Uten garanti

KLARE BESKJEDER: Løytnant og operasjonsoffiser Linda Ronæs er én av tre kvinner om bord i KNM Uthaug. Under operasjonen Northern Sun hadde hun kontakt med det svenske rednings­fartøyet Belos.

Seksti meter sigarformet metall på drøyt 1000 tonn forsvinner i bølgene utenfor Arendal.
Nytt treningsoppdrag venter.
– Vi dykker, vi dykker, vi dykker.
Skipssjef Espen Johnsens utrop vekker besetningen fra en døsig tilstand og er startskuddet for hektisk aktivitet i hjertet av ubåten: sentralen. Be­setningen finner sine plasser på det som ligner skinnkledde flystoler og utfører pliktene de kjenner til punkt og prikke. Sonaren følges med et årvåkent blikk, periskopene senkes, og det kontrolleres for lekkasjer med lommelykt. Små vanndråper drypper fra taket. Men det er ikke hull i skroget, bare kondens. Noen korte beskjeder og bekreftende svar senere viser at alt er i orden. Ballasttankene fylles med hundrevis liter vann – og snart er KNM Uthaug på vei mot havbunnen drøyt 80 meter under skroget. Minuttene går, og det er overraskende stille om bord i ubåten som ble sjøsatt høsten for 19 år siden. Ubåten vi gjester deltar i redningsoperasjonen Northern Sun – noen få nautiske mil utenfor Arendals kystlinje en grå og kjølig sommerdag.
– Seks, fem, fire, tre, to, en og en halv.
Operasjonsoffiser Linda Ronæs teller ned idet ubåten legger seg sakte på sandbunnen.

USIKKER PÅ FREMTIDEN:I sentralen har skipssjef Espen Johnsen (28) oversikt over arbeidsoppgavene besetningen utfører. – Vi kan ikke vite hvilke våpensystemer som kommer i framtiden, sier Johnsen, som er usikker på ubåtens framtid i Norge.

Likblek. Litt tidligere morer de seg på min bekostning – besetningen som inntar frokost i messa. Jeg har mistet all farge i ansiktet og bruker 20 minutter på å spise én brødskive. Vi sitter tett i tett på trebenker i det smale oppholdsrommet. Jeg klarer så vidt å grynte fram et spørsmål om hvordan de takler gyngingen som spiller balansenerven et puss. Opp og ned, side til side uten begrep om hvor vi er. På overflaten før vi dykker – i stiv kuling og to meter høye bølger – er ubåt ubehagelig.  
– Det er en del om bord som fortsatt blir sjøsyke – jeg også, sier Eirik Bonnerud.
– Bortsett fra Brynlund, da, som ble født og unnfanget på en sjark, fortsetter løytnanten, og ser i retning av Uthaugs nordnorske elektriker som virker å være i uforskammet god form – bølgene tatt i betraktning.
Stemningen om bord er upåklagelig, til tross for at KNM Uthaug i sommer har vært ubåtvåpenets ansikt utad. Det tærer på tålmodigheten til besetningen, innrømmer Espen Johnsen.   
– Al Jazeera (arabisk tv-kanal) var ekstremt «pushy». De ville ha oss til å spille ut ulike scenarioer, noe som etter hvert ble veldig slitsomt. Like­vel må vi benytte den muligheten vi har til å vise oss frem og samtidig ta vare på vår egen sikkerhet. Det er en hårfin balanse, sier Johnsen.
Han forteller at de til slutt tok regien og filmet journalistene fra den arabiske kanalen, på kloss hold.
– De skjønte tegninga da og forsto at de hadde vært vel nærgående, humrer Johnsen.

