USA og verden

 

USA: Forsker Geir Flikke ser på Barack Obamas nye nasjonale sikkerhetsstrategi. Hva betyr den for resten av verden? Her er et amerikansk helikopter om bord den amerikanske hangaren USS Saipan. Arkivfoto: ARNE FLAATEN

Da Bush-administrasjonen la frem sin nasjonale sikkerhetsstrategi i 2002, snakket forskere om et hamskifte. George W. Bush innførte forkjøpsangrep mot terrorister og stater som støttet disse som en overordnet strategi. Han omstrukturerte også deler av USAs innenrikspolitikk gjennom opprettelsen av et egen innenriksdepartement og en egen nasjonal koordinator for etterretning.

Man kunne derfor vente seg kursendringer da Barack Obama la frem sin strategi i mai i år. Den preges imidlertid både av kontinuitet og endring. Amerikanske globalt lederskap skal styrkes selv om realitetene presser på. Som Hillary Rodham Clinton sa på Brookings Institute i slutten mai: «Dette gjør vi mot bakteppet av et alltid forandret globalt landskap: midt i to kriger, en økonomisk krise, svekket internasjonal troverdighet, og mens internasjonale institusjoner svikter under tyngden av systemiske endringer.» USA står med andre ord overfor en vanskelige balansegang.

Nøkkelordene er en ny moderasjon og et nytt omfattende engasjement for global sikkerhet. Obama har satset på en ny inviterende holdning. Han har flagget normalisering av relasjonen til Russland, tatt til orde for en tostatsløsning i Midtøsten og fremmet en visjon om ikke-spredning. Invitasjonene er fremsatt i taler (Kairo, Ankara), fra FNs talestol og i sammenhenger som konferansen mot spredning av kjernefysiske våpen. Bunnplanken i denne strategien kan betegnes som «smart makt.» Hillary Clinton sa på Brookings i mai at USA har mindre makt enn før, men at fokus endres fra direkte anvendelse av makt til en blanding av indirekte makt, innflytelse og attraksjon. Interessedimensjonen er bevart, men tonen er annerledes.

Lederskapet gis en multilateral dimensjon. Strategien sier eksplisitt at USA aldri har lyktes i perioder med isolasjonisme, og at suksess er betinget av å forfølge interesser innenfor multilaterale organisasjoner som FN og ikke utenfor dem. Selv om USA vil dyrke strategiske partnerskap og dialoger med stater som har interesse i global og regional stabilitet, vektlegges organisasjonenes egenverdi. Obama-administrasjonen ønsker at USA skal skape en forståelse av global sikkerhet som er bygget på konvensjoner, avtaler og forpliktelser.

Dette merkes i europeisk sikkerhetspolitikk. Obama-administrasjonen fremhever energisikkerhet og klimaendring som faktorer i en utvidet sikkerhetsforståelse og ser EU som en naturlig partner. Det nasjonale sikkerhetsrådet har egne rådgivere for nettopp klima- og energipolitikk. Visepresident Joe Biden har også snakket om å styrke OSSE gjennom en egen krisehåndteringsmekanisme. Organisasjonen bør også ha kapasitet til å tilrettelegge for konsultasjoner når energitilførsel og miljøsikkerhet er truet, samt et tydeligere mandat for å sikre humanitær assistanse, politiske forhandlinger og overvåking av fredsavtaler.

Dette gjør neppe Nato irrelevant for USA. Operasjonen i Afghanistan er styrket med 30 000 mann for å understreke betydningen av felles Nato-innsats mot terrornettverk. USA har også ønsket at avtalen om strategisk nedrustning med Russland skal kunne skape en ny driv på andre arenaer, som oppfølgingen av avtalen om konvensjonell nedrustning i Europa. Enkelte aspekter ved «reset»-dialogen med Russland er sant nok ikke avklart. På den ene side understreker USA at Europa ikke trenger noen nye institusjoner, noe Hillary Clinton også understreket i sin tale i Paris i januar i år. På den annen side har OSSE vært en lite effektiv organisasjon grunnet sin inklusive struktur. Som krisehåndteringsmekanisme og overvåkingsmekanisme feilet OSSE i Georgia, og organisasjonen var heller ikke i stand til effektivt å forhandle frem noen løsning etter konflikten. Nytenkning innen Nato kan derfor være løsningen.

Der den forrige administrasjonen så på ­verden som et sted som måtte endres, ser Obama-administrasjonen grenser for USAs makt. Retoriske kryssklipp mellom liberale verdier og forebyggende militære angrep er fjernet. Den amerikanske universalismen er fremdeles fremtredende, men ikke i den aktivt pådyttende varianten. I innenriks­politikken er kontinuiteten synlig. Departe­mentet for nasjonal sikkerhet fusjoneres med det nasjonale sikkerhetsrådets byråkrati. Nasjonal og internasjonal sikkerhet blir med andre ord tettere sammenvevet.

Er strategien viktig? Internasjonale relasjoner er komplekse mønstre av mer eller mindre koordinerte interesser. Nasjonale prioriteringer brynes mot etablerte institusjoner, og globaliseringens velsignelser er ikke alltid entydige. USAs sikkerhetsstrategi bør tolkes i denne konteksten. Den er en kommunikasjon om USAs lederskap og er et uttrykk for nasjonale prioriteringer i globaliseringens tid. Samtidig er den det viktigste retningsgivende dokument for presidentens politikk. USAs sikkerhetspolitikk er presidentstyrt, først og fremst fordi beslutningssystemet i USA komplekst, mangslungent og basert på sterk konkurranse. Dette gjør strategien til et viktig dokument, også for allierte.

Geir Flikke
Forsker, Norsk utenrikspolitisk institutt