Forsvarsforum
Utfordringer for verneplikten
Det er en utfordring for verneplikten – og jeg vil tro også for likestillingsprinsippet – at vi ønsker kvinner i Forsvaret,
skriver artikkelforfatteren.
Av Tore Asmund Stubberud
Kommandørkaptein og cand. philol. Tore Asmund Stubberud jobber ved Vernepliktsverket og tar for tiden hovedkurset ved Forsvarets
høgskole.
DET VIRKER SOM MANGE har den oppfatning at allmenn verneplikt betyr at alle unge menn skal gjøre tjeneste, og at de har en rett til å gjøre tjeneste. Dette er i så fall politiske synspunkter. Antallet unge menn som skal kalles inn til førstegangstjeneste bestemmes av Stortinget i forsvarsbudsjettet. Forsvarets behov er styrende, og jeg vil understreke at dette ikke er noe nytt. Det var kun i periodene 1911-1920 og 1945-1990 at det var en politisk intensjon å kalle inn alle skikkede, og kun frem til 1960 at dette ble tilnærmelsesvis gjennomført i praksis. Omfanget av innkallingene siden 1814 har med ett unntak alltid vært begrunnet i fagmilitære behov. Det ene unntaket som bekrefter regelen var vernepliktsloven av 19. juli 1910, gjeldende fra 1911. Her ble det med idealpolitiske begrunnelser fastlagt som intensjon at alle skikkede skulle kalles inn. For å finansiere økt innkalling ble utdanningstiden sterkt redusert, og denne ordningen varte kun til 1914.
REKRUTTERING TIL FORSVARETS innsatsstruktur er en stor utfordring. Det er en eksplisitt målsetning fra både politisk og fagmilitært hold at det skal bli konkurranse om å komme inn til førstegangstjeneste heller enn konkurranse om å slippe unna. Førstegangstjenesten vil i denne sammenhengen primært fungere som en rekrutteringsarena for videre tjeneste i Forsvaret. De fleste av Forsvarets operative avdelinger skal kunne settes inn i internasjonale operasjoner. De vernepliktige som skal inn til førstegangstjeneste må derfor være fysisk og psykisk skikket til tjeneste i internasjonale operasjoner, og de bør også være motivert for verving eller utdanning i Forsvaret.
Kravene til operativ tjeneste er generelt blitt høyere, samtidig som det er blitt færre stillinger med lavere krav, gitt at vernepliktige stillinger i støttefunksjoner er sterkt redusert. Dette er en villet konsekvens av omstillingen. Antallet vernepliktige som ikke kan kalles inn fordi de ikke tilfredstiller kravene til stillinger i Forsvarets avdelinger, er derfor blitt betydelig høyere enn før. En beslektet problemstilling er forvaltningen av vernepliktige som blir nedskrevet på helseprofil i løpet av førstegangstjenesten. Tidligere ble disse omfordelt til tjeneste i støttefunksjoner, men nå finnes det få slike stillinger. Vi har ikke tjenestestillinger til dem, men de kan heller ikke dimitteres – de har et krav på å få gjennomføre tjenesten når de først er kalt inn – og blir et problem for avdelingene.
DET ER I DENNE SAMMENHENGEN interessant å se hvor mange av et gitt årskull som faktisk er vernepliktige, det vil si at de er medisinsk tjenestedyktige. Erfaringsmessig står vi igjen med maksimum 85 prosent av årskullet etter sesjon, ved 1. utdanningsdag på rekruttskolene er vi nede i 70 prosent og etter endt førstegangstjeneste nede i 60 prosent. Mange av de vernepliktige tilfredsstiller ikke kravene til tjeneste i internasjonale operasjoner. Det reelle utvalget av skikkede er trolig godt under 50 prosent av årskullet. Et betydelig antall vernepliktige får utsettelse med innkalling på grunn av utdannelse, og dette er ofte nettopp de ressurssterke ungdommene vi vil ha tak i. 2000 vernepliktige søker siviltjeneste hvert år, dette er 7 prosent av årskullet. Vi trenger ca 35 prosent av årskullet, hvilket innebærer at vi må rekruttere en betydelig prosentdel av de vernepliktige som er skikket. Det er således ingen garanti for at redusert inntak gir vesentlig større utvalg gitt at andre faktorer virker i motsatt retning. Det kan bli vanskeligere heller enn lettere å få tak i de vernepliktige vi ønsker i fremtiden. Og fremtiden er her allerede nå. Det blir derfor svært viktig å lykkes med å rekruttere til førstegangstjenesten, ikke minst å rekruttere flere kvinner for å få et bredere rekrutteringsgrunnlag.
STORTINGET HAR LAGT FRIVILLIGHET til grunn for tjeneste i internasjonale operasjoner. Beredskap for internasjonal tjeneste krever derfor vervede soldater. Innretningen av Forsvaret mot internasjonal tjeneste er både en utfordring mot verneplikten og en driver mot profesjonalisering. Oppfatninger om verneplikten i Norge er ofte koblet til oppfatninger om at Forsvarets rolle og rasjonale er å forsvare norsk territorium og norske verdier, og at internasjonalt engasjement og fokus derfor er feil prioritering. Innretningen mot internasjonal tjeneste kommer i konflikt med vernepliktens ideologiske forankring i forsvarskrigen. Vi kan trekke idéhistoriske linjer helt tilbake til vår tidligste nasjonale historie, med hensyn til oppfatninger om at verneplikten – implisitt Forsvarets innsats – kun er hjemlet til forsvarskrig. Igjen er dette politiske synspunkter og verken mer eller mindre enn akkurat det. Staten har alltid hatt behov for å kunne disponere militærmakten til å beskytte statens interesser, uansett hvor dette måtte føre operasjonene i forhold til statens territorium. Norske militære styrker har derfor ved mange anledninger tjenestegjort utenfor rikets grenser opp gjennom historien. Dagens politikk er derfor ikke noe nytt men tvert imot en vel etablert tradisjon med basis i Grunnloven.
