Vivi la France

Foto: ARNE FLAATEN

– Kanskje jeg er for bedagelig anlagt?
Elegant og rakrygget lener hun seg mot rekkverket på broen. Den er oppkalt etter Aleksander den store. Hun smiler behersket. Hun har pyntet seg for anledningen. Som førstesekretær på forsvarsattacheens kontor er Vivi Peskine (61) vant til å ha regien. Det eneste hun ikke har kontroll på nå, er håret.
– Det er det flate fastlandet som gjør at det blåser så mye i Paris. Her er det flatt helt ut til Atlanterhavet.
Et vindkast rufser til det lange, lyse håret. Hun kom hit første gang i 1965. Da het hun Franck. Hun speider mot Invalidedomen på den andre siden av Seinen – mot solen som henger over domen, som på et blått lerret, og gjør byen så vakker.
– Noen ganger slår det meg at jeg er heldig som får lov til å se alt dette hver eneste dag, sier hun, og ser seg rundt.

Nasjonalromantikken ligger tett i hovedstadens åttende arrondissement. Her er det kongelige slottet, Triumfbuen og Champs-Elysées – med sine ti kjørefelt, brede fortauer, mange kafeer og store butikkvinduer. Og det er her – i en sidegate mellom den berømte avenyen og Seinen – at Vivi har sin arbeidsplass.
– Tror du venner og familie i Norge er misunnelige?
– Nei. Jeg tror snarere de synes litt synd på meg, som bor så langt hjemmefra.
Noen timer tidligere, på det romslige kontoret hennes på ambassaden, serverer hun croissanter og annet luftig, fransk bakverk. Hun ser unektelig litt fransk ut, hun er pen i tøyet – og språket. Det er først og fremst det lyse håret som røper norsk opphav. Og matvanene. Vivi forteller at hun sverger til knekkebrød med kaviar og rekeost til lunsj. Må vi snakke om det? spør hun som svar på private spørsmål. Hun beskriver seg selv som fatalist, pragmatiker og optimist. Men hun innrømmer at hun også er reservert. Kanskje de mange årene i Frankrike har påvirket henne? Hun forteller at franskmenn har vanskelig for å være åpne og ærlige overfor hverandre. Selv smiler hun stort sett hele tiden – og humrer ofte. Hun lar seg engasjere. Men det er svært sjelden humringen blir til høylydt latter.

Da Vivi var liten, lovet hun hellig at hun aldri skulle flytte fra sin mor og far. Det ble med løftet. Jenta som vokste opp på Hoff terrasse – på Oslos vestkant, midt mellom Skøyen og Bestum – studerte fransk på gymnaset og bestemte seg raskt for at det språket måtte hun lære seg.
– Du kan vel si at jeg falt for språket. Og så skal du ikke se bort fra at den fantastiske fransklektoren min hadde litt å si også. Jeg var ikke den eneste fra franskklassen som ville reise sørover, forteller Vivi.
Hun ville bli au-pair, men fikk først ikke lov av mor og far. De ville at hun skulle få seg en utdannelse. Det var ikke noe problem for Vivi. Hun valgte den utdannelsen som tok kortest tid. Tilfeldighetene ville at det ble sekretærlinjen. Den var ettårig. Førerkortet måtte hun også skaffe seg.
– Jeg kjørte såååååååå dårlig, sier hun – og rister på hodet, og humrer lett.
– Jeg slapp å ta teoriprøven, og den eneste grunnen til at jeg besto oppkjøringen, var en snill kjørelærer. Jeg lovet ham at jeg ikke skulle kjøre i Norge før jeg hadde blitt flinkere.
Derfor var hun 19 år, nyutdannet sekretær og med ferskt førerkort i lommeboka da hun en augustdag i 1965 satte seg på toget fra Oslo.
– Og jeg som knapt hadde vært sønnafor København. Jeg husker at vi sneglet oss gjennom Sverige. Skandiapilen, het toget. Vi stoppet ved hver eneste melkerampe, sier hun, og humrer igjen.

