Verneplikt også for kvinner?

Kvinnelig verneplikt: Grethe Værnø spør om tvungen førstegangstjeneste vil være til Forsvarets beste. Arkivfoto: KIM HENNING BJORHEIM.

Verneplikt for kvinner har vært yngre menns og de vernepliktige organisasjoners motangrep helt siden kvinnenes krav om likestilling kom på dagsordenen for alvor i begynnelsen av 70-årene. «Skal det være likestilling, så skal det være likestilling» lød omkvedet fra dem som etterlyste «rettferdighet». Det ville imidlertid være å ta rettferdighetshensynet på forskudd – det var ingen likestilling i samfunnet – og utspillene ble ikke tatt særlig alvorlig.

De som den gang engasjerte seg for kvinners adgang til militære stillinger i Forsvaret, hadde en annen dagsorden:
– Kvinnene skulle ha samme rett som menn til arbeid og yrke innen en viktig arbeidsplass som Forsvaret.
– Alle skulle ha lik rett til å verge sitt land. Den retten fikk kvinnene med adgang til å avtjene førstegangstjeneste.
– Forsvaret hadde behov for kvinnenes kompetanse, ikke nødvendigvis fordi kvinnene hadde en egen type kompetanse, men fordi det ville være en fordel om Forsvaret kunne «skumme fløten» blant så vel kvinner som menn.
– Sist, men ikke minst: Det gjaldt å øke kvinnenes kontakt med, kunnskaper om og forståelse for Forsvaret i takt med deres innmarsj i beslutningsfattende og bevilgende politiske organer. Forsvaret måtte gjøres relevant for kvinnene som en naturlig del av deres samfunnsansvar. Kvinnene burde derfor ønskes velkommen med åpne armer. Advarselen ble i liten grad hørt – og det har man kanskje grunn til å angre på!

Etter 30 år er bildet et annet. Skal man diskutere verneplikt og tjenesteplikt er det imidlertid viktig å vite hva man ønsker å oppnå. Står virkemidlene i forhold til de egentlige mål? Det første spørsmål må være om verneplikt vil bidra til likestilling i samfunnet for øvrig – til å fremme kvinnenes stilling i forhold til menn – eller er det som mangler i «likestillingsverket». Mange av fremstøtene er fremdeles preget av kravet om «rettferdighet». Det er imidlertid ikke likestilling i samfunnet i dag heller. Kvinnene scorer lavest på en rekke yrkesmessige, velstandsmessige og økonomiske indikatorer. Kvinnenes mors- og omsorgsroller gjør at de «taper momentum» og bærer den største belastning i den vanskelige avveining mellom yrkesliv og omsorgsrollen. Offentlig politikk forsøker å kompensere dette med en rekke tiltak slik at kvinnene kan være selvforsørgende individer med fullt økonomisk ansvar for sine egne liv på nivå med menn. Da må det være en meningsløs selvmotsigelse å pålegge kvinnene en plikttjeneste som gir ytterligere forsinkelse i utdannelse og yrkesliv. Det hjelper ikke med det situasjonsbetingede argumentet at Forsvaret trenger så få at det i virkeligheten bare vil være de kvinner som selv ønsker å tjenestegjøre, som vil bli tatt ut. Vi vet ikke noe om Forsvarets behov på litt lengre sikt.

Annerledes vil det være hvis avtjent førstegangstjeneste var eller ble oppfattet som en økonomisk, yrkes- og utdannelsesmessig bonus som bidro til å heve kvinnenes status og jevne ut de yrkesmessige og økonomiske forskjeller mellom kvinner og menn – for det store flertall. Hvis så hadde vært tilfellet, ville formodentlig langt flere kvinner ha meldt seg frivillig og ikke bare de som ønsker seg inn i politiet. Vi kan selvsagt spørre om verneplikt for alle vil påvirke det store flertall menns holdninger til kvinner. Det er grunn til å tvile på at utslaget vil bli merkbart, særlig hvis man går ut fra at menns holdninger er et biologisk snarere enn et påvirkelig kulturelt fenomen, og at «Gamle Adam» bare vanskelig vil la seg tukte i vårt sex-fikserte samfunn.

