 |
|
ayesha-6b.jpg
|
Ghowrmach, Nordvest-Afghanistan, mai 2008. Den tyske generalen som leder Natos nordkommando, har akkurat avsluttet et møte med et hundretalls
konservative, pashtunske shura-medlemmer. Tema er den lokale sikkerhetssituasjonen, lufta er tjukk av middelaldrende, maskulin
autoritet. Med dårlig skjult nysgjerrighet har tilhørernes blikk hvilt mye lenger på den eneste kvinnen i rommet, enn på generalen.
En sjanse for god til å la gå fra seg, tenker hun, spretter opp, og begynner å snakke om spørsmål som ikke stod på agendaen.
– «Dere må være snille med konene deres, husk på alt det de gjør for dere. Gå hjem og kjøp en rose til dem i stedenfor å stirre
på meg», lyder noen av formaningene fra den norske 20-åringen i uniform. På afghansk.
– Jeg er ekstremt spontan. Heldigvis syntes de at det var kjempefestlig, så etter å ha måpt fra seg, begynte de å le høyt.
Folk pleier å lytte når Ayesha Wolasmal åpner munnen. Kanskje skyldes det at hun er så flink til å se dem hun snakker til. Det er i alle fall
det de stadig vender tilbake til, både venner og tidligere sjefer: menneskekunnskapene, evnen til å knytte kontakter, til
å vekke tillit og trygghet hos alle mulige slags folk. Hittil har den hjulpet henne inn i stua til en pakistansk presidentkandidat,
bidratt til at hun ble headhuntet til den norske ambassaden i Kabul, og sørget for at hun ble kjørt i militærkolonne til et
afghansk kvinnefengsel fordi en kvinnelig innsatt så gjerne ville holde Ayeshas hånd da hun skulle føde. For å nevne noe.
Og mange har lagt merke til Ayesha Wolasmal, både i Utenriksdepartementet, på Løvebakken og i Forsvaret. Gjennomgangstonen
er at hun både kan og vil nå langt. Opp, fram og ikke minst ut i verden. Akkurat nå har hun imidlertid en forholdsvis kort
profesjonell radius som strekker seg fra Blindern til Vika, som henholdsvis student i Sør-Asia-studier og informasjonskonsulent
i Den norske Atlanterhavskomiteen.
– Jeg har vært mye i felt fram til nå. Og det har jeg planer om å fortsette med. Men for å få de jobbene jeg har lyst på om
ti år, eller om tjue, kreves det papirer også. Jeg er 24, dette er bare en bitte liten begynnelse: «The rest is yet to come.»
Den bitte lille begynnelsen består av over to år i Kongens klær, et av dem i indre Troms, det andre i Afghanistan, samt et år som ambassadeansatt. Deretter
en foreløpig ganske kort, men teftsikker journalistkarriere, før hun igjen fikk adresse i Oslo.
– Jeg var i Dubai i fjor, på vei til Afghanistan for å forsøke å skrive noe, da jeg hørte nyhetene om at FNs sikkerhetsråd
var samlet, og at det var begynt å skje ting i Libya. Så da snudde jeg.
Dermed var hun eneste norske journalist i Libya da flyforbudssonen ble opphevet, hvis man kan kalles journalist før man har
hatt en eneste sak på trykk. Akkurat det gikk raskt over. I løpet av de følgende månedene dukket bylinen hennes opp i både
Dagsavisen og Morgenbladet. Under et familiebesøk i Kandahar i mai i fjor, endte hun dessuten opp med å rapportere live for
NRK, da sju selvmordsbombere angrep samtidig. Nok en gang som eneste kvinne, denne gang i en gruppe afghanske pressefolk,
måtte hun løfte skjørtene på burkaen og løpe for livet da det smalt.
– Jeg er fullstendig fryktløs, sier Wolasmal, med et tonefall omtrent like dramatisk som andre ville brukt for å konstatere
at det er oppholdsvær.