På togstasjonen i Paris ventet Christian, broren til hennes nye arbeidsgivere. Som au-pair skulle hun passe hans to nieser. Halvannet år senere var Vivi og Christian gift.
– Han var jentenes favorittonkel, og vi var mye sammen helt fra starten av, forteller hun.
De nygifte bosatte seg i Paris – i Latinerkvarteret, med kort avstand til det ærverdige Sorbonne-universitetet. Der gjorde han ferdig en doktorgrad i matematikk, mens hun studerte fransk.
– Det var en flott tid å være ung i Paris. Vi hadde dårlig råd, men det var svært billig å leve der, sier hun.
De var begge på Sorbonne under studentopprøret i 1968.
– I begynnelsen var det gøy. Det var frigjørende. Det var vår – og fint vær. Et flygel ble plassert i borggården og frihetsstemningen rådet.
Selv deltok hun på én demonstrasjon. Da fryktet hun for sitt eget liv.
– Det var et utrolig folkehav. Vi marsjerte opp mot universitetet. Så kom opprørspolitiet inn fra en sidegate med sine køller og skjold. Hele toget gjorde helomvending – og mange kom løpende mot der vi sto. Jeg falt. Men heldigvis kom jeg meg opp før det gikk galt, forteller hun.
– Siden satt vi stort sett hjemme i den lille leiligheten vår og hørte om opprøret på radioen. Det fikk en politisk fremstilling som vi ikke kjente oss igjen i.
Det var i 1989 at hun fikk vite at den norske forsvarsattacheen var på utkikk etter sekretær. I mellomtiden hadde hun fått to døtre, vært noen år i Strasbourg, hatt flere år som hjemmeværende – og bodd nærmere ti år i Norge.
– Visste du noe om Forsvaret?
– Ingenting.
Hun forteller at det var barna og ektemannen som oppmuntret henne til å søke. Ring og hør, da, sa de.
– De syntes kanskje det var litt stusselig at mamma gikk hjemme hele tiden, selv om jeg hele tiden har sagt at jeg storkoser meg hjemme. Jeg er nok litt gammeldags der. Men jeg ringte – og traff en forsvarsattaché som klarte å fremstille Forsvaret som det morsomste og mest fascinerende som fantes på denne jord.
Vivi var likevel skeptisk. Og litt redd. Hun hadde lite erfaring å vise til, til tross for sekretærutdannelsen.
– Det første jeg fikk var Soldatenes håndbok. Les den, sa han. Og fordi jeg begynte i august, som er feriemåneden «par excellence» i Frankrike, var det stort sett det jeg brukte tiden til. Jeg lærte masse.
– Hva synes barn og barnebarn om at du jobber for Forsvaret?
– De er positive. Selv om de lurer litt noen ganger når jeg kommer hjem og viser dem fagtidsskrifter med stridsvogner og ubåter på forsiden.

I jobben som førstesekretær forteller Vivi at hun er nødt til å ha kontroll.
– En tidligere forsvarsattaché beskriver deg som svært systematisk?
– Det må jeg være. Hvis jeg ikke holder orden, klarer jeg ikke å gjøre en god jobb. Og på et vis så tror jeg det å være systematisk er en latmannsløsning. Jeg sparer utrolig mye tid.
Hun må ofte opptre på egen hånd, på vegne av forsvarsattacheen.
– Noen ganger må jeg også slukke branner. Det betyr ikke at jeg glatter over problemer. Jeg må være fleksibel, pågående og ikke gi meg. Det er viktig å kunne de nødvendige knepene, forteller hun.
De har hun strengt talt kunnet hele livet.
– Jeg var aldri den som løp raskest eller hoppet høyest. Jeg var seig og utholdende. Når vi kjempet om gull, sølv og bronse på skolen, fikk jeg som regel bronse. Da ble det desto viktigere å være lurere enn de andre. Jeg måtte lære meg noen knep.
Som tiåring skulle hun konkurrere mot resten av slekta i spillet stangball. Det går ut på å være førstemann til å slå en ball mange nok ganger rundt en pinne.
– Jeg oppdaget at hvis jeg slo backhandsslag, gikk ballen motsatt vei av det fienden forventet.
– Du bruker ordet fiende om konkurrenten i et ballspill – mon tro du har vært for lenge i Forsvaret?
– Uff, det var en glipp...