I dag står Forsvaret selv i fokus. Hensikten med verneplikt skal være å få flere kvinner inn i Forsvaret. Med tvungen førstegangstjeneste kan man skaffe seg den ønskede andel kvinner som menige. Formodentlig regner man da med at et større antall kvalifiserte kvinner også blir motivert til å søke tilsetting og forbli i Forsvaret som vervede, som avdelingsbefal, eller med sikte på livslangt yrke. Motivene er ulike. Forsvaret selv har bare på ett punkt et definert behov for kvinner som sådan, for å ivareta et operasjonelt oppdrag. Over de siste snart 15 årene med internasjonal deltakelse har det vist seg nødvendig med et langt større innslag av kvinner, som menige og befal, i de sammensatte operasjonene, spesielt i forhold til kontakten med sivilbefolkningen.

For Forsvarets politiske ledelse ser det annerledes ut. Den møter kravet fra oven om å øke kvinneandelen i alle offentlige organer. Det var tidlig et mål å få 15 prosent kvinner i Forsvaret, men tallet stabiliserte seg på cirka syv prosent. Nå er målet 20 prosent. Er dette «tenk på et tall» et uttrykk for en «kritisk masse» – hva man realistisk kan oppnå eller et maksimum som Forsvaret kan håndtere? Spørsmålet tvinger seg fram: Hvor mange må tvangskvoteres inn til førstegangstjeneste for å oppnå 20 prosent i befalskorpset – gitt frafall både under førstegangstjeneste og senere, manglende motivasjon til å søke seg videre, og manglende kvalifikasjoner ved opptak? Målet skal helst oppnås uten kvotering eller positiv diskriminering i forholdet til opptakskrav. Det ville undergrave hele likhetsprinsippet og svekke snarere enn styrke kvinnenes stilling. Foreløpig er blant annet tjenesten slik satt sammen at det svært mange steder kreves tilnærmet lik fysisk yteevne.

Ønsket om en sterkt øket kvinneandel, også ved bruk av verneplikt, er nok størst hos de kvinner som tjenestegjør i dag. Det anses som nødvendig for en vellykket integrasjon av kvinnene. I dag er de for få og med noen unntak på for lavt nivå til å prege miljøet, legge premisser og stille krav. Før man griper til dramatiske virkemidler bør man imidlertid se på hvorfor relativt få søker seg til Forsvaret og hvorfor de forlater Forsvaret i rask takt. Flertallet kvinner søker seg fremdeles til «myke» yrker og ikke til et yrke som i sin konsekvens er motsatsen. Flertallet kvinner klarer heller ikke uten atskillig anstrengelse å nå opp til de fysiske kravene som stilles til befal. Når de først har kommet inn, møter de en yrkessituasjon og en kultur som de kanskje ikke hadde forventet. Forholdene for kvinnene i dag er ikke tilfredsstillende. Uønsket seksuell oppmerksomhet er bare det mest mediavennlige av problemene.

Ville dette forandre seg med verneplikt og tvungen førstegangstjeneste? Det er ingen garanti for at tvungen førstegangstjeneste fører et tellende antall kvinner inn i fast tjeneste, og at de blir der. Det trengs andre grep. Vi som arbeidet for at kvinnene skulle bli integrert i Forsvaret, forutså nok ikke hvor vanskelig det skulle være å gjøre Forsvaret til en arbeidsplass som ville tiltrekke seg og beholde kvinnene. Det krevde og krever en betydelig omstilling av en helt spesiell institusjon, med endringer i holdninger og strukturer. Det har falt heller tungt når Forsvarets menn stort sett ikke har følt noe behov for kvinnelige kolleger.

Utfordringene i dag er først og fremst – fremdeles – å legge forholdene til rette for en integrert tjeneste, der den enkelte kvinnes og manns evner og anlegg blir best mulig utnyttet. Samtidig bør man erkjenne at Forsvaret vil forbli et sted for de spesielt interesserte. Vi står igjen med spørsmålet om å tvinge et antall uvillige kvinner inn i førstegangstjeneste, sammenliknet med å satse på frivillighet, står i forhold til prisen.
Det er et spesielt påtrengende spørsmål fordi de nevnte målene bidrar lite til å løse de enorme utfordringer et forsvar i krise står overfor. Mens situasjonen i Forsvaret skriker etter lederskap og ansvar, blir allmennheten og politikernes oppmerksomhet avledet fra Riksrevisjonens bitende kritikk mot mediastyrt symbolpolitikk, skandaler og personalpolitikk. Det har det alltid vært lettere for politikerne å forholde seg til enn til sitt tunge ansvar for helheten i en nesten ugjennomtrengelig forsvarsorganisasjon.

Grethe Værnø, Cand. philol.