru på muligheten for at iranerne utvikler atomvåpen. Men mens
Bush-administrasjonen rasler med sablene, forsøker EUs ledere å stanse iranerne ved hjelp av diplomati og lovnader om økonomisk støtte. Dermed skiller Iran-saken seg fra krangelen om Irak. Overfor Saddam Hussein hadde ikke europeerne flere kort å spille ut, men motsatte seg likevel invasjon. Dét provoserte amerikanerne mer enn den generelle prinsipielle uenigheten om hva som er de beste utenrikspolitiske instrumentene. I Iran-saken må amerikanerne gjerne kalle EU for puslete, men de kan ikke kritisere europeere for ikke engang å prøve.

SPØRSMÅLET ER LIKEVEL OM ET REALT FORSØK er godt nok. Det er nemlig i politikk som i fotball og business: Resultatene teller – på godt og vondt. Dette har europeiske ledere forstått, og EU legger nå all sin prestisje i å bygge opp sine Battle Groups – stridsdyktige enheter som kan sendes i krig på kort varsel. Her ligger en klar erkjennelse av at europeisk innflytelse begrenser seg all den tid EU ikke kan true med et ris bak speilet. Fra amerikansk hold venter man i spenning på om strutsen skal utnytte de fysiske fordelene sine.


STRATEGIKER. Nykonservativismen ga George W. Bush en strategi for hvordan han skulle takle et stadig mer problemfylt Midtøsten, skriver artikkelforfatteren. FOTO: NATO
Reidar Mide Solberg er stipendiat i London for Den norske Atlanterhavskomité. I en serie kronikker tar han for seg sentrale spørsmål i europeisk sikkerhetspolitikk.