Egenreklame. Ubåtvåpenet har lenge hatt et slør av mystikk rundt seg – både når det gjelder mannskapets egen kodeks, men også hvilke operasjoner de utfører. I anledning 100-årsjubileet har de likevel åpnet seg for offentligheten. Politikere, presse og andre nysgjerrige har fått anledning til å tre ned i de smale gangene til Ula-klassen. De tyskproduserte ubåtene fra Thyssen Nord­see­werke i Emden nærmer seg ubønnhørlig sine siste virkeår. Etter milliardinnkjøpene av nye fregatter og MTB-er i Skjold-klassen, mener ubåt­folket at Norge skal skaffe seg nye undervannsbåter. Ula-klassen blir trolig foreldet etter 2020. Hva som skjer etter det, er fortsatt et åpent spørsmål. Likevel er de F har vært i kontakt med, overbevist om at ubåtene vil fortsette å patruljere norskekysten i flere tiår framover. Statssekretær Espen Barth-Eide har tidligere framhevet ubåtenes viktige rolle. Forsvarssjef Sverre Diesen har gjort det samme.
– Vi skal gjøre vårt ytterste for at Norge har ubåter også i tiden framover, sier Diesen.

MATPAUSE: Besetningen har benket seg for å spise middag.

Framtidsfrykt. Likevel er verken støtte fra politikere eller fagmilitære en garanti for nye ubåter. Det vet besetningen om bord KNM Uthaug så altfor godt. De frykter konsekvensene hvis Norge følger Danmarks eksempel og legger ned ubåtvåpenet.
– Hvis vi hadde lagt ned ubåtvåpenet i for eksempel fem år, ville det tatt minst 10–15 år før vi hadde fått kompetansen opp på det samme nivået som tidligere, sier skipssjef Espen Johnsen.
Han føler seg ikke trygg på at Norge vil gå til anskaffelse av nye ubåter.
– Det finnes sikkert andre våpensystemer som kan gjøre noen av våre oppgaver, men ikke i like lang tid, og heller ikke så skjult som vi kan. Likevel er det vanskelig å spå hvilke kapasiteter som kan komme i framtiden, sier han.
Ståle Ulriksen ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) mener det vil være en stor feil å følge danskenes eksempel og fjerne ubåtvåpenet.
– Norge er i en særstilling sammenlignet med andre når de gjelder kystlinje og territoriell situasjon. For å skaffe oss evnen til å operere på egenhånd, er vi nødt til å satse på ubåtvåpenet også, sier han før han utdyper.
– Ubåtvåpenet er det mest avskrekkende forsvarsmiddelet Norge har som opererer i våre nærområder. Uten ubåter vil vi i mye større grad ­
være prisgitt andres hjelp.
Ifølge Ulriksen vil det være «uklokt» å utfase ubåtvåpenet samtidig som det hersker uklarhet i fordelingen av havområder i nærheten av Nordpolen.
–  Hvis vi ikke har militære midler til å forsvare våre interesser, vil andre land kunne presse oss militært, sier ­avdelingslederen i NUPI som mener ubåtene vil kunne tvinge andre parter til forhandlingsbordet.

BIKKPAUSE: Elektrooffiser Svein Bjørnar Selstad nyter en hvil etter vakten. Om bord i ubåter deler de på skiftene og det er aldri helt stille.

Sjekker behovet. I disse dager utarbeider Forsvarsdepartementet (FD) en utredning som kan bli utslagsgivende. Den skal konkludere om Norge skal ha ubåter etter 2020. Tidlig neste år er utredningen ferdigstilt, ifølge leder for avdeling for forsvarspolitikk og langtidsplanlegging i FD, Arne Røksund.
– Den kapasiteten ubåtvåpenet er, vil fortsatt være av betydning i framtiden. Ubåtene er et av de viktigste våpensystemene vi har. De har enorm ildkraft og kapasitet til å operere skjult over lengre tid, sier han.
Ifølge kontreadmiral Røksund jobber de nå med tre ulike alternativer:
* Kjøpe nye ubåter.
* Forlenge levetiden til Ula-klassen. Den har allerede blitt tilført 1,9 milliarder kroner for oppdatering, med blant annet nytt sonar- og navigasjonssystem.
* Undersøke alternativer som erstatning for ubåten.
Det kan også være aktuelt å legge ned ubåtvåpenet uten noen som helst erstatning – det såkalte «null­alternativet». Nye ubåter vil uansett være en enorm investering, omtrent i samme størrelsesorden som nye kampfly (uten våpensystemer). Pris­lappen per ubåt vil trolig være 3–4 milliarder kroner – avhengig av hvor omfattende utrustningen blir. Ifølge generalinspektøren for Sjøforsvaret, Haakon Bruun-Hanssen, bør Norge ha minst seks ubåter, noe som innbærer at den totale kostnaden kan bli 18–24 milliarder.