– Men jeg mener at jeg som oftest tar kalkulerte risikoer. Jeg hadde ingen ambisjoner om å bli en nyhetssak av typen «norsk
reporter kidnappet» selv. Når jeg er ute, er jeg opptatt av å møte de vanlige menneskene, ikke av å få de feteste overskriftene
ved å være der det er farligst. Og jeg tror at jeg har opparbeidet meg en slags overlevelsesstrategi etter å ha vært ved frontlinjen
flere ganger. Men det er klart, jeg har aldri vært så nær som den gangen i Kandahar. En gjør seg jo noen tanker når en tror
at nå er det like før...
– Hva slags tanker?
– Jeg tenkte at jeg håpet at de jeg er glad i, vet at jeg er skikkelig glad i dem. Og så var det grisevarmt, og jeg hadde
skikkelig vondt i hodet. Så etter det tenkte jeg at nå trenger jeg virkelig en røyk.
«Fikk du publisert noe? Og betaler de deg skikkelig?» spurte pappa Wolasmal da datteren ringte etter at støvet hadde lagt seg.
– Mamma, på sin side, var mest fornærmet over at jeg ikke hadde rukket å bli med på en middag hos kusinene hennes. Da er det
godt med venner i Norge som sender sms-er som spør om jeg har det bra, og ber meg om å ta vare på meg selv.
Sier hun, og legger til:
– Den episoden sier i grunnen ganske mye om oppdragelsen min.
For hos familien som flyttet fra Kabul via Khyberpasset til Grünerløkka i 1986, satt politikken i både tak og vegger. Nyheter
trumfet barne-TV, ungene måtte lese for seg selv på senga, men ble tidlig tatt med i diskusjonene.
– Pappa og jeg er veldig like. Han er avisredaktør, ekstremt engasjert og har gjennomgått helvete for å forsvare sin rett
til å ytre seg. Både han og mamma har stilt store krav til oss, har fortalt oss at «sky’s the limit», at vi må jobbe hardt,
og ikke minst, være skikkelige.
Hun ler.
– Jeg husker at mamma helst ville legge på hver gang jeg ringte henne i en periode, fordi jobben dekket mobilbruken min.
Hun trodde ikke på meg da jeg sa at jeg hadde et abonnement som gjorde at vi praktisk talt snakket sammen gratis. Det hun
mente å si er: Du må aldri utnytte systemet.
Stemmen er behagelig, men bestemt, setningene så stødig formulert at man tar seg i å mistenke henne for å ha øvd foran speilet. Skjønt, det har
hun neppe hatt tid til. Men som nest yngst i en søskenflokk på 13, er det kanskje ikke så rart at vår kvinne tidlig skjønte
at man ikke kom noen vei med halvgode argumenter. I følge storebror og TV2-journalist Yama, har søsteren aldri gått særlig
stille i dørene, ei heller på hjemmebane.
– Du skulle sett meg da jeg var 16. Nå har jeg virkelig roet meg ned. Jeg er like engasjert som da, det er alle i familien,
men jeg skyter ikke fra hofta lenger.
Som førstegangsvelger stemte hun RV og ropte høyt om at Norge måtte ut av Afghanistan. Fullstendig skivebom, innrømmer hun
i dag. Om hun ser for seg en karriere i partipolitikken, vil hun helst ikke si så mye om.
– Jeg har et sosialdemokratisk syn på mange ting og er interessert i politikk, men ting må skje i riktig rekkefølge. Jeg er
en person som er lett å legge merke til, med en bakgrunn mange synes er interessant, det betyr ikke at det er klokt av meg
takke ja til alt og prøve å fylle flest mulig roller. «Pick my battles, pick my interests», det er fokuset mitt akkurat nå.
Å velge en retning, og fokusere på den, er et råd hun tatt med seg fra flere av dem hun stoler mest på, blant dem storebror
Yama. Han snakker varmt om søsterens profesjonelle og sosiale egenskaper, men uttrykker en viss bekymring for den stakkaren
som ender opp som framtidig svoger. For noe koneemne er søsteren slett ikke mener han.
– Haha, det er sant. Jeg booker gjerne flybilletter til en krigssone, men kan få panikk hvis jeg må steke et egg eller koke
kaffe, sier hun, og bekrefter uten å rødme at ryktene om at hun sluttet på videregående fordi hun ikke kom seg opp om morgenen,
er sanne.
– Jeg er dårlig på rutiner. Men jeg prøver stadig vekk å skaffe meg noen.
