Forsvarsforum

Vår rystede trygghet

Sikkerhetspolitikk skal hindre at stater, folk og enkeltindivider
utslettes eller påføres alvorlig skade, skriver avtroppende Nupidirektør Sverre Lodgaard.

En etterkrigstid er alltid en mulighetenes
tid. Da Berlinmuren falt
mintes jeg Karl Deutsch, en av statsvitenskapens
tungvektere, som beskrev
slike perioder i informasjonstermer.
Beslutninger baseres på løpende
informasjon, for krigen har
gjort arkivene irrelevante. Aktørene
starter om igjen med blanke ark og
har derfor store muligheter til å gå i
nye retninger. Etter den kalde krigen
begynte FNs sikkerhetsråd å fungere
slik pakten hadde forutsatt. Sovjetunionen
ble oppløst på fredelig vis.
De østeuropeiske landene la om til
demokrati og markedsøkonomi og
ble med i den euro-atlantiske sfæren.
Store mengder konvensjonelle og
kjernefysiske rustninger ble avviklet.
Russerne fikk smake nedsiden. Det
mange i vest så som lovende, var for
dem en tragedie.
Mulighetenes tid er alltid kortvarig.
I sin memoarbok setter Boutros Ghali
strek ved Dayton-avtalen om Bosnia
høsten 1995. Da ble FN vist på gangen.
Året i forveien hadde det amerikanske
kongressvalget gitt varsel om alenegang
og skepsis til internasjonale
avtaler og multilateralt samarbeid,
som det etter hvert ble så mye av.
Sivile tap ble lenge betraktet som en
bieffekt av krigføringen, men på 90-
tallet ble de sivile selve skyteskiva –
både på Balkan og i Afrika. Derfor begynte
Den internasjonale kommisjonen
for global styring å skille mellom
staters sikkerhet og folks sikkerhet,
som senere førte til begrepet «menneskesikkerhet
». Her er frihet fra
frykt overskriften, individet telleenheten,
og agendaen omfatter menneskerettigheter
og lovverk, ordensvesen
og fredelig bileggelse av konflikter
mellom folkegrupper. «Menneskesikkerhet
» supplerer det statlige
sikkerhetsbegrepet, som dreier seg
om territoriets integritet og retten til
selv å bestemme styreformen.
På denne tiden ledet jeg FNs institutt
for nedrustningsforskning og
fulgte omformingen av FNs fredsbevarende
operasjoner. Min forbitrelse
over det som skjedde i Bosnia, og som
toppet seg med Srebrenica, var sterk.
Noen år senere tok Brahimi-rapporten
et kraftfullt oppgjør med FNs innsats:
«Ingenting har skadet FNs anseelse
så mye som mangelen på evne til
å skille mellom overgriper og offer».
Etter mye prøving og feiling ble to
viktige konklusjoner trukket. For det
første at det må ligge en fredsavtale
til grunn for operasjonene. Å krige
seg til fred, slik man forsøkte i
Somalia, er en dårlig strategi. For det
andre, prinsippet om upartiskhet. FN
skal være upartisk i gjennomføringen
av fredsavtaler, men må kanskje
kompromisse på nøytraliteten, for
ikke alle parter er like villige til å
etterleve avtalen. Disse lærdommene
har et budskap til alle, og er like relevante
nå som da. Disse erfaringene
skjerpet kravene til statlig myndighetsutøvelse:
Statenes suverenitet og
legitimitet begrenses av deres evne
og vilje til å beskytte sine innbyggere.
Svikter de grovt, har det internasjonale
samfunn en forpliktelse til å
gripe inn.
Da jeg kom til Norsk utenrikspolitisk
institutt i januar 1997 var det
klart for Nato-utvidelse. I et tiltredelsesintervju
i Aftenposten sa jeg at
dette var en dårlig idé. Russerne hadde
ingenting å sette imot. For de nye
demokratiene i øst kjentes utvidelsen