Leter etter alternativ. Arne Røksund mener at det er for tidlig å konkludere med hva utfallet av utredningen vil bli. Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) er imidlertid godt i gang med å kartlegge alternativer til ubåter – et prosjekt som startet for drøyt to år siden.
– Det som er en stor utfordring når vi kartlegger det som er én av de viktigste plattformene i Sjøforsvaret, er at vi fort kan komme til å jobbe på et forsvarsanalytisk nivå. Men vi skal ikke gjøre en forsvarsanalyse, sier Nils Ulrik Andresen, som er seniorforsker ved FFI.
Ifølge Andresen nærmer prosjektet seg snart slutten. Han kan ikke garantere hva alternativet blir.
– Å finne et fullgodt alternativ vil vært det beste, men det er ikke sikkert vi finner det. Likevel må vi komme med et alternativ, sier han.
Strukturelementer som blir vurdert er blant annet fregatt, helikopter, ­maritime patruljefly og jagerfly.

MAT TIL ALLE: Tidligere gourmetkokk Bjørnar Waage har ikke stor boltreplass i byssa. – Det er en utfordring å lage mat til 25 mann her, sier Waage.

Uberørte. Nede på sandbunnen utenfor Arendal virker brorparten av besetningen på 25 uberørt av den politiske beslutningsprosessen på overflaten. De gjør sine daglige arbeidsoppgaver, bikker (sover) sine tilmålte timer mellom skiftene i små køyesenger – kort avbrutt av smakfulle matpauser i messa. Opp til flere ganger får vi vite at kokken kan trylle fram de mest fantastiske retter. Det krever planlegging og matteft da gulvet i byssa knapt måler én kvadratmeter.
– Tirsdag og torsdag er fiskedager. Men det gjør ikke noe, fordi det smaker mye bedre her enn andre steder, sier menig Eirik Pettersen – en av fem vernepliktige på KNM Uthaug.
– Det er mye logistikk involvert når du skal lage mat til en besetning på over 20 personer, og jeg må tenke på hver bevegelse jeg gjør her inne. Likevel har vi et mål om å ha den beste maten i Marinen, sier Waage.
Han erkjenner at det mildt sagt var en overgang å lage mat for sultne besetningsmedlemmer, sammenlignet med hans tidligere jobb på en fransk gourmetrestaurant i Stavanger. Likevel har han blitt om bord i fem år. Det vet besetningen å verdsette.
– Det er to som skaper miljøet på ubåten: kokken og skipssjefen, sier nestkommanderende om bord – som insisterer på å videreføre en tradisjon der mannlige besetningsmedlemmer går under navnet «Jim Hansen».

Særegen justis. Selv om ubåtvåpenet kanskje er det mest operative våpen­systemet i Forsvaret, er det mye informasjon som ikke offentligheten vet om. Ubåtfolk er heller ikke kjent for å være løsmunnet med opplysninger som kan sette det taktiske overtaket i fare.
– Hvor dypt kan Ula-klassen dykke?
– Dypere enn 200 meter.
– Hva er det dypeste du har vært med ubåt?
Jeg forsøker igjen.
– Det var i hvert fall under 200 meter, parerer sjefsingeniør Torbjørn Soltvedt.
Mange av de tekniske dataene – enten av skips- eller våpenteknisk karakter – er graderte. Hvilke operasjoner de utfører i nord, er det heller ikke stor åpenhet rundt.
– Nærværet i nordområdene har liten verdi hvis vi ikke sier fra at vi er der. Det er jo ingen hemmelighet at vi er der. Men hva gjør vi der, går vi ikke ut med, sier ubåtvåpenets yngste skipssjef, Espen Johnsen (28).
Lojaliteten overfor interne hemmeligheter er stor, og selvjustisen enda større. Å nevne et travdyr som vrinsker og rimer på «pest», vil medføre et utlegg på en flaske brunt brennevin eller en kasse øl – en såkalt messebot. Sekk med bæremeis er ikke bra, og verken paraplyer eller gummistøvler er velkomne. Og Gud forby om en prest kom om bord. Plystring er faktisk den eneste advarselen som virker noenlunde logisk. Den irriterende hvislelyden kan i verste fall høres ut som en lekkasje – og i beste fall bringe dårlig vær, ifølge myten.

