 |
|
TRENGER FN: En politisk løsning i Kongo forutsetter en FN-styrke som kan overvåke og gjennomføre de nødvendige avtaler, skriver
Jan Egeland. Arkivfoto: NILS S. EGELIEN
|
Det var en gang da Norge, Norden og Europa inngikk i kjernetroppene for og i verdens viktigste fredsorganisasjon, de Forente Nasjoner. I
1960, femten år etter Den andre verdenskrig sendte et fortsatt fattig Norge et betydelig militært bidrag til FNs første fredsbevarende
operasjon i Kongo. 48 år senere har vår generasjon, som er mange ganger rikere enn våre foreldre var i 1960, tilsynelatende
ikke kapasitet til å bidra til en styrking av den underbemannede FN-styrken i Kongo.
Det er ikke bare Norge som glimrer med sitt fravær i verdens verste krigsområde, målt i tap av sivile liv. De rikeste vestlige landene i Europa
og Nord-Amerika, som har de best trente og best utrustede styrkene, har i realiteten forlatt FNs fredsbevarende styrker.
Det er asiatiske, afrikanske, arabiske og latinamerikanske land som bemanner FNs 20 fredsbevarende og fredsopprettende operasjoner.
Jeg er blant dem som ønsker å se at Norge og Europa igjen inntar en sentral plass i FNs fredsbevarende virksomhet. Det var
prisverdig at regjeringen ønsket å sende en norsksvensk ingeniørbataljon til Darfur. Også der har krigsherrer i årevis hundset
millioner av mennesker som nå er avhengige av nødhjelp. Derfor er det kritikkverdig at Sikkerhetsrådets makter aksepterte
at det sudanske regimet blokkerte utplasseringen av bataljonen. Darfur-ambisjonene til tross, trenden er klar: Både Forsvarsdepartementet
og den militære ledelsen har de siste ti år ønsket å prioritere operasjoner i regi av Nato og amerikanerne snarere enn FN.
Det er flere årsaker til dette. På 1980- og 1990-tallet var Norge involvert i FN-operasjoner som ikke lyktes i å bidra til varige løsninger. I
20 år gjorde mange tusen norske soldater en stor innsats i Unifil uten at FN maktet å skape fred eller stabilitet i eller
rundt Sør-Libanon. I Bosnia-Herzegovina inngikk norske soldater i Unprofor som verken hadde ressurser eller mandat til å stå
imot angrep fra serbiske eller andre militser som herjet med sivilbefolkningen. Mange av de som hadde formative år i Libanon
og Balkan ville for enhver pris unngå å havne i nye FN operasjoner med svakt mandat, små ressurser og dårlig ledelse. FNs
ledelsesapparat er flerdoblet i størrelse og profesjonalitet siden norske militære hadde dårlige erfaringer med Avdelingen
for fredsbevaring i New York på 1990-tallet. Suksessraten har også forbedret seg betydelig siden den gang: FNs fredsbevarende
operasjoner med sine integrerte militære, sivile og humanitære bidrag har gitt avgjørende bidrag til å avslutte de blodige
krigene og bygge fred i Liberia, Angola, Sierra Leone, Elfenbenskysten, Burundi, Sør Sudan, Øst Timor, Libanon og Kambodsja.
Alle FNs operasjoner, mange meget vellykkede, koster hvert år mindre enn to måneders innsats fra USA og Nato-landene i Afghanistan.
Jeg tror vi under Barack Obamas presidentperiode kan få en renessanse for konflikthåndtering gjennom FN, ikke minst fordi de siste årene
har vist hvor forgjeves og kostbar militær alenegang er. Siden 2003 har USA brukt den ufattelige summen av over 700 milliarder
dollar på sin krig og foreløpige mislykkede nasjonsbygging i Irak. Det er mer enn fem ganger de samlede kostnadene til FNs
fredsbevarende styrker, nødhjelp, utviklingsarbeid, fredsmegling, miljøarbeid og demokratibygging i over hundre land i det
samme tidsrommet. Erfaringene i Afghanistan gir også grunn til å spørre om ikke Nato og USA er mindre egnet til å skape fred
og nasjonsbygging «out of area» enn FN. Felttoget i Afghanistan som USA innledet med sine allierte i 2001 hadde to sentrale
mål: eliminere terroristenes baser og skape sikkerhet og stabilitet. Så langt er ingen av målene i nærheten av å bli oppnådd.
Al-Qaida har fortsatt baser både i Afghanistan og Pakistan, og Taliban har styrket seg de siste tre årene. Antallet sivile
drepte har økt hvert av de siste tre årene. Store deler av landet er fortsatt for lovløst for sivile hjelpearbeidere. Kostbare
og dårlig koordinerte enkeltstående militære avdelinger forsøker seg derfor på hjelpe- og gjenoppbyggingsarbeid på sjuende
året.
Tiden er nå kommet for en mer systematisk investering i FN fra de mange velstående medlemslandene. Vi er på vei fra en unipolar verden med USA
som eneste supermakt, til en multipolar verden hvor EU, Kina, India, Brasil og Nigeria vil og må få større innflytelse i FNs
innsats over store deler av verden. Det er nødvendig å anerkjenne Beijing og New Dehli som viktige politiske tyngdepunkt,
men samtidig kreve at de tar sin del av den politiske, militære og økonomiske byrdefordelingen i internasjonalt samarbeid.