Foto: ARNE FLAATEN

Den franske forfatteren Honoré de Balzac la store deler av handlingen i sine verk til Paris. Han mente blant annet at menneskers egenskaper går i arv. Vivi forteller at hun elsker å lese – og hun liker Balzac godt.
– Hva har du arvet fra dine foreldre?
– Fra far har jeg arvet utseendet, sier hun, og humrer så høyt og lenge at det nesten minner om latter.
– Min mor er en engel – det er ikke jeg. Men jeg håper at jeg har noe fra henne også.
– Hvem er egentlig Vivi Peskine?
Hun tenker seg godt om. På pulten ligger leksikonet Larousse. Hun forteller at hun liker å finne ut av ting, hun er nysgjerrig.
– Og så er jeg er hobbyteknolog. Jeg elsker å lese tekniske fagblader og prate med mennesker som virkelig kan faget sitt, sier hun.
Kanskje er det hennes svigerfar den tekniske interessen kommer fra. Han fant opp en mekanisme for å feste gjerder, i dag kalles det «franske gjerder», og de brukes ofte under idrettsarrangement og politiske demonstrasjoner. Vivi beskriver ham som en «skikkelig Petter Smart». Selv er hun fornøyd med de valgene hun har tatt – og hun er takknemlig for de mulighetene hun har fått.
– Jeg må innrømme at jeg er del av den generasjonen som ble oppdratt til å smile pent og ikke gjøre seg så bemerket. Jeg har nok båret preg av at jeg fra yngre dager ikke ble utfordret til å tro på meg selv. Da jeg søkte stillingen hos forsvarsattacheen, tenkte jeg: Greier jeg virkelig dette her? Slutt å tøyse, sa mannen min, og støttet meg.
Hun forteller at den store ambisjonen i livet var å lære seg fransk.
– Der kan jeg uten blygsel si at jeg er på A-laget.
– Hvor ville du vært hvis du hadde blitt i Norge og ikke reist ut som au-pair?
– Kanskje jeg hadde giftet meg med nabogutten og blitt i andedammen? Nei, jeg var veldig interessert i historie. Historie var viktig, også for far. Det var ikke så viktig hvordan jeg gjorde det i matematikk, husker jeg. Men i historie? Der måtte jeg få meget. Samt i orden og oppførsel.

Hver gang jeg er hjemme, sier Vivi, og snakker om Norge, ikke Frankrike. Hjemme er fortsatt Hoff terrasse – eller hytta i Valdres. 
– Jeg kommer alltid til å føle meg som en utlending i Frankrike. Jeg synes ikke det er så rart. Jeg er jo fortsatt norsk.
Til sommeren setter hun punktum for sin karriere i Forsvaret. Da går hun av med pensjon – og drømmer om å bli gårdbruker på heltid. Sammen med mannen Christian har hun overtatt familiens landsted i Loiredalen, et par timers kjøring sør for Paris – like ved Tours.
– Det er mye dyrket utmark der, forteller hun.
Freidig skal hun ikke beskyldes for å være. Landsstedet dekker 100 mål. Svigerforeldrene drev fruktgård, med 3000 pæretrær.
– Hva skal dere bruke utmarken til?
– Vi vet ikke – vi har tenkt på alt fra sauer til lavendeldyrking.
Som pensjonist gleder hun seg til å få bedre tid til å være bestemor – og flere anledninger til å være på hytta og besøke sin mor i Oslo.
– Hun er 93 år, i fin form, spiller bridge og lager god middag til meg når jeg kommer hjem. Hun går fortsatt lange turer. Hun har sånne gåstaver – det har jo blitt så moderne nå. Hun er på hytta i Valdres hele sommeren – ofte alene. Hva gjør du der? Jeg lever, svarer hun. Jeg vil også leve. Det er så mye jeg har lyst til å gjøre. Jeg elsker å gå på utstillinger, holde på i hagen, sykle og gå turer. Det er en fantastisk følelse å reise fra leiligheten i Paris, kjøre til Loiredalen – og vips, så er jeg i Guds natur, jeg kan vifte med tærne og bare være meg selv.
– Kommer du til å savne jobben hos forsvarsattacheen?
– Ja, det vil jeg. Jeg har møtt mange spennende mennesker – flere av dem sitter i forsvarsledelsen i dag. Det er guttene mine, pleier jeg å si når jeg ser dem uttale seg. Da blir jeg litt stolt. Og så kommer jeg til å savne de mange flotte minnesmarkeringene. Jeg har satt stor pris på å bli kjent med så mange av de gamle krigsveteranene. Men livet går videre. Jeg besteg Galdhøgpiggen. Det var en kjempeopplevelse, men jeg har ingen planer om å gjøre det på nytt. 