TOPPMØTE: Kong Harald fant tonen med ubåtvåpenets sjef Erik Bøe (t.v.) og generalinspektøren for Sjøforsvaret, Haakon Bruun-Hanssen, under jubileumsseminaret om ubåter i juni.

Ubåter og nordområdene. Ubåtens viktigste oppgave er å avskrekke, ifølge generalinspektøren for Sjø­forsvaret, kontreadmiral Haakon Bruun-Hanssen.
– Norge må ha kapasitet til å avskrekke potensielle militære motstandere, og båtene må kunne operere i alle områder der vi har strategiske interesser eller naturressurser.
Ubåter har historisk vært et anti-­invasjonsforsvar. Frykten for sovjetisk aggresjon spilte en rolle ved innkjøpet av Ula-klassen, men selv om trusselbildet ikke lenger er like entydig etter den tidligere supermaktens fall, betyr ikke det at ubåtene er ubetydelige.
– De er «fattigmannsvåpen» som kan snu det taktiske overtaket i favør av en liten nasjon, forteller sjefen for ubåtvåpenet, kommandør Erik Bøe.
Ubåtene spiller fortsatt en aktiv rolle – blant annet gjennom Nato-oppdraget «Active Endeavour» i Middelhavet. Siden 2001 har KNM Ula og tre andre ubåter fra Sjø­forsvaret innhentet informasjon om skips­trafikken i området for blant annet å hindre våpensmugling. Ubåtene er også viktige for å hevde norsk suverenitet nord for polarsirkelen, forteller Bøe.  
– Vi er etterspurt. Politikerne ønsker oss til Middelhavet og nordområdene, og jeg tror flere har fått øynene opp for hva ubåtene kan utføre, sier han og framhever våpensystemets rolle i overvåkning og etterretning.
– Ubåtvåpenet er en framskutt node i nettverksbasert forsvar, fortsetter ubåtsjefen.

Ti ganger så mange. Ifølge NUPI-forsker Ståle Ulriksen har de norske ubåtene gang på gang vist sin slagkraft, blant annet da KNM Utvær ble utdømt i Nato-øvelsen Joint Winter 2004. For­klaring: Den «senket» for mange skip.
– Ubåtene har en sterk avskrekkende effekt, og de norske er blant de mest stillegående båtene som finnes, særlig sammenlignet med russiske atomubåter, sier Ulriksen.
– De norske ubåtene kan binde opp ti ganger så mange styrker som et overflatefartøy, sa statssekretær Espen Barth Eide under et seminar på forsommeren.
Han viste til at Norge tidligere i år fikk store, nye havområder etter anbefaling fra FNs kommisjon for kontinentalsokkelen. Men til tross for at statssekretæren mener ubåtene er Norges viktigste strategiske ressurs på sjøen, garanterer han ikke kjøp av nye undervannsbåter.
– Det ville være uforsvarlig bruk av skattebetalernes penger å konkludere med at siden vi har hatt ubåter til nå, skal vi automatisk videreføre dem også. Hver enkelt plattform Forsvaret velger må ha flere bruksområder, sier han.

«SOKK OFF»: Ikke la dere lure av smilene. Verken Rune Yndesdal (t.v.) eller Eivind Andersen var spesielt fornøyd med tennissokkene som kom i en sylinder da Uthaug dokket med en miniubåt.

Overraskelse. Fs tilmålte tid på havbunnen utenfor Arendal nærmer seg slutten. Besetningen har vært om bord i Uthaug drøyt én uke, bare avbrutt av små besøk på overflaten. Øvelsen var ikke den mest action-pregede. I løpet av de timene F var neddykket, fungerte Uthaug mer som markør enn aktiv deltager. De koblet seg opp mot en ubemannet miniubåt – en såkalt ROV, men overraskelsen den brakte med seg, som ble skutt ned gjennom en ­sylinder, ble ikke tatt vel i mot.
– Er dette det eneste de klarer å gi oss? Et par sokker fra HMS Belos?
Våpenoffiser Eivind Andersen er ­
lettere oppgitt over mannskapet på det svenske redningsfartøyet. Motsatt vei går tre bokser løkpulver – fra matlageret. Kort tid etter setter Uthaug kursen mot overflaten. Ballasttankene tømmes for vann, og baugen hever seg sakte, nesten umerkelig, fra sandbunnen. Bølgene slår taktfast mot trykkskroget i det vi nærmer oss overflaten og jeg begynner igjen å merke at bevegelsen får ubehaglige fysiologiske ringvirkninger.
Uthaug gynger – opp og ned.