Kina kan ikke i fremtiden velge å framstå som «observatør» og «utviklingsland» når ansvaret for å løse verdens største utfordringer
skal fordeles. Landet er den største investoren i Sudan og Afrika, og har dermed ansvar for å bidra til fredelige politiske
løsninger i og gjennom FN. Både FNs Sikkerhetsråd og G8-landene må reflektere de nye økonomiske og politiske realitetene og
ikke den eurosentriske og vestlige verdensorden slik den framsto etter den andre verdenskrig.
I FNs fredsbevarende arbeid er disse nye realitetene i ferd med å etablere seg. I verdens verste krig, Kongo, er det indiske,
pakistanske og andre asiatiske, latinamerikanske og afrikanske styrker som de siste årene har båret byrdene. Kongo har vært
og er åsted for vår tids verste krig – målt i antall tapte liv. I det siste tiåret har krigsherrenes overgrep medført at nærmere
seks millioner kongolesere har dødd av vold, sult og sykdommer. Dette fremgår av jevnlige dødelighetsstudier. Helsearbeidere
besøkte i 2007 14 000 husstander i 35 representative distrikter. De dokumenterte at rundt 5,4 millioner hadde mistet livet
siden krigen brøt ut i 1998. Det er flere tapte liv enn det er levende i Norge. Det utgjør mer enn fem rwandiske folkemord,
eller over 25 ganger Bosnias samlede tapstall. I 2008 har nye 45 000 dødd, de fleste barn, hver måned.
Da jeg besøkte Kongo høsten 2003, var krigen på sitt verste. Et dusin hærer sloss fremdeles i øst. De utallige bevæpnede bandene omfattet hundretusener
av brutale, udisiplinerte menn fra de største etniske gruppene, fra nabolandene og fra organisert kriminalitet som plyndret
Kongos naturressurser. Vi forflyttet oss mellom konfliktområdene med helikopter og så hvordan nødhjelpsarbeidere og de fåtallige
fredsbevarende styrkene forsøkte å hjelpe og beskytte sivilbefolkningen i det enorme landet. Kongo framsto som det nærmeste
man kunne komme et håpløst tilfelle av kaos og kollaps. Da jeg igjen besøkte Kongo høsten 2006, så jeg, mot alle odds positive
forandringer. To millioner av de tre og en halv millioner flyktningene var blitt hjulpet hjem. En rekke militser var blitt
avvæpnet. I konfliktområdene i øst møtte vi soldater og bandemedlemmer som ventet utålmodig på de små pengesummene og opplæringstiltakene
som Verdensbanken og FN gir. Demobiliseringen innebar at menn som har spesialisert seg på å plyndre, voldta og drepe, fikk
hjelp til å leve og arbeide i fredelige lokalsamfunn.
Etter flere år med ubesluttsomhet, forsømmelse og gjerrighet ble Sikkerhetsrådet i 2004 til slutt enig om en større fredsopprettende FN-styrke
i Kongo. EU bevilget omfattende økonomisk støtte til den FN-ledete demokrati- og valgprosessen, samt midler til å nå hele
landet med nødhjelp. I frontlinjene av den gradvis mer effektive operasjonen samarbeidet lokale kongolesere, internasjonale
frivillige organisasjoner, alle FN-organisasjonene og 20000 fredsbevarende soldater. Så i 2007 og 2008 kom tilbakeslagene.
Den forholdsvis lille FN-styrken var svekket, nabolandet Rwanda støttet krigsherren Nkunda og Kongos president Kabila og hans
udisiplinerte armé verken ville eller kunne fullføre avvæpningen av hutu-militsene som har sitt utspring i folkemordet i Rwanda.
Nye hundretusener er kastet på flukt.
EU, Nord-Amerika og lille Norge må nå vurdere hvilke bidrag, små eller store, vi kan gi til FN styrken i Kongo. Det blir aldri en fungerende kongolesisk
armé eller rettsorden dersom ikke internasjonale styrker kan bidra til at disse opprettes. Den «politiske løsningen» alle
snakker om forutsetter en FN-styrke som kan overvåke og gjennomføre de nødvendige politiske avtaler. Selv med beskjedne bidrag
til multilateral innsats de siste to tiårene har verdenssamfunnet store fremskritt å vise til. Rapportene om «menneskelig
sikkerhet» (Human Security Reports) som årlig utarbeides av en internasjonal forskergruppe på oppdrag fra blant andre Norge,
dokumenterer en halvering av kriger og konflikter siden Berlin-muren falt i 1989. Mens det var ti pågående folkemord i 1989,
var det ett i 2007, i Darfur.
I løpet av den kommende generasjonen kan nye globale fremskritt oppnås. Vi kan sluttføre lidelser som verden ofte passivt har latt hele
folkeslag gjennomgå uten inngripen. Men da må alle FNs medlemsland investere militært, sivilt og økonomisk i organisasjonen.
Jan Egeland
Direktør ved Norsk utenrikspolitisk
institutt
Skriv ut
Tips en venn