Førstesekretæren har forlatt ambassaden og svinger opp Avenue Montaigne, på vei mot Champs-Elysées. Det glitrer i butikkvinduene. Her er Gucci, Chanel, Dolce og Gabbana og Ralph Lauren. For å nevne noen. Og det er ikke hvem som helst som shopper her heller. Vivi nevner Sharon Stone. En rekke franske kjendiser. Og vår egen kronprinsesse.
– Det er litt av et strøk, sier hun.
Likevel, til tross for kontorplass et lite steinkast unna en av verdens mest berømte gater:
– I grunn er jeg ikke så veldig glad i Paris.
Hun beskriver byen som masete og voldsom – på godt og vondt. Alt skal være så stort.
– Det sies jo at franskmenn alltid har hatt sansen for det storslagne. Jeg må innrømme at det er et pussig folkeslag.
– Hva mener du med det?
– Det er så mange livskunstnere og livsnytere. Går du på torget så presenteres tomatene og appelsinene på den mest kunstneriske måte du kan tenke deg. Det er det samme hos bakeren. Alt skal være skjønt for sjelen. Samtidig kan innbyggerne virke arrogante og stressete. Men det er annerledes på landsbygda. Der tar folk det med ro. Det er en helt annen verden.

– Jeg har et bilde av landstedet på kontoret, men turte ikke vise det til dere.
– Hvorfor ikke?
– Jeg er redd det skal virke så stort og flott.
Vivi Peskine er tilbake på broen som er oppkalt etter Aleksander den store. Nye vindkast tar tak i det lyse håret. Hun snakker om landstedet i Loiredalen. I år skal familien feire jul der. Og til tross for jul på fransk jord – med ektemann, to døtre, to svigersønner og to barnebarn – så er julematen norsk. Det blir ribbe, multer og risengrynsgrøt. Med mandel, så klart. Hun leter i lommeboken, kanskje hun har et bilde likevel. Jo da, hun bretter det fram, peker og forklarer. Der er hovedhuset, sier hun. Det er fra 1700-tallet, med store buer i taket. Hun viser hvor den gamle vinpressa står – og det som er igjen av vinrankene. Nå drømmer 61-åringen fra Hoff terrasse seg til Loiredalen – til sykkelturer på landsbygda og gode middager med hele familien. Så kan Eiffeltårnet reise seg så høyt det bare vil. Vivi Peskine har uansett høydeskrekk.

I PARIS: OLE KÅRE EIDE oke@fofo.no
Foto: ARNE FLAATEN

Navn: Vivi Peskine
Alder: 61
Stilling:
Førstesekretær hos forsvarsattachéen i Paris, Frankrike.
Kommer fra: Oslo
Sivil status: Gift med Christian, mor til to: Mathilde og Gabrielle.
Milepæler:
10 år: Aurdalsmester i stangball.
20 år: Au-pair i Paris, tilpasset seg raskt franske forhold – selv om det første møtet med den ukjente matretten pizza var et aldri så lite sjokk.
30 år: Retur til Oslo med mann og to døtre. Jobbet som konsulent i Forskningsrådet. Vivi sa fortsatt De, det gjorde ikke folk flest.
40 år: Tilbake i Paris. Vivi oversatte bøker på eget initiativ – men fikk avslag fra forlag i Norge. Har fortsatt et manus liggende i en skuff!
50 år: Svigermor – og førstesekretær for forsvarsattacheen.
60 år: Bestemor til to – og gårdbruker i Loiredalen. Har overnattet i syvdukertelt i Blåtind skytefelt - og er utnevnt til æresgardist.