naturlig nok betryggende,
men i det lange løp ble den en belastning
på forholdet til Russland og europeisk
sikkerhet som helhet.
Russerne måtte svelge to Nato-utvidelser
og amerikansk utmelding av
ABM-avtalen. Regningen kommer
nå. Jeg mener fortsatt at europeisk
sikkerhet ville vært best tjent med
EU-utvidelse – EU er det store europeiske
fredsprosjektet – men ikke
Nato-utvidelse.
På 90-tallet ble vi alle opptatt av globaliseringen
og den makten som utfolder
seg i dette raskt ekspanderende
rommet – en makt som er basert på
faktorer i stadig endring og som ofte
skifter hender. Nær sagt alt mulig flyter
lettere over landegrensene. De
sikkerhetspolitiske skyggesidene er
flere. For eksempel har faren for pandemier
økt, og den internasjonale kriminaliteten
har fått bedre vilkår. Men
det er ikke gitt at disse problemene
skal sikkerhetspolitiseres. Noen ganger
kan teknisk, upolitisk samarbeid
være mer effektivt.
Ugjerningen den 11. september 2001
skapte en ny politisk situasjon i verdens
mektigste stat. Kampen mot terror
krevde nye grep. Men tida etter 11.
september ble først og fremst en mulighetens
tid for et allerede eksisterende
program. Terrorangrepet spilte
rett i hendene på nykonservative politikere
som lenge hadde snakket om å
bruke USAs makt til å forme verden i
sitt eget bilde. Slik ble udåden ikke
bare en utløsende faktor for en intensivert
kamp mot terror, men også en katalysator
for intensivert amerikansk
imperiebygging. Det siste er på mange
måter det viktigste.
Det begynte med angrepet på
Afghanistan for å fjerne Taliban-styret.
Tragisk nok fortsatte det – fullstendig
aningsløst – med okkupasjonen av
Irak. Hadde det ikke vært for dette gedigne
mistaket, hadde det kanskje lyktes
å stabilisere Afghanistan. Russland,
Kina, Iran og andre støttet aksjonen
mot Taliban-regimet. Nå forsvant støtten,
terroren fikk et nytt arnested, og
den folkelige bitterheten over den
amerikanske framferden spredte seg
over hele Midtøsten. I dag er det selvmordsbombere
nær sagt over alt, i aksjon
eller i beredskap. Vi har ikke sett
slutten på kalamitetene – Iran-konflikten
er fortsatt uløst – men vi ser begynnelsen
på slutten for de nykonservative.
I en ny amerikansk administrasjon
vil de ganske sikkert bli erstattet
av mange realister.
Én lærdom er enkel: Folk liker ikke å
bli okkupert, heller ikke de som led
under Saddam Hussein. En annen er
at å okkupere land på den andre siden
av kloden, i en helt annen kulturkrets,
i den tro at de vil oppføre seg
som en selv vil, grenser til overmot. Å
konvertere overlegen høyteknologisk
militær makt til egen politisk
fordel er uhyre vanskelig i slike situasjoner.
En tredje lærdom er av mer
taktisk art: Mens det i moderne konvensjonell
krigføring gjelder å ødelegge
det som skal ødelegges på viss
avstand for å minimalisere egne tap,
er stabilisering avhengig av en eller
annen form for positiv kontakt med
innbyggerne for å påvirke deres måte
å tenke og organisere seg på. Disse
hensynene er vanskelige å forene,
særlig hvis krigføringen påfører sivilbefolkningen
store tap.
Vi har påført kloden så stor skade at
økende oppvarming er uavvendelig.
De sikkerhetspolitiske konsekvensene
er uoversiktlige, men vi aner at
de kan bli veldig store. Stater kan havarere.
Ulikhetene vil øke. De rike
har ressurser til å treffe mottiltak
mens fattige folk må flytte. Ingen dimensjoner
