Synergi uten garanti

SVORSK FORSVAR? Bildet viser forsvarssjef Sverre Diesen og hans svenske kollega Håkan Syrén under en konferanse om nordisk samarbeid i Oslo 22. april. Bjørn Innset stiller i denne kronikken spørsmål ved hvor tett samarbeidet kan bli. Foto: AMRIUS KNUTSEN/FMS.

Høsten 2007 uttrykte både Forsvarspolitisk utvalg og Forsvarsstudie 07 bekymring for den økende ubalansen mellom Forsvarets oppgaver, struktur og ressurstilgang. De tilsvarende utfordringene er minst like alvorlige i Sverige. Forsvarssjef Sverre Diesen og hans svenske kollega Håkan Syrén har presentert en felles studie av mulighetene ved utvidet militært samarbeid: Gjensidig forsterkende forsvarsløsninger. De fagmilitære konklusjonene er at det ligger store økonomiske og operative gevinster i å etablere et bilateralt samarbeid som vil sikre både svenske og norske myndigheter tilgang til mer relevante forsvarsstrukturer. Rent militært vil synergieffektene øke jo tettere samarbeidet blir. Hva setter da grenser for mer omfattende fellesløsninger mellom Sverige og Norge?

Sikkerhetspolitisk er mange av begrensningene som preget Norden under den kalde krigen borte. Forsterket forsvarssamarbeid med Sverige synes å ha betydelig støtte i regjeringspartiene. SVs forsvarspolitiske talsmann Bjørn Jacobsen argumenterer således entusiastisk for å utdype samarbeidet, og partiveteranen Stein Ørnhøi har jobbet i kulissene for det svenske JAS Gripen som fremtidig norsk kampfly. Spesielt utenriksministrene Jonas Gahr Støre og Carl Bildt har sammen fremstått som pådrivere for tettere sikkerhets- og forsvarssamarbeid mellom Sverige og Norge. Politisk synes en intensivering av det nordiske samarbeidet om internasjonale fredsoperasjoner i dag som relativt uproblematisk, uavhengig av om disse foregår under en FN-, Nato- eller EU-paraply.

Når det gjelder forsvarsoppgaver i våre nærområder er det derimot fortsatt uavklart hvor langt det er mulig å strekke solidariteten mellom Natolandet Norge og et Sverige som holder fast ved hevdvunnen alliansefrihet. Natomedlemskap er ikke noe stort debattema for svenskene, men den tverrpolitiske Försvarsberedningens omverdensanalyse som ble lagt frem i desember 2007 ga noen nye signaler: «Sverige kommer inte att förhålla sig passivt om en katastrof eller ett angrepp skulle drabba en annan EU- medlemsstat eller et annat nordiskt land. Vi förväntar oss att dessa länder agerar på samma sätt om Sverige drabbas».

På denne bakgrunn gikk utenriksminister Carl Bildt langt i å antyde at Sverige i fremtid vil kunne støtte Norge også militært. I den påfølgende debatten har imidlertid sosialdemokratenes utenrikspolitiske talsmann, Urban Ahlin, vært klar på at dersom Norge blir angrepet av Russland vil Sverige ikke gi militær bistand. Som fremstående representant for Sveriges største parti nevnte Ahlin videre mottak av norske flyktninger i krigsårene 1940–45 som eksempel på at svensk nøytralitetspolitikk heller ikke den gang var passiv. Gjensidig garanti av flyktningstatus forblir imidlertid en svært moderat solidaritetsambisjon.

Håndhevelse av Norges forpliktelser og interesser ved en fremtidig konfrontasjon i for eksempel nordområdene forutsetter at våre myndigheter umiddelbart kan ha tilgang til relevante militære enheter. Både svenske og norske krav om formell autonomi medfører at i et bilateralt forsvarssamarbeid må begge land opprettholde separate operative kapasiteter som på selvstendig grunnlag kan gjennomføre nasjonale operasjoner. Følgelig er fellesløsninger primært avgrenset til militære støttefunksjoner. Når små fagmiljø, for eksempel innen satsingsområdet militær logistikk, inngår i tette bilaterale samarbeidsrelasjoner kan likevel evnen til å opptre fullt ut selvstendig gradvis forvitre. I forhold til hva som foreløpig synes mulig å få til med Sverige, innebærer Natos gjensidige solidaritetsgaranti at den militære integrasjonen kan føres mye lengre. Allierte styrker forutsettes med tilstrekkelig grad av sannsynlighet å være tilgjengelige ved behov. Forsvarets kvantitative styrkereduksjoner medfører for eksempel at militært forsvar av norsk territorium nå i økende grad er overlatt til alliansen.

På nyåret i 1949 brøt forhandlingene om et skandinavisk forsvarsforbund sammen som et resultat av politisk avstand mellom Sverige og Norge. Stadig uavklarte sikkerhetspolitiske dilemmaer fra den gangen har imidlertid ikke blokkert for de siste års utdyping av et avgrenset bilateralt militærsamarbeid som begynner å gi økonomisk og operativ synergi. Videreutvikling av forsvarspolitiske fellesløsninger bør ideelt sett bygge på brede og varige forventninger om at svensker og nordmenn i stor grad oppfatter sine sikkerhetsutfordringer som felles og er villige til å stå skulder ved skulder også i nasjonale krisetider. Hvor mye av potensialet i et tettere svensk-norsk forsvarssamarbeid som etter hvert kan realiseres, vil avhenge av hvor dypt landene velger å engasjere seg i hverandres sikkerhetssituasjon. Før de virkelig store og langsiktige samarbeidsgevinstene eventuelt kan bokføres, gjenstår fortsatt utfordringen med å avklare et mer robust politisk fundament for forsvarssamarbeidet over kjølen.

Bjørn Innset
Institutt for forsvarsstudier