ALLMENN VERNEPLIKT BLE VEDTATT som prinsipp i Grunnloven av 1814, og under det første ordentlige storting 1815-1816 ble den første vernepliktsloven forelagt kongen for sanksjon 4. juli 1816. Lovforslaget hadde en formulering om at linjetroppene kunne brukes utenfor rikets grenser. Dette kunne etter kongens mening oppfattes som å bety Norges rikes grenser og dermed innebære en begrensning på hans råderett over den norske armeen. Kongen fremmet derfor følgende resolusjon: «...at finde den Rettighed at bruge de i bemeldte § nævnte Tropper overalt, hvor det Norske Folks Ære og Interesse kræver det...Hans Majestet ønsker derfor Stortingets Yttring ...Om ...udenfor Rigets Grænser ikke ere at forstaae saaledes, at de ... benævnte Tropper kunne bruges udenfor de samlede Rigers Grændser». Stortinget ga kongen medhold med stort flertall, implisitt at Forsvarets rolle var å forsvare Norges interesser, ikke bare statens territorium. Dette prinsippet er fortsatt nedfelt i Grunnloven og vernepliktsloven, selv om Stortinget har vedtatt frivillighet som prinsipp for deltakelse (av vernepliktige) i internasjonale operasjoner.
ET ANNET FORHOLD ER AT BEREDSKAPSKRAV stiller krav til kontinuitet også i de operative avdelingene som består av vernepliktige. Marinen, Kystvakten, Hans Majestet Kongens Garde og Garnisonen i Sør-Varanger er eksempler på slike avdelinger. Vi har lenge hatt pålegg om å dimittere mannskapene seks uker før full tid for å spare penger. Dette innebærer at mannskaper fra sommer/høstkontingentene i praksis dimitteres i juni. Det er ikke uvanlig at mannskaper som i prinsipp skulle gjøre tolv måneder tjeneste dimitteres etter ni mnd, og mellom 10 og 10,5 måneder kan anses som det normale. Resultatet er at det blir lite mannskaper i sommerperioden. Dette gir i mange tilfelle behov for vervede for å sikre kontinuitet i sommerperioden. Problemet kunne teoretisk vært løst ved å ha store innrykk flere ganger i året. Mange års erfaring tilsier dessverre at det er liten tilgjengelighet av mannskaper som tilfredsstiller de høye kravene til disse avdelingene i vinterkontingentene. Nettopp derfor er hoveddelen av innrykkene lagt til sommer/høst.
DET VISER SEG Å VÆRE STOR INTERESSE blant unge kvinner for frivillig sesjon, og dette vil kunne bli et viktig rekrutteringsverktøy som gir Forsvaret tilgang til flere kvalifiserte ungdommer. Gitt at kvinner ikke er underlagt verneplikt, vil et øket antall kvinner i førstegangstjenesten innebære en ytterligere reduksjon av antall vernepliktige unge menn som gjennomfører førstegangstjeneste. I dag kaller vi inn en tredel av årskullet av unge menn til førstegangstjeneste, anslagsvis halvparten av de som faktisk er vernepliktige. Gitt også at formålet er å rekruttere kvinner til videre tjeneste i Forsvaret utover førstegangstjenesten, innebærer dette en ytterligere profesjonalisering av Forsvaret. Jeg er ikke motstander av kvinner i Forsvaret, tvert i mot trenger vi flere kvinner fordi vi trenger de særegne kvalifikasjonene kvinnene har. Forsvaret bør reflektere samfunnet forøvrig, derfor har kvinner en naturlig plass. Det er imidlertid en utfordring for verneplikten – og jeg vil tro også for likestillingsprinsippet – at vi ønsker kvinner i Forsvaret, men ikke vil pålegge dem verneplikt på lik linje med menn, samtidig som kvinnene fortrenger
unge menn som er underlagt verneplikt og ønsker å avtjene førstegangstjenesten. Verneplikten står overfor betydelige utfordringer både med hensyn til den praktiske forvaltningen så vel som med hensyn til allmenn verneplikt som prinsipp. Den største utfordringen blir å rekruttere de mannskapene vi ønsker til førstegangstjenesten og via
dette til profesjonelle avdelinger i innsatsforsvaret, og samtidig opprettholde vernepliktens legitimitet og forankring i befolkningen. En vesentlig forutsetning for å lykkes er at førstegangstjenesten fremstår som meningsfylt, meritterende og attraktiv for de vernepliktige, samtidig som vi ikke stigmatiserer de som ikke slipper inn.
VANSKELIG. Det kan bli vanskeligere heller enn lettere å få tak i de vernepliktige vi ønsker i fremtiden, skriver artikkelforfatteren. ARKIVFOTO: T. HAUGAARD/FMS