er så rik på konfliktimplikasjoner
som nettopp ulikhetsdimensjonen.
I dette århundret har
geopolitikken kommet til heder og
verdighet igjen. Nå dreier den seg
først og fremst om energileveranser
og energisikkerhet. Kampen om rørledningsnettet
på det eurasiske kontinent
er en utmerket illustrasjon,
med Barentsregionen som et vedlegg
i den store sammenhengen, men som
en hovedsak for Norge. De geopolitiske
variablene er energi, transport,
grenser og rettigheter.
Jeg holdt lenge foredrag om energi
og geopolitikk i nord til liten nytte.
Næringslivet derimot posisjonerte seg
tidlig. I 2003 møtte jeg Helmut
Sohmen i Hongkong. Han sa, med et lite
smil, at han hadde brukt noen av
lommepengene sine på å kjøpe
Bergesen. Dette rederiet var stort i
LNG-frakt og Sohmen gjorde seg klart
seg for gassmarkedet. Men det var først
med Jan Petersen og Kim Traaviks
nordområdemelding at det norske politiske
systemet begynte å røre på seg.
Norsk politikk er sterkt folkerettsorientert.
Jeg er tilhenger av den vektleggingen.
Men striden om grenser og rettigheter
dreier seg både om jus og politikk.
Ingen har profitert mer på havretten
enn Norge – omverdenen er klar
over det – og vi krever så mye mer. I
maktsfæren står imidlertid vårt syn på
svalbardsonen svakt. Når så mye står
på spill og utfallet er så uvisst, virker
det uklokt å satse på alt når utfallet
kan bli intet. Jeg mener derfor vi bør
koste på oss en debatt om mellomløsninger,
vel vitende om at det offisielle
Norge må begrense sin deltakelse og
kanskje også advare mot det.
Vi er inne i en periode med økende rivalisering
mellom stormaktene og
modernisering av de militære styrkene.
Det er en rivalisering i spennet
mellom det multipolare og det multilaterale,
hvor mindre lands interesser
ligger i å trekke de store inn i multilateralt
samarbeid for å begrense maktens
vilkårlighet. USA presser
Russland langs grensene. Det er
uklokt, også sett med amerikanske realisters
øyne. I den vestlige del av verden
er vi misfornøyde med mangt og
mye i russisk politikk, som har utviklet
seg på egne premisser og ikke på våre,
slik mange noe naivt håpet på 1990-
tallet. Russisk politikk må imidlertid
forstås i historisk perspektiv og ikke
leses gjennom briller fra den kalde krigen.
Vi er vitne til kritikkverdige innslag
– Putins båndlegging av det russiske
offentlige rom er beklagelig og
unødvendig – men er likevel tjent med
å behandle Russland som en strategisk
partner slik Tyskland og flere andre
EU-land gjør og ikke som en permanent
hoggestabbe og fiende, kommunistisk
eller ikke.
Nordområdene og Barentsregionen er
fortsatt samarbeidsmulighetenes region.
Når et land med 4.5 millioner mennesker
gjør krav på rettigheter og suverenitet
for til sammen mer enn 30 prosent
av Europas samlede land og sjøområder,
er det meste sagt om vår
interesse av å bevare den slik.

Sverre Lodgaard
Avtroppende direktør i
Norsk utenrikspolitisk institutt

AKTUELT: 15. juni går Sverre Lodgaard av etter ti år som direktør for Norsk utenrikspolitisk institutt. F har invitert ham til å komme med noen personlige refleksjoner omkring sikkerhetspolitikk i 2007 og utviklingen siden Berlinmurens fall. Foto: NUPI.
STORE NORSKE HAV: Nordområdene og Barentsregionen er fortsatt samarbeidsmulighetenes region, skriver avtroppende NUPI-direktør Sverre Lodgaard. Arkivfoto: TORGEIR HAUGAARD/FMS