Hun tar en diskret slurk av pappkruset hun har gjemt under bordet på Dagligstuen på Hotel Continental. Hennes valg av møtested, det eneste hun ikke
liker her, er kaffen.
– Jeg liker luksus, jeg liker å ha det bra, det skal jeg ikke legge skjul på.
De mobbet meg for vanene mine da jeg tjenestegjorde i Meymaneh, men jeg tenker at det ikke er noe poeng i å gjøre situasjonen
verre enn det den er. Altså, jeg ville jo aldri stelt neglene eller drasset med meg bodylotionen ut i felt! Våtservietter
er derimot noe helt annet. Heldigvis har jeg hatt sjefer som ikke har hengt seg opp i at jeg har hatt en annen døgnrytme og
litt andre vaner enn mange andre.
Morten Jensen, tidligere PRT-sjef i Afghanistan, bekrefter at jenta han ansatte som tolk, men som raskt fungerte like mye
som en viktig rådgiver, jobbet best når hun fikk litt armslag. Så lenge Ayesha bare fikk jobbe hele natten, og nå og da sove
ut etter at både a- og b-mennesker hadde stått opp, fikk hun utrettet mer enn de fleste.
«Det er ingen motsetning mellom å være norsk soldat og å være muslim. Jeg er begge deler», uttalte Wolasmal under NRKs debatt om den islamistiske
terrorvideoen som ble oppdaget i januar.
– Du må velge dine slag, sier du, hvorfor var dette et av de viktige?
– Fordi den videoen gikk til angrep på norske soldater i Afghanistan og viste bilder av flaggdraperte, norske bårer. At pårørende,
som har sendt sine sønner og døtre ut, noe de har all grunn til å være stolte av, blir utsatt for dette, gjør meg utrolig
provosert. Og trist, jeg har også mistet en av mine nærmeste venner i Afghanistan. Og så tenker jeg at dette angikk meg personlig.
Jeg er muslim, har en annen bakgrunn, men er født i Norge, og min lojalitet vil alltid ligge her. Det perspektivet behøvde
debatten.
Førstegangstjenesten ble et vendepunkt i livet. Som tenåring hadde Wolasmal reist fra hovedstad til hovedstad. Marka hadde hun derimot knapt nok
besøkt, og hun hadde aldri drømt om å ta på seg en ryggsekk.
– For første gang ble jeg virkelig integrert i det norske. Plassert i indre Troms, med folk som snakker dialekter jeg aldri
hadde hørt før, det er klart at en byjente som meg sleit, både på de lange utmarsjene og med å finne min plass sosialt. Men
jeg måtte lære meg å møte dem der de var, på samme måte som de måtte lære seg å forholde seg til meg.
Kalde, korte dusjer, røykesug under helvetesuka og ingen cortadoer på mils avstand, hun innrømmer at hun ikke har brukt så
mye tid på å savne førstegangstjenesten.
– Hvorfor ville du dit i utgangspunktet?
– Jeg droppet ut siste året av videregående, det året måtte jeg jo bruke til noe ordentlig. En del av meg hadde hatt lyst
til dette helt siden jeg så norske styrker da jeg var i Afghanistan på ferie med foreldrene mine som 12-åring. Og når en først
tenker at dette ikke er et tradisjonelt karrierevalg, blir en jo litt tent på tanken.
Hun gliser.
– Det er jo alltid fristende å slå rekorder, jeg tenkte en stund at jeg skulle bli den første, kvinnelige generalen. Akkurat
den planen har jeg gått bort fra.
 |
|
ayesha-3.jpg
|
Forholdet mellom menig Wolasmal og Forsvaret har ikke vært friksjonsfritt, langt ifra. Å ha sterke meninger og en annerledes bakgrunn,
samtidig som hun ble tildelt midlertidige grader sammen med jobbene hos diverse sjefer, uten å ha gått befalsskolen, skapte
gnistninger. Tilbakevendende spørsmål om hvordan hun, med sin bakgrunn, kunne gå i norsk uniform, kunne svi. Den konkrete
diskusjonen om hennes tilfelle hører ikke hjemme i pressen, mener hun.
– Forsvaret har problemer med fordommer, det sier jeg gjerne høyt. At jeg fortsatt er så stolt over å være en del av det,
at jeg fortsatt har så høye tanker om Forsvaret, skyldes alle de knallbra menneskene der, og de viktige støttespillerne jeg
hadde. Men det trengs en uttalt strategi internt, ikke bare fine slagord eller en annonsekampanje i Forsvarets forum, som
handler om hvordan Forsvaret både skal kunne rekruttere, men også beholde, de flinkeste hodene, med ulik bakgrunn.
– Det betyr ikke kvotering, skynder hun seg å understreke.
– Det er ikke gitt at du har en verdifull, interkulturell kompetanse bare fordi du har en eksotisk bakgrunn. Men for å møte
de sikkerhetspolitiske og økonomiske utfordringene i framtiden trenger vi mangfold og menneskelig kompetanse. Og kvinner.
En kvinne som søker seg til Forsvaret, trenger ikke bli en mann.
– Vil du snakke om tro?
– Ja. Ikke fordi det er så viktig for meg, men fordi jeg tror jeg kan bidra til at folk ser et annet bilde. Jeg er født inn
i en muslimsk familie og kommer til være muslim resten av livet, men min tro har aldri stått i veien for valgene jeg har tatt,
verken som soldat, journalist eller kvinne.
– Tro gir meg en slags ro. At jeg på en dårlig dag kan lukke øynene og tenke, «Gi meg styrke, Gud». Jeg går sjelden i moskeen.
Etter 22. juli tente jeg lys i kirken sammen med venner som hadde overlevd Utøya, så dro jeg til moskeen på Grønland. Etter
å ha sittet der og hylgrått, tenkte jeg etterpå at noe av det han gikk til angrep på, min tro og sånne som meg, var årsaken
til at jeg oppsøkte moskeen.
– Har Norge endret seg etter 22. juli?
– Nei.
Svaret kommer kontant, hun tar for første gang en merkbar tenkepause.
– Det er trist, men sant. Ingen frykter 30-åringene på Oslo Vest, de vi er redde for, er fortsatt Ali og Muhammed. Den ene
etter den andre legger til en setning om at debatten må være åpen og kunnskapsbasert, men hvem er det som får spalteplass?
Folk som Arfan Bhatti, den ene dagen etter den andre. Folk som tjener på at debatten stagnerer, folk som utgjør en så liten
del av den muslimske befolkningen i Norge.
– Jeg vil bli deg, svarte Ayesha da utenriksminister Jonas Gahr Støre spurte om framtidsplanene hennes den gang hun tjenestegjorde i Afghanistan.
I dag nøyer hun seg med å si at hun har lyst å jobbe innenfor et system der hun får utrettet noe.
– Gode ledere kan bygge opp et menneske, som kan være med å bygge opp en organisasjon, som igjen kan være med å forme en nasjon.
Det er derfor jeg mener at alt begynner med mennesker. Jeg har hatt sånne ledere, det har betydd alt. Det vil jeg gjerne bidra
med selv en dag. Ehm. Jeg høres litt ut som Jesus nå, men er overbevist om at det er en grunn til at jeg er her.
– Hvor ofte kjenner du behovet for å dra ut i verden igjen?
– Min største drift er behovet for kunnskap. Jeg vil vite hva som skjer i verden, og da holder det ikke å lese avisa, jeg
må dra dit og oppleve det selv. Så svaret er hver dag, hver eneste dag. Jeg teller ned dager til jeg kan komme meg ut igjen.
ANNETTE ORRE, frilansjournalist
Foto: ARNE FLAATEN
Navn: Ayesha Ariana Wolasmal
Født: 26.11.1987
Sted: Oslo
Sivil status: Ugift
Stilling: Informasjonskonsulent i Den norske Atlanterhavskomité
Milepæler
10 år: Ila skole. Skravlebøtte, guttejente. «Liker Fanta, er veldig morsom, skal bli statsminister», skrev venninne mine i minneboka.
20 år: Å sitte som eneste kvinne i panelet på en internasjonal konferanse, med den franske utenriksministeren på den ene siden og
Matti Ahtisaari på den andre, er en opplevelse som sitter i... Om det var stas? Tuller du? Dødsstas!
Skriv ut
Tips en venn