ØYVIND FØRLAND OLSEN  ofo@fofo.no
Foto: CHRISTIAN NØRSTEBØ

 

Danmark klarer seg uten

I 2004 besluttet danske myndigheter å legge ned ubåtvåpenet. Ifølge orlogskaptein i Forsvarskommandoen, Niels Markussen, var det to årsaker til det. For det første kunne ikke Danmark opprettholde alle ­kapasiteter på bakgrunn av forsvarsbudsjettets størrelse. Den viktigste grunnen til at Danmark valgte bort ubåter var likevel at trusselen for å bli invadert forsvant etter den kalde krigens slutt. Orlogskapteinen mener imidlertid at Norge bør beholde sine, også i framtiden.
– Litt spøkefullt vil jeg nevne at siden Danmark ikke lenger har ubåter, blir det desto viktigere at Norge bevarer sine. Ubåtekspertisen med konven­sjonelle ubåter blir mindre og mindre i Nato, og da er det viktig at Norge bevarer sin ekspertise, mener Markussen.  
Han understreker at Norge står overfor helt andre sikkerhetsmessige og geografiske utfordringer enn Danmark.
– Norge er tettere på en potensiell trussel hvor ubåter er det beste forsvar. I tillegg kan ubåter beskytte oljeplattformer og ressursområder i arktiske områder, sier han.

 

Koster milliarder

Norge har i dag seks ubåter av Ula-klassen, som per stykk kostet drøyt én milliard kroner da de ble produsert. Prisstigning og teknologiutvikling vil føre til at nye ubåter som passer norske spesifikasjoner, vil bli langt dyrere. Ifølge eksperter F har vært i kontakt med, vil en ny ubåt koste et sted mellom to og fire milliarder kroner per stykk, avhengig av hvor omfattende utrustningen er og hvor mange ubåter som blir bestilt. Norge har i dag seks ubåter.
– Vi bør ikke ha færre enn det, ­mener generalinspektøren for Sjøforsvaret, Haakon Bruun-Hanssen.
– Vi synes det er marginalt med de seks ubåtene vi har nå. Men det går.
Det innebærer at seks nye ubåter vil koste et sted mellom 18-24 milliarder kroner.
Direktør for forskning og utvikling
i ThyssenKrupp, Peter Hauschildt, vil heller ikke gi noen prislapp hvis Norge valgte å satse på det tyske ­selskapet som blant annet utvikler og produsere ubåter.
– Nye ubåter er veldig dyre fordi de inneholder mye avansert teknologi som ennå er på utviklingsstadiet, men også fordi det er et veldig lite marked, fortalte Hauschildt da han gjestet Norge i juni.
Selv om prislappen på ubåter er høy, vil det likevel betale seg i lengden, mener sjef for ubåtvåpenet Erik Bøe.
– Det koster å vedlikeholde ubåter, men driften er likevel billig, sier Bøe.
Ubåtsjefen får støtte av Ståle Ulriksen ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI). Han mener Norge vil få mye igjen for pengene ved å investere i ubåter.
– Ubåtvåpenet er billig i drift da det bare er rundt 120 mann der, og effekten er god med hensyn til kostnadene. Likevel er de ikke like synlige som fregattene, sier Ulriksen som frykter at det kan være vanskelig å selge inn et stort ubåtprosjekt hvis ­finanskrisen fortsetter.
Generalinspektøren tror også ­prislappen på nye ubåter kan bli ­avgjørende.
– Det er lite som tyder på at det ­finnes kosteffektive alternativer, og da kan det fort bli et spørsmål om vi har råd til nye ubåter, sier Bruun-Hanssen.