Usportslig fortid

ILDSJEL: Kristoffer Sørli Jørgensen (t.v.) samlet penger til drakter og arrangerte fotballturnering med lokalbefolkningen i Meymaneh. 8. november 2007 ble han drept av en veibombe. Foto: PRIVAT.

Da det hele var over, da de blodige likene uten noen form for seremonier var kastet bak i de røde pickupene – hver for seg – fylte noen få menn med spader hurtig igjen hullene. En av dem gjorde et halvhjertet forsøk på å dekke de store blodflekkene ved å sparke litt jord over. Noen minutter senere overtok fotballagene banen. Andre omgang var i gang. (Fra Khaled Hosseinis roman «Drageløperen».)

Landet er i ruiner. Så, kan idrett bringe fred? UD-diplomat og tidligere OL-utøver i judo, Stig Traavik, organiserte idrett i Afghanistan og landets OL-deltakelse i Athen i 2004. Han synes man må ha føttene på bakken.
– Det som trengs, er dobbelt så mange soldater og dobbelt så mye penger, sier diplomaten – som understreker at det er hans private synspunkter.
Han mener at det fortsatt er store, udekte behov for mer internasjonal innsats.
– Men om idrett kan bidra til fred? Ja. Tidligere var det nesten ikke kommunikasjon mellom de forskjellige landsdelene. Idrettsaktivitet gjorde at folk reiste, det var samlende. Og når det gjelder kvinnenes betydning, var det et gigantisk skritt. Når en kvinne først ikke får gå ut på gata alene, og så får hun delta i OL! Kvinnene synliggjøres gjennom idretten, mener Traavik.
Sportsresultatene fra Afghanistan-deltakelsen ble så som så, Traavik trekker heller frem et annet resultat:
– Det er to ting som viser at du er et skikkelig land: FN-sete og OL-deltakelse. Da vi kom inn på stadion i Athen, var det to lag som fikk stor applaus: Irak og Afghanistan. Dette ble vist på afghanske tv-skjermer, det var viktig for afghanerne.

Makelig. Traavik jobbet sammen med Afghanistans olympiske komité.
– Den var veldig stor, men de kunne ikke noe særlig, og de jobbet ikke mye. De satt i gangene og drakk te, forteller Traavik.
– Et idrettsforbund fikk laget en super strategi, men dagen etter at den var lagt frem, gikk forbundet til innkjøp av en buss for å frakte de ansatte til jobb – det sto ikke i budsjettet.
Traavik sier at sivilmilitært samarbeid innen idrett nesten ikke eksisterer.
– Spesielt på anleggsiden er innsatsen liten. Man sier at mye penger går til Afghanistan, det gjør det. Men sammenlign med Bosnia, der brukte vi ti ganger mer per person. Afghanistan har i tillegg vært gjennom 30 år med degresjon. Det jeg har sett, har vært punktinnsatser hvor noen har kommet med utstyr eller pusset opp noe. Men det har ikke vært arbeid med strategisk innretning.

Fortiden. På et seminar om idrett og politikk ved Norges idrettshøgskole 7. mars, fikk tilhørerne lære om idrettens dobbelte rolle. Norsk idrett lå under Forsvarsdepartementet i rundt 70 år. Og på 1920-tallet uttalte Norske offiserers rideklubb: «Vi kan ikke alltid ha krig og manøvrer – derfor må vi utvikle andre øvelser for mot og handlekraft».

Framtiden. Idrett var altså et militært anliggende – og sjargongen var lik: møte nederlag, slå ut motstanderen, løpe på flanken. Men idrett er også ansett å være fredsskapende. Gjør Forsvaret noe for idrett i Afghanistan? Major Jon Kirknes ved Forsvarets avdeling på Norges idrettshøgskole sier at det ikke finnes noen plan. Hvis noe større skal gjøres organisert, må det defineres som et oppdrag.
– Det har bare vært personlige initiativer, av den typen som Kristoffer Sørli Jørgensen hadde, sier Kirknes.

ROBIN RØKKE JOHANSEN rrj